Siden denne bloggen forhåpentligvis skal ha funksjon som en slags egenterapi, så er det jo ikke fritt for at det blir en del tanker rundt begrepet angst for tiden.
I motsetning til før da jeg frenetisk prøvde å gjemme de tankene og følelsene lengst inne i hjernearkivet i håp om at de dermed skulle ligge der å samle støv og til slutt bli glemt, (slik som arkiverte ting gjerne blir) men erfarte jo at virkningen ble stikk motsatt (ikke tenk på en rosa elefant, ikke tenk på en rosa elefant.....).
Så har jeg nå fått en helt annen innstilling til angsten min etter at jeg begynte å blogge åpent om den. Siden jeg skal skrive om den så må jeg også ta den fram i lyset og studere den fra alle tenkelige vinkler, virkelig gå inn i materien og stille inn mikroskopet som en annen vitenskapsmann(dame).
Med andre ord, det er herved slutt på strutseatferden, hodet er kommet opp av sanden og skal brukes til å tenke noen fornuftige (forhåpentligvis) tanker (det har jo hendt at det har kommet noen fornuftige tanker tidligere også, for all del...) rundt angst.
Jeg har jo skrevet litt om hva jeg gjør når jeg angster, både i forhold til det som skjer oppe i hodet og med kroppen, men har den siste tiden tenkt en del på hva som ligger under der igjen..
Hva er det jeg egentlig er redd for, innerst inne, under alle lagene med irrasjonelle tanker og følelser?
Urangsten min så og si. Hva består den av?
En del psykologer vil vel hevde at all angst til syvende og sist handler om redsel for døden, en dødsangst, fordi angst fra naturens side jo er en overlevelsesmekanisme, det er "fight or flight"- responsen som setter inn for at man enten skal kjempe for livet eller løpe for livet. Jeg vet ikke, men opplever vel at for mitt vedkommende så er det ikke bare dette det handler om.
Jeg er jo selvfølgelig redd for å dø, men det handler mer om en redsel for hvordan jeg eventuelt skal dø hvis døden skulle komme med store smerter og ubehag, ikke for døden selv. Jeg tror ikke på helvetes pinsler og elendighet dersom man ikke har levd et fromt og edelt liv. Skulle det imidlertid være noe etter døden, så velger jeg å tro at det er noe godt for alle, en eventuell "second chance" rett og slett. (Er visst i det filosofiske hjørnet i dag...)
Men tilbake til min urangst, et stikkord er iallefall kontroll. Jeg ønsker helst å være i forkant av begivenhetene, jeg lever stort sett i fremtiden med alle mine hvis, om, at, så, men. Jeg har store problemer med å bare la livet gå sin vante gang og å være i nuet, her og nå. Jeg klarer det innimellom, når jeg ikke har noe jeg skal, da kan jeg ha slike lykkelanddager som jeg beskrev i mitt forrige blogginnlegg, men med en gang jeg har noe på tapetet i nær fremtid så hopper jeg rett inn i dit. Hva kan skje som kan gi meg angst der fremme? og hva vil skje dersom jeg får angst der fremme? Hva vil i det hele tatt skje der fremme? Jeg kjemper en kamp jeg har tapt før den i det hele tatt har begynt, for fremtiden lar seg i liten grad kontrollere, man vet faktisk ikke hva som venter rundt neste sving på livets landevei og har man da laget seg et behov for å vite...ja, så kan man jo få angst av mindre.
Jeg vil nesten snu psykologenes dødsangst-forklaring på hodet, og kalle det for livsangst. For meg med mitt behov for kontroll er livet for uforutsigbart, jeg vil at livets landevei skal være en rettlinjet autostrada i flate Danmark med full oversikt forover og til begge sider og ikke en liten svingete krøttersti lengst inne i en dal bak et høyt fjell.
Jeg får angst av livets uforutsigbarhet rett og slett.
Et annet stikkord er trygghet. Jeg mangler en indre trygghet, jeg mangler tyngden, ankeret inni meg selv som holder meg fast og som sier meg at jeg er sterk nok til å "bære" livet og dets uforutsigbarhet. Jeg stoler ikke på meg selv og kroppen min. Jeg stoler ikke på at jeg klarer meg alene der ute i verden. For å forklare det billedlig: Jeg har lært å svømme og er forholdsvis flink å svømme, likevel svømmer jeg med en arm mens den andre armen holder et godt tak i bassengkanten fordi jeg stoler ikke på mine egne svømmerferdigheter hvis jeg kommer på dypt vann. Jeg tør ikke å bare slippe taket og legge på svøm selv om fornuften min sier at svømmeferdighetene mine er mer enn gode nok.
Jeg prøver å finne trygghet utenfor meg selv og opplever dermed at jeg blir veldig avhengig av andre for at jeg skal føle at jeg klarer å "bære" livet på en brukbar måte. Å ha denne tryggheten inne i seg selv er ganske forutsigbart, ankeret med solid kjetting ned til havbunnen som holder deg på plass selv om det blåser kraftig rundt deg. Derimot å være avhengig av å finne denne tryggheten utenfor en selv, er ikke fullt så forutsigbart. Det kan være rift i overlevelsesdrakten eller redningsvesten klarer ikke å bære vekten din i lengden.
Jeg får angst av å ikke ha trygghet i meg selv og får enda mindre trygghet i meg selv av å ha angst fordi jeg gjentatte ganger får en bekreftelse på at jeg ikke er sterk nok til å "bære" livet.
Det som likevel er den største opprettholdelsesmekanismen bak min angst iallefall, er at jeg har utviklet angst for angsten. Jeg er livredd, ja faktisk "piss i buksen" for å bruke et godt bergensk uttrykk, for angsten.
Når jeg beveger meg alene utenfor min lille (den er så liten at den nesten kan kalles for nusselig) aksjonsradius så er det med en nagende redsel for at den skal dukke opp og jeg har så stor respekt for den angsten at det jo ikke er mange hundre meterne jeg kommer meg avgårde før angstalarmen blinker rødt (utrolig overfølsomme sensorer i den forb... alarmen) Da melder fort behovet seg for å snu og da gjør jeg det pronto!
For når den kommer, så er det så sterke krefter i sving. Jeg føler at jeg mister kontrollen (kontroll var jo også et stikkord i forhold til urangsten) over meg selv, det er krefter som jeg føler jeg ikke rår over som tar over styringen på tanker, følelser og kropp. Og de er så uhyre ubehagelige, jeg klarer ikke å finne noe sammenligningsgrunnlag faktisk. Du som har kjent på angst selv, vet hva jeg skriver om. Du som ikke har det, må nesten bare tro meg på mitt ord.
Det ligger jo i alle levende veseners natur å unngå det ubehagelige så godt som mulig og for meg er angst på topp 2 listen over ubehagelige tilstander eller følelser (bare slått av MEen når den var på sitt verste, men det var en god del angst i den tilstanden også). Så jeg skyr angsten som pesten og for å si det slik, det får den iallefall ikke til å forsvinne. Den henger ved meg som min egen skygge og jeg er ikke Lucky Luke, jeg trekker ikke fortere enn min egen skygge, det er vel heller den som treffer meg midt mellom øynene hver gang...
Så min største angst har blitt angsten selv. Jeg biter meg selv i halen og har blitt rund som et hjul så det blir en evig runddans som jeg har fått store problemer med å komme meg ut av igjen.
Men er jo på vei, et lite skritt av gangen, mot å slippe kontrollen og å finne tilbake til tryggheten inni meg selv. La angst være det det jo er, bare et ord og ikke et uovervinnelig, redselsfullt monster. For så å legge på svøm ut på dypet uten noen andre sikkerhetsanordninger enn min egen svømmeferdighet. For jeg har jo gode ferdigheter innen svømming og jeg har også gode ferdigheter i å leve, jeg har bare mistet litt treningen i å bruke dem akkurat nå..
Takk for at du leste!
Gode tanker fra
Lene
onsdag 30. mai 2012
lørdag 26. mai 2012
Herlige dager!!!
Solen skinner fra skyfri himmel, gradestokken har passert tyvetallet med god margin og det blomstrer og gror hvor man enn snur seg. Været og naturen viser seg fra sin beste side, det kan faktisk ikke bli bedre. Akkurat nå ville jeg ikke byttet land og by med noen i verden.
Vinduer og dører står på vidt gap, hele dagen og kvelden med. Varmepumpen er forlengst slått av, det er faktisk nummeret før den settes over på airconditionfunksjon for temperaturen holder seg godt opp mot tyvetallet til langt ut i de sene kveldstimer. Herlig, ja bent ut vidunderlig er det!! Sommeren er endelig kommet, om den er kommet for å bli får tiden vise. Den tid, den sorg.
Herlige dager!!!
Nå skal det bare nytes.
Og jeg nyter i fulle drag. Marinerer meg i sol, varme og vakker natur i håp om at det skal sive godt inn under huden, ja helt inn til margen, slik at følelsen sitter i lenge etter at solen atter har gjemt seg bak skylaget og varmepumpen igjen er med på å holde strømregningen på et i overkant av akseptabelt nivå.
Jeg og min svarte, krøllete venn, Lukas. Mine tre italienske fjærkledde venninner, Prilla, Fia og Maja. Min stolte, men lille hane Kornelius og for ikke å glemme min lille,svarte spretne venn Jackie, har de siste dagene levd et annerledes liv enn det vi er vant til i den ellers så regnfulle byen mellom de syv fjell. Hønsene ligger som hvite dotter rundt om på skyggefulle plasser på plenen og har evakuert hønsegården og funnet seg en liten kald hule i skråningen opp mot veien hvor de legger eggene sine (plutselig fant vi 14 egg på en gang og jeg som mistenkte dem for ikke å orke å legge egg i varmen...), hanen har ikke kommet med så mye som et ørlite kykkeliky og er enda mer rød i luggen enn vanlig og hunden har ligget som et pelspledd rett innenfor altandøren. Kaninen er støtt og stadig ute i luftegården sin, nesten som å forsikre seg om at dette uvante været virkelig er sant og ikke bare en drøm, men holder ikke ut så lenge av gangen før den hopper inn igjen til skyggen i buret sitt.
Jeg blir derimot tydeligvis ladet av solens stråler og varme, i motsetning til mine pelskledde og fjærkledde venner. For på tross av sommerforkjølelse så har jeg fått renset og beiset terrassen og er godt i gang med å grave ut et stort bed i det ene hjørnet av plenen. Jeg har fått plantet i de fleste av krukkene mine, masse sommerblomster i friske farger, roser og 3 nye klematis som har fått tilhørende klatrestativ spikret opp på veggen og jeg gleder meg som en unge på julaften til de skal bre ut sine vakre fargerike blomster oppetter veggene i løpet av sommeren.
Herlige dager!!!
Jeg er virksom og full av vigør og angsten har stort sett glimret med sitt fravær, jeg har rett og slett en aldri så liten pause fra angstingen, da jeg har hatt mer enn nok å ta meg til her innenfor min noe innsnevrete aksjonsradius. Det har ikke vært nødvendig å bevege seg ut i den "store verden" for å oppnå følelsen av å være til nytte og å mestre og det har vært veldig deilig å ha fått det lille avbrekket fra følelsen av å hele tiden måtte utfordre angsten i håp om at virkefeltet mitt dermed skal økes.
Men jaggu har jeg ikke likevel beveget meg ut i den "store verden" i løpet av disse strålende dagene. For min skjønne, gode nabo som har tatt meg litt under sine vinger etter å ha lest bloggen min, inviterte meg med på sykkeltur. Så med friskt mot og solbris mot kroppen og vel vitende om at hun er innforstått med mitt skjulte handikap så syklet vi avsted og jeg nøt hvert eneste pedaltråkk, til og med i (de små vel og merke) oppoverbakkene. Og vel hjemme igjen så var mestringsgodfølelsen rikelig til stede.
Herlige dager!!!
Jeg lever i en boble om dagen, et slags drømmeaktig lykkeland med sommerfugler og bier, kvitrende fugler og blomstrende epletre, med smilende naboer med farge i kinnene. Middagen blir spist utendørs ved syrinbusken og antrekket vi har trukket i for anledningen er shorts og singlet. Jeg tilbringer dagene ute fra jeg står opp om morgenen og til solen forlengst har gått ned et sted jeg dessverre ikke kan se fra huset mitt.
Herlige dager!!!
Ikke tvil om at sol og varme virker positivt på kropp og psyke for de aller fleste, det meste føles lettere når solen skinner fra skyfri, blå himmel og gir varme og lys til hver celle i kroppen. Det er ren energi, man lades og kommer i pluss på energikontoen. Man får pågangsmot og virketrang og det meste ser i grunnen lysere ut når solen skinner på det, også bokstavlig talt selvfølgelig.
Bak skyene er himmelen alltid blå heter det seg, men akkurat nå føles det som om det ikke er skyer på min himmel i mils omkrets her i min lykkelandboble og er de der, så er det de jeg svever på...
Akkurat nå er livet bare herlig og den følelsen skal jeg holde på så lenge det lar seg gjøre.
Ønsker av hele mitt hjerte at du har herlige dager du også!!!
Takk for at du leste!
Gode tanker fra
Lene
Vinduer og dører står på vidt gap, hele dagen og kvelden med. Varmepumpen er forlengst slått av, det er faktisk nummeret før den settes over på airconditionfunksjon for temperaturen holder seg godt opp mot tyvetallet til langt ut i de sene kveldstimer. Herlig, ja bent ut vidunderlig er det!! Sommeren er endelig kommet, om den er kommet for å bli får tiden vise. Den tid, den sorg.
Herlige dager!!!
Nå skal det bare nytes.
Og jeg nyter i fulle drag. Marinerer meg i sol, varme og vakker natur i håp om at det skal sive godt inn under huden, ja helt inn til margen, slik at følelsen sitter i lenge etter at solen atter har gjemt seg bak skylaget og varmepumpen igjen er med på å holde strømregningen på et i overkant av akseptabelt nivå.
Jeg og min svarte, krøllete venn, Lukas. Mine tre italienske fjærkledde venninner, Prilla, Fia og Maja. Min stolte, men lille hane Kornelius og for ikke å glemme min lille,svarte spretne venn Jackie, har de siste dagene levd et annerledes liv enn det vi er vant til i den ellers så regnfulle byen mellom de syv fjell. Hønsene ligger som hvite dotter rundt om på skyggefulle plasser på plenen og har evakuert hønsegården og funnet seg en liten kald hule i skråningen opp mot veien hvor de legger eggene sine (plutselig fant vi 14 egg på en gang og jeg som mistenkte dem for ikke å orke å legge egg i varmen...), hanen har ikke kommet med så mye som et ørlite kykkeliky og er enda mer rød i luggen enn vanlig og hunden har ligget som et pelspledd rett innenfor altandøren. Kaninen er støtt og stadig ute i luftegården sin, nesten som å forsikre seg om at dette uvante været virkelig er sant og ikke bare en drøm, men holder ikke ut så lenge av gangen før den hopper inn igjen til skyggen i buret sitt.
Jeg blir derimot tydeligvis ladet av solens stråler og varme, i motsetning til mine pelskledde og fjærkledde venner. For på tross av sommerforkjølelse så har jeg fått renset og beiset terrassen og er godt i gang med å grave ut et stort bed i det ene hjørnet av plenen. Jeg har fått plantet i de fleste av krukkene mine, masse sommerblomster i friske farger, roser og 3 nye klematis som har fått tilhørende klatrestativ spikret opp på veggen og jeg gleder meg som en unge på julaften til de skal bre ut sine vakre fargerike blomster oppetter veggene i løpet av sommeren.
Herlige dager!!!
Jeg er virksom og full av vigør og angsten har stort sett glimret med sitt fravær, jeg har rett og slett en aldri så liten pause fra angstingen, da jeg har hatt mer enn nok å ta meg til her innenfor min noe innsnevrete aksjonsradius. Det har ikke vært nødvendig å bevege seg ut i den "store verden" for å oppnå følelsen av å være til nytte og å mestre og det har vært veldig deilig å ha fått det lille avbrekket fra følelsen av å hele tiden måtte utfordre angsten i håp om at virkefeltet mitt dermed skal økes.
Men jaggu har jeg ikke likevel beveget meg ut i den "store verden" i løpet av disse strålende dagene. For min skjønne, gode nabo som har tatt meg litt under sine vinger etter å ha lest bloggen min, inviterte meg med på sykkeltur. Så med friskt mot og solbris mot kroppen og vel vitende om at hun er innforstått med mitt skjulte handikap så syklet vi avsted og jeg nøt hvert eneste pedaltråkk, til og med i (de små vel og merke) oppoverbakkene. Og vel hjemme igjen så var mestringsgodfølelsen rikelig til stede.
Herlige dager!!!
Jeg lever i en boble om dagen, et slags drømmeaktig lykkeland med sommerfugler og bier, kvitrende fugler og blomstrende epletre, med smilende naboer med farge i kinnene. Middagen blir spist utendørs ved syrinbusken og antrekket vi har trukket i for anledningen er shorts og singlet. Jeg tilbringer dagene ute fra jeg står opp om morgenen og til solen forlengst har gått ned et sted jeg dessverre ikke kan se fra huset mitt.
Herlige dager!!!
Ikke tvil om at sol og varme virker positivt på kropp og psyke for de aller fleste, det meste føles lettere når solen skinner fra skyfri, blå himmel og gir varme og lys til hver celle i kroppen. Det er ren energi, man lades og kommer i pluss på energikontoen. Man får pågangsmot og virketrang og det meste ser i grunnen lysere ut når solen skinner på det, også bokstavlig talt selvfølgelig.
Bak skyene er himmelen alltid blå heter det seg, men akkurat nå føles det som om det ikke er skyer på min himmel i mils omkrets her i min lykkelandboble og er de der, så er det de jeg svever på...
Akkurat nå er livet bare herlig og den følelsen skal jeg holde på så lenge det lar seg gjøre.
Ønsker av hele mitt hjerte at du har herlige dager du også!!!
Takk for at du leste!
Gode tanker fra
Lene
søndag 20. mai 2012
Skal, skal ikke.....
Skal, skal ikke. Skal, skal ikke, Skal, skal ikke...... I dagesvis holdt jeg på slik. Jeg ble urolig i kropp og sjel, en slags plagsom gnagende rastløshet. Jeg sov litt dårligere om natten. Og tenkte og gnurte og kavet og stresset for noe som egentlig bare burde vært en koselig hendelse å se frem til.
Og dagen opprant.
Sov selvfølgelig dårlig den natten og dårlig søvn betyr trøtthet som igjen kan bety at angsten lettere kan få feste seg, så jeg begynte å helle mot at dette ikke var mulig men hadde enda ikke en klar formening om jeg skulle gå eller ikke. Full retrettmulighet til siste sekund!
Sov selvfølgelig dårlig den natten og dårlig søvn betyr trøtthet som igjen kan bety at angsten lettere kan få feste seg, så jeg begynte å helle mot at dette ikke var mulig men hadde enda ikke en klar formening om jeg skulle gå eller ikke. Full retrettmulighet til siste sekund!
Skal, skal ikke. Skal, skal ikke. Skal, skal ikke.... Hele dagen!
Følte meg fysisk syk med kvalme, hjertebank og kaldsvetting, ønsket at jeg virkelig hadde vært skikkelig syk for da hadde på en måte kroppen tatt valget for meg og jeg kunne meldt avbud med hevet hode overfor meg selv.
Det sies jo at man skal lytte til kroppen og sin indre stemme, men har man angst og skal ha dette som en livsguide, så hadde det neimen ikke vært mye man hadde fått gjort. Min kropp og mitt hode lyver så det renner, hver dag faktisk og jeg har lært at det er stygt å lyve, noe som altså alt ved meg utenom fornuften bare har valgt å totalt ignorere.
Ergo så roper disse to som jeg ikke har sjanse til å skille meg fra, i stereo og på full styrke om alt som kan gå galt bare jeg beveger meg utenfor min egen gatedør. Og de har et unikt samarbeid, kroppen roper med hjertebank, kvalme og kaldsvetting og hodet følger på med katastrofetanker som stort sett ender med et tankebilde av meg selv som en dirrende klump naglet fast til bakken ute av stand til å lee en muskel og enda mindre snakke( hvor dette skremselsbildet har sitt opphav fra, må jo fuglene vite, for akkurat det har jo aldri skjedd. Så ingenting i veien med fantasien, har jeg etterhvert kunnet fastslå).
Er det hodet som starter hylekoret, med tanker om at jeg nå beveger meg utenfor min lille radius og det begynner å bli langt (en smule relativt akkurat dette adjektivet for en angster, for hva blir langt?? Over 10 min. hjemmefra med bil?? Noen minutters gange unna gatedøren?? Når jeg ser det slik svart på hvitt, så ser jeg jo at det ikke er langt, men det er altså helt utrolig hva min ville fantasi kan få seg til å tro at kan hende bare i løpet av noen få minutter) tilbake til min trygge havn, så følger dens nære kompanjong, kroppen, opp med dundrende hjerte, muskler som begynner å føles kraftløse, svette hender og gjerne med en dæsj svimmelhet for å toppe det hele...
En aldri så liten digresjon her (men har jo forsåvidt holdt meg innenfor temaet). Så tilbake til min historie om klassetreffet.
Jeg gikk altså rundt med et håp om at jeg skulle bli skikkelig syk for å slippe unna det hele med verdigheten i behold, men uansett hvor iherdig kroppen jobbet og jeg følte meg rimelig elendig, så klarte den ikke å presse tempen opp til godt over 38 eller få meg til å henge over toalettskålen. Så skjønte jo at det bare var min nære (men overhodet ikke kjære) følgesvenn i tykt og tynt, angsten, som her var i full aksjon.
Jeg bestemte meg til slutt for iallefall å late som jeg skulle på treff, så jeg gjorde som jeg pleide å gjøre i gode gamle dager da jeg skulle på dill og dall, jeg skjenket meg et glass vin, gikk på badet og startet med fasadeoppussingen. Har nemlig hatt stor glede av å pynte meg opp gjennom årene, iallefall etter at hormonene satte i kok en gang i midten av 80-tallet (himmel og hav!!! Det begynner å bli en del år siden det...)
Og å pynte meg for å gå i festlig lag, er jo ikke akkurat noe jeg har gjort for mye av de siste årene, men selv om sminketeknikkene var noe rustne og klærne jeg kunne velge fra i skapet ikke var av sesongens kolleksjon, så oppdaget jeg at jeg koste meg der jeg stod med vinglasset mitt og totalt kaos av div. sminkeprodukter på hyllen under baderomsspeilet. Vinen begynte nok å gjøre sin virkning slik at alarmberdeskapen oppe i topplokket tok en aldri så liten lunsjpause. Så etterhvert fikk de konstruktive tankene litt overtaket og "oppdrag klassetreff" begynte faktisk å virke mulig å gjennomføre.
Så den som svingte seg rundt og fikk mannen til å kjøre meg og min gode venninne ned til byen for å gå på klassetreff, det var meg.
Og den som satt på restauranten og nøt en bedre fiskerett mens jeg pratet om løst og fast med mine tidligere klassekamerater, det var meg.
Og den som svevende på en sky av lykke over en særdeles koselig kveld og ikke minst over egne prestasjoner og ble hentet av min mann i tolvtiden, det var meg.
Hvis jeg skal trekke frem noe positivt ved det å ha angst så er det at de gangene man klarer noe som i utgangspunktet står på nei-listen, eller for den del enda bedre, på overhodet ikke-listen. Så gir det en så utrolig fantastisk godfølelse som man pakker godt inn i hjertet og som man kan leve ganske lenge på.
Skulle jo ønske at en slik stor mestringsopplevelse betyr at man nå har overvunnet frykten for byturer og restaurantbesøk en gang for alle, men slik er det dessverre ikke.. Det betyr bare at man har tatt et steg i riktig retning og er dermed et skritt nærmere et liv der angsten ikke lenger spiller hovedrollen, men der den har en liten birolle som dukker opp en gang i blant i livet, slik som det egentlig er ment fra naturens side at den skal.
Takk for at du leste!
Gode tanker fra
Lene
Følte meg fysisk syk med kvalme, hjertebank og kaldsvetting, ønsket at jeg virkelig hadde vært skikkelig syk for da hadde på en måte kroppen tatt valget for meg og jeg kunne meldt avbud med hevet hode overfor meg selv.
Det sies jo at man skal lytte til kroppen og sin indre stemme, men har man angst og skal ha dette som en livsguide, så hadde det neimen ikke vært mye man hadde fått gjort. Min kropp og mitt hode lyver så det renner, hver dag faktisk og jeg har lært at det er stygt å lyve, noe som altså alt ved meg utenom fornuften bare har valgt å totalt ignorere.
Ergo så roper disse to som jeg ikke har sjanse til å skille meg fra, i stereo og på full styrke om alt som kan gå galt bare jeg beveger meg utenfor min egen gatedør. Og de har et unikt samarbeid, kroppen roper med hjertebank, kvalme og kaldsvetting og hodet følger på med katastrofetanker som stort sett ender med et tankebilde av meg selv som en dirrende klump naglet fast til bakken ute av stand til å lee en muskel og enda mindre snakke( hvor dette skremselsbildet har sitt opphav fra, må jo fuglene vite, for akkurat det har jo aldri skjedd. Så ingenting i veien med fantasien, har jeg etterhvert kunnet fastslå).
Er det hodet som starter hylekoret, med tanker om at jeg nå beveger meg utenfor min lille radius og det begynner å bli langt (en smule relativt akkurat dette adjektivet for en angster, for hva blir langt?? Over 10 min. hjemmefra med bil?? Noen minutters gange unna gatedøren?? Når jeg ser det slik svart på hvitt, så ser jeg jo at det ikke er langt, men det er altså helt utrolig hva min ville fantasi kan få seg til å tro at kan hende bare i løpet av noen få minutter) tilbake til min trygge havn, så følger dens nære kompanjong, kroppen, opp med dundrende hjerte, muskler som begynner å føles kraftløse, svette hender og gjerne med en dæsj svimmelhet for å toppe det hele...
En aldri så liten digresjon her (men har jo forsåvidt holdt meg innenfor temaet). Så tilbake til min historie om klassetreffet.
Jeg gikk altså rundt med et håp om at jeg skulle bli skikkelig syk for å slippe unna det hele med verdigheten i behold, men uansett hvor iherdig kroppen jobbet og jeg følte meg rimelig elendig, så klarte den ikke å presse tempen opp til godt over 38 eller få meg til å henge over toalettskålen. Så skjønte jo at det bare var min nære (men overhodet ikke kjære) følgesvenn i tykt og tynt, angsten, som her var i full aksjon.
Jeg bestemte meg til slutt for iallefall å late som jeg skulle på treff, så jeg gjorde som jeg pleide å gjøre i gode gamle dager da jeg skulle på dill og dall, jeg skjenket meg et glass vin, gikk på badet og startet med fasadeoppussingen. Har nemlig hatt stor glede av å pynte meg opp gjennom årene, iallefall etter at hormonene satte i kok en gang i midten av 80-tallet (himmel og hav!!! Det begynner å bli en del år siden det...)
Og å pynte meg for å gå i festlig lag, er jo ikke akkurat noe jeg har gjort for mye av de siste årene, men selv om sminketeknikkene var noe rustne og klærne jeg kunne velge fra i skapet ikke var av sesongens kolleksjon, så oppdaget jeg at jeg koste meg der jeg stod med vinglasset mitt og totalt kaos av div. sminkeprodukter på hyllen under baderomsspeilet. Vinen begynte nok å gjøre sin virkning slik at alarmberdeskapen oppe i topplokket tok en aldri så liten lunsjpause. Så etterhvert fikk de konstruktive tankene litt overtaket og "oppdrag klassetreff" begynte faktisk å virke mulig å gjennomføre.
Så den som svingte seg rundt og fikk mannen til å kjøre meg og min gode venninne ned til byen for å gå på klassetreff, det var meg.
Og den som satt på restauranten og nøt en bedre fiskerett mens jeg pratet om løst og fast med mine tidligere klassekamerater, det var meg.
Og den som svevende på en sky av lykke over en særdeles koselig kveld og ikke minst over egne prestasjoner og ble hentet av min mann i tolvtiden, det var meg.
Hvis jeg skal trekke frem noe positivt ved det å ha angst så er det at de gangene man klarer noe som i utgangspunktet står på nei-listen, eller for den del enda bedre, på overhodet ikke-listen. Så gir det en så utrolig fantastisk godfølelse som man pakker godt inn i hjertet og som man kan leve ganske lenge på.
Skulle jo ønske at en slik stor mestringsopplevelse betyr at man nå har overvunnet frykten for byturer og restaurantbesøk en gang for alle, men slik er det dessverre ikke.. Det betyr bare at man har tatt et steg i riktig retning og er dermed et skritt nærmere et liv der angsten ikke lenger spiller hovedrollen, men der den har en liten birolle som dukker opp en gang i blant i livet, slik som det egentlig er ment fra naturens side at den skal.
Takk for at du leste!
Gode tanker fra
Lene
onsdag 16. mai 2012
Velkommen inn....
I mitt hode og i min kropp. Nå har jeg jo allerede invitert deg inn i mitt liv, senket guarden og vist meg frem som den jeg er. Jeg har lagt min største hemmelighet ut på verdensveven, til alles skue. Jeg har skrevet det i store bokstaver, til og med verbifisert dette substantivet og nå skal jeg prøve å forklare for deg hva jeg gjør når jeg angster (bøyes forøvrig : Å angste, angster, angstet , har angstet. Og at det ikke er laget om til et verb for lenge siden er meg en gåte, for det er absolutt noe man gjør...).
Da er det greiest å ta utgangspunkt i en situasjon som jeg opplever som vanskelig og da har jeg jo et hav å ta av (ikke bare et hav, men alle de 7 verdenshav faktisk).
For et års tid siden tok en tidligere klassevenninne av meg initiativ til reunion med gymnasklassen. I år var det nemlig 20 år siden vi løp rundt i våre røde drakter og lot alle hemninger falle (92-russen ble forøvrig kåret til tidenes verste russekull her i byen, vi klarte til og med å komme på forsiden av avisene. Det gjør jo russen nå til dags støtt og stadig, men husk på at dette var i gamle dager uten inspirasjon fra paradise hotel og andre oppbyggelige TV-program... men det er en helt annen historie)
Et veldig kjekt initiativ og som den naive optimisten jeg er, så tenkte jeg at det går helt fint-jeg er "fit for fight" om et år jeg, Dette går sikkert over, terapien har hjulpet til den tid og jeg har funnet mirakelmedisinen. Jeg blir med, klart det!!
Så stakk jeg hodet pent på plass i sanden igjen og tenkte ikke så mye på det før datoen begynte å nærme seg.
Men da begynte til gjengjeld hjernen å knirke og gnure i stor stil og kroppen responderte som en av Pavlovs hunder på den berømmelige bjellen (klassisk betinging tatt rett ut av læreboken, bortsett fra at jeg slever ikke jeg da.)
For å tydeliggjøre denne metaforen bedre for en ikkeangster, så er sjelden angst noe som slår ned som lyn fra klar himmel, det er ikke noe man plutselig får. Det kan oppleves slik den dagen det første angstanfallet slår til med full styrke, men før dette så har kropp og hjerne hatt et tett samarbeid om å lage raske koblinger til hverandre om at det er fare på ferde. Problemet er bare at de har klart å lage disse koblingene knyttet opp til i utgangspunktet, ufarlige og gjerne dagligdagse ting. Som å ta bussen, være på restaurant, kjøre bil i tunnel, være i selskap, kjøre heis, hunder. Jeg kunne ramset opp i det uendelige, det er fullt mulig å utvikle angst for det meste faktisk.
Angst begynner som et fysisk ubehag som man ikke klarer å definere, man får symptomer som f.eks hjertebank, pustebesvær, kvalme, skjelvinger, svimmelhet, synsforstyrrelser. Man føler seg direkte syk og mange går til lege for å finne ut hva som feiler en, gjerne med en redsel for at det er noe virkelig alvorlig, som begynnende hjerteinfarkt eller hjernesvulst, for man har gjerne googlet symptomene, og fått opp slike skremmende scenarier som mulige forklaringer på de ubehagelige symptomene man har.
(Det er selvfølgelig også viktig å utelukke at disse symptomene ikke har en alvorlig fysisk forklaring, så gå for all del til lege hvis man kjenner på disse tingene slik at man kan få en fysisk eller psykisk diagnose og dermed mulighet for å kunne forholde seg til det som feiler en på en konstruktiv måte.)
Ok. Man går til legen, tar de tester og utredninger som legen har tilgjengelig og får til svar at man er frisk som en fisk, ingenting å finne her og stort sett så vil nok legen da nevne ordet stress som forklaring på de symptomene man har og man får gjerne en 14 dagers sykemelding.
Ok igjen, stress ja, det kan man jo forholde seg til. Da er jo løsningen å stresse ned og man prøver å finne måter å minske andelen stress i livet på.
Er det stress så går disse symptomene over når man bare har fått "roet bæret" over en tid, men har det utviklet seg til angst så er ikke det å "roe bæret" nok. Koblingene til hjernens "alarmberedskapssenter" er for sterke og hurtige og man har rett og slett mistet litt kontrollen over "firenigheten": følelse-tanke-reaksjon-atferd/handling.
Det er ikke alltid så lett å vite hva som kommer først av følelse, tanke eller fysisk reaksjon når man er midt i angsting. Eller når man ser tilbake på det etterpå og skal prøve å analysere hva som egentlig skjedde slik at man tilslutt stod igjen som en pipende redd, liten mus. Som illustrasjonen ovenfor viser, så påvirker de hverandre innbyrdes. Opp og ned, frem og tilbake og på kryss og tvers. Men det ender alltid med en Atferd/handling og for innbarka angstere så er denne atferden gjengs over hele fjøla. Man unngår, skygger banen, kaster inn håndkleet, see you later alligator (see you never alligator blir vel egentlig litt mer riktig her, men det rimer så dårlig + forferdelig grammatisk dårlig engelsk..)
Og så har man det gående. Fordi man unngår det som utløser angst, så bekrefter man jo egentlig bare det som hjerne og kropp har rottet seg sammen om å snikinnføre : Dette ER farlig!!
En rask tilbakespoling : Jeg er invitert på reunion, det skal foregå på en restaurant i byen og det kommer en rundt 15 stykker fra gymnasklassen som jeg ikke har sett på år og dag.
Status : Jeg har veldig lyst men....... Og det er nå det begynner, en million men......
For det første: Jeg må komme meg ned til byen! jeg klarer ikke buss, jeg klarer ikke å kjøre ned selv, jeg klarer ikke å ta taxi alene. Ordne, ordne, ordne... Ok, yngsten sover over hos bestemor så mannen kan kjøre og hente. Greit.... Nei forresten.....det føles aldeles ikke greit enda...
For det andre: Vi skal spise på restaurant! Jeg har ikke vært på restaurant på flere år, det vil være andre mennesker der. Tenk om det er veldig mange mennesker? Tenk om jeg blir sittende inneklemt langt fra utgangsdøren? Tenk om jeg vil være så stresset at jeg ikke klarer å spise? Tenk om jeg får så mye ubehag at jeg bare må komme meg hjem fortest mulig? Hjæælp og det er ingenting jeg kan ordne her som kan gjøre det lettere.....Jo, heldigvis en ting, en veldig god venninne som kjenner til mitt "lille" problem skal være der med meg og hun har lovet å passe på meg.
For det tredje : Jeg skal treffe folk som kjente meg slik jeg var før angst og ME. Hva skal jeg si? Hvordan skal jeg oppføre meg? Tenk om jeg får et anfall der nede og alle ser det? Hjæælp!! Det er ikke så mye jeg kan ordne i forhold til dette heller, men min gode venninne skal heldigvis være der med meg.
SKAL: Dette klarer jeg, det kommer til å gå helt fint. Jeg vet jo at jeg alltid har mye kviing i forkant men når jeg først er i situasjonen så går det jo stort sett greit.
SKAL IKKE : Nei, dette er langt utenfor min komfortsone. Dette er alt for mye å gape over på en gang, herregud hva er det jeg tenker på. Det kan jo ikke gå bra...
Vil du vite hvordan det gikk??
Følg med i neste blogginnlegg.....
Takk for at du leste!
Gode tanker fra
Lene
Da er det greiest å ta utgangspunkt i en situasjon som jeg opplever som vanskelig og da har jeg jo et hav å ta av (ikke bare et hav, men alle de 7 verdenshav faktisk).
For et års tid siden tok en tidligere klassevenninne av meg initiativ til reunion med gymnasklassen. I år var det nemlig 20 år siden vi løp rundt i våre røde drakter og lot alle hemninger falle (92-russen ble forøvrig kåret til tidenes verste russekull her i byen, vi klarte til og med å komme på forsiden av avisene. Det gjør jo russen nå til dags støtt og stadig, men husk på at dette var i gamle dager uten inspirasjon fra paradise hotel og andre oppbyggelige TV-program... men det er en helt annen historie)
Et veldig kjekt initiativ og som den naive optimisten jeg er, så tenkte jeg at det går helt fint-jeg er "fit for fight" om et år jeg, Dette går sikkert over, terapien har hjulpet til den tid og jeg har funnet mirakelmedisinen. Jeg blir med, klart det!!
Så stakk jeg hodet pent på plass i sanden igjen og tenkte ikke så mye på det før datoen begynte å nærme seg.
Men da begynte til gjengjeld hjernen å knirke og gnure i stor stil og kroppen responderte som en av Pavlovs hunder på den berømmelige bjellen (klassisk betinging tatt rett ut av læreboken, bortsett fra at jeg slever ikke jeg da.)
For å tydeliggjøre denne metaforen bedre for en ikkeangster, så er sjelden angst noe som slår ned som lyn fra klar himmel, det er ikke noe man plutselig får. Det kan oppleves slik den dagen det første angstanfallet slår til med full styrke, men før dette så har kropp og hjerne hatt et tett samarbeid om å lage raske koblinger til hverandre om at det er fare på ferde. Problemet er bare at de har klart å lage disse koblingene knyttet opp til i utgangspunktet, ufarlige og gjerne dagligdagse ting. Som å ta bussen, være på restaurant, kjøre bil i tunnel, være i selskap, kjøre heis, hunder. Jeg kunne ramset opp i det uendelige, det er fullt mulig å utvikle angst for det meste faktisk.
Angst begynner som et fysisk ubehag som man ikke klarer å definere, man får symptomer som f.eks hjertebank, pustebesvær, kvalme, skjelvinger, svimmelhet, synsforstyrrelser. Man føler seg direkte syk og mange går til lege for å finne ut hva som feiler en, gjerne med en redsel for at det er noe virkelig alvorlig, som begynnende hjerteinfarkt eller hjernesvulst, for man har gjerne googlet symptomene, og fått opp slike skremmende scenarier som mulige forklaringer på de ubehagelige symptomene man har.
(Det er selvfølgelig også viktig å utelukke at disse symptomene ikke har en alvorlig fysisk forklaring, så gå for all del til lege hvis man kjenner på disse tingene slik at man kan få en fysisk eller psykisk diagnose og dermed mulighet for å kunne forholde seg til det som feiler en på en konstruktiv måte.)
Ok. Man går til legen, tar de tester og utredninger som legen har tilgjengelig og får til svar at man er frisk som en fisk, ingenting å finne her og stort sett så vil nok legen da nevne ordet stress som forklaring på de symptomene man har og man får gjerne en 14 dagers sykemelding.
Ok igjen, stress ja, det kan man jo forholde seg til. Da er jo løsningen å stresse ned og man prøver å finne måter å minske andelen stress i livet på.
Er det stress så går disse symptomene over når man bare har fått "roet bæret" over en tid, men har det utviklet seg til angst så er ikke det å "roe bæret" nok. Koblingene til hjernens "alarmberedskapssenter" er for sterke og hurtige og man har rett og slett mistet litt kontrollen over "firenigheten": følelse-tanke-reaksjon-atferd/handling.
Det er ikke alltid så lett å vite hva som kommer først av følelse, tanke eller fysisk reaksjon når man er midt i angsting. Eller når man ser tilbake på det etterpå og skal prøve å analysere hva som egentlig skjedde slik at man tilslutt stod igjen som en pipende redd, liten mus. Som illustrasjonen ovenfor viser, så påvirker de hverandre innbyrdes. Opp og ned, frem og tilbake og på kryss og tvers. Men det ender alltid med en Atferd/handling og for innbarka angstere så er denne atferden gjengs over hele fjøla. Man unngår, skygger banen, kaster inn håndkleet, see you later alligator (see you never alligator blir vel egentlig litt mer riktig her, men det rimer så dårlig + forferdelig grammatisk dårlig engelsk..)
Og så har man det gående. Fordi man unngår det som utløser angst, så bekrefter man jo egentlig bare det som hjerne og kropp har rottet seg sammen om å snikinnføre : Dette ER farlig!!
En rask tilbakespoling : Jeg er invitert på reunion, det skal foregå på en restaurant i byen og det kommer en rundt 15 stykker fra gymnasklassen som jeg ikke har sett på år og dag.
Status : Jeg har veldig lyst men....... Og det er nå det begynner, en million men......
For det første: Jeg må komme meg ned til byen! jeg klarer ikke buss, jeg klarer ikke å kjøre ned selv, jeg klarer ikke å ta taxi alene. Ordne, ordne, ordne... Ok, yngsten sover over hos bestemor så mannen kan kjøre og hente. Greit.... Nei forresten.....det føles aldeles ikke greit enda...
For det andre: Vi skal spise på restaurant! Jeg har ikke vært på restaurant på flere år, det vil være andre mennesker der. Tenk om det er veldig mange mennesker? Tenk om jeg blir sittende inneklemt langt fra utgangsdøren? Tenk om jeg vil være så stresset at jeg ikke klarer å spise? Tenk om jeg får så mye ubehag at jeg bare må komme meg hjem fortest mulig? Hjæælp og det er ingenting jeg kan ordne her som kan gjøre det lettere.....Jo, heldigvis en ting, en veldig god venninne som kjenner til mitt "lille" problem skal være der med meg og hun har lovet å passe på meg.
For det tredje : Jeg skal treffe folk som kjente meg slik jeg var før angst og ME. Hva skal jeg si? Hvordan skal jeg oppføre meg? Tenk om jeg får et anfall der nede og alle ser det? Hjæælp!! Det er ikke så mye jeg kan ordne i forhold til dette heller, men min gode venninne skal heldigvis være der med meg.
SKAL: Dette klarer jeg, det kommer til å gå helt fint. Jeg vet jo at jeg alltid har mye kviing i forkant men når jeg først er i situasjonen så går det jo stort sett greit.
SKAL IKKE : Nei, dette er langt utenfor min komfortsone. Dette er alt for mye å gape over på en gang, herregud hva er det jeg tenker på. Det kan jo ikke gå bra...
Vil du vite hvordan det gikk??
Følg med i neste blogginnlegg.....
Takk for at du leste!
Gode tanker fra
Lene
onsdag 9. mai 2012
Fy, skam deg!!!
Det er det jo heldigvis ingen som går rundt og sier sånn rett i fleisen på oss nevrotiske. Men det er vi veldig gode på å si til oss selv. Kanskje ikke akkurat fy først, men vi er utrolig gode på å tenke at angsten vår er noe flaut og skammelig, den må gjemmes og skjules, man må ta seg sammen. Tenk å være et voksent menneske og så ikke tørre å ta bussen en gang eller gå på butikken alene, eller gå på butikken i det hele tatt for den del.
Det er jo ikke akkurat noe man går rundt og slår seg på brystet og skryter av.
Synes jeg ser det som status på facebook : Jepp, jepp! I dag turde jeg jammen meg ikke å komme meg ned til busstoppet engang, skal bli deilig å sette seg ned i sofaen med noe velfortjent i glasset etter denne prestasjonen!!.
Eller : Ny pers på mine 5 runder rundt huset, så nå rett i dusjen :-)) (smilefjes)
Veel, jeg har jo så langt i min fb-karriere ikke lagt ut slike statuser selv om jeg har plenty å ta av og har ikke sett så inn i hampen mange av dem heller.
Vi med angst er nærmest en slags hemmelig, undercover agentliga som er så hemmelig at vi faktisk ikke vet om hverandre engang.
Prøv å søk på angst på fb, jeg fikk ikke opp et eneste nyttig og relevant treff som jeg kunne benyttet meg av dersom jeg var ny i "gamet" og trengte litt informasjon, eller aller helst noen jeg kunne ha delt mine erfaringer med. Det finnes sikkert, men det er så godt skjult og gjemt at man sikkert må kjenne noen som kjenner noen og så sende inn søknad i 3 eksemplarer.
Det er hakket bedre på nettet, men det strømmer ikke akkurat over av ny informasjon om emnet. Mye av det man får opp når man søker på ordet angst er gjerne flere år gammel informasjon, mesteparten er relevant for all del, men dette er en lidelse som rammer en fjerdedel av befolkningen på et eller annet tidspunkt i livet - det er 1.250.000 mennesker det folkens.....
Så rundt om i vårt vakre land så angstes (nytt verb kreert av meg selv) det for harde livet, men i det skjulte.
Vi skammer oss og gjemmer oss og bagatelliserer angsten vår til det ugjenkjennelige når vi en sjelden gang letter på sløret. Jeg for min del har gått rundt og snakket litt vagt om at jeg er så plaget med flyskrekk (for det er streit) men jeg glemte å plusse på tog, båt, buss og alene i egen bil lenger enn 10 min. hjemmefra. For da er det ikke lenger fullt så streit og jeg blir plutselig veldig annerledes enn gjennomsnittet og jeg skammer meg over å være så langt unna normalen.
Jeg ser jo logikken i det å være flau over og å skamme seg over at man er annerledes enn flertallet, vi har helst lyst å være som alle andre (bæææ), og vil vi skille oss ut, så ønsker vi selvsagt at det skal være i positiv retning. Vi vil være penere enn gjennomsnittet i tillegg til slankere enn gjennomsnittet, gjerne rikere enn gjennomsnittet, lykkeligere enn gjennomsnittet, smartere enn gjennomsnittet og det er forsåvidt ok å befinne seg på gjennomsnittet også.
Men det er bare så innmari slitsomt å kave sånn med å holde fasaden for å gå i ett med gjennomsnittet, når man egentlig befinner seg et godt stykke unna, i negativ retning vel og merke.
Så derfor har jeg bestemt meg for å prøve å slutte med det, for det har jo så langt ikke ført noe godt med seg. Det har faktisk gjort situasjonen min verre. For jeg har jo gått rundt og vært livredd for å bli avslørt som undercover angstagent, tenk hvis noen hadde oppdaget hvor utrolig liten, ynkelig og redd jeg egentlig føler meg. Hvor hjelpeløs og uselvstendig jeg er i mange situasjoner. Det har jo vært mitt store mareritt!!!!
Jeg har endt opp med en psykisk sykdom som for tiden er ganske invalidiserende, jeg må stikke fingeren i jorden å innse at jeg faktisk er ganske psyk.
Men det er en sykdom som jeg på ingen måte har gått inn for å få, det er ikke selvforskyldt at jeg har angst. Arvelig betinget?? De lærde strides, men likevel så er det jo ikke min feil eller mitt ønske.
Hvorfor skal jeg skamme meg så mye over noe jeg ikke kan hjelpe noe for??
Skulle virkelig ønske at denne skammen forbundet med alle typer psykisk sykdom kunne begraves (skulle ikke fått en verdig begravelse en gang, for det har den overhodet ikke fortjent) en gang for alle.
Faktisk så er det symptomene som er psykiske, men årsakene til all psykisk sykdom er i bunn og grunn fysiske. Det handler om biokjemi, signalstoffer i hjernen, hormoner, noe er av en eller annen grunn kommet litt i ulage i kroppens finslige system.
Det er helt greit å si at man har fått diabetes 2, lite skam som er ute og går der, men diabetes 2 blir betegnet som en livsstilssykdom som egentlig sier noe om at man ikke har passet så godt på kroppens finslige system som man burde. Det samme gjelder de fleste tilfellene av hjerte/kar-sykdommer og spesielt hvis de rammer i litt tidlig alder. Helt greit å si at man har hatt et lite hjerteinfarkt, selv om man gjerne bare er i 40-årene, selv om det her også i de fleste tilfellene handler om at man ikke har tatt vare på helsen sin...
Det er selvfølgelig ikke kjekt å være syk uansett hva som feiler en, men det er et hierarkisk system innenfor sykdommer også. Noen har høyere status enn andre og er du psyk i psyken så kommer man ganske langt ned på rangstigen og det letter jo ikke akkurat på skamfølelsen det heller.
Så nok er nok, iallefall for min del!! Jeg har herved sluttet å skamme meg over at jeg har en psykdom som jeg ikke kan hjelpe noe for.
Nå vil jeg bruke alle de kreftene og den energien som har gått med på å skjule og gjemme, til mer konstruktive ting som å mestre og lære å leve med.
Så SKAM, fy deg!!!!!
Det er jo ikke akkurat noe man går rundt og slår seg på brystet og skryter av.
Synes jeg ser det som status på facebook : Jepp, jepp! I dag turde jeg jammen meg ikke å komme meg ned til busstoppet engang, skal bli deilig å sette seg ned i sofaen med noe velfortjent i glasset etter denne prestasjonen!!.
Eller : Ny pers på mine 5 runder rundt huset, så nå rett i dusjen :-)) (smilefjes)
Veel, jeg har jo så langt i min fb-karriere ikke lagt ut slike statuser selv om jeg har plenty å ta av og har ikke sett så inn i hampen mange av dem heller.
Vi med angst er nærmest en slags hemmelig, undercover agentliga som er så hemmelig at vi faktisk ikke vet om hverandre engang.
Prøv å søk på angst på fb, jeg fikk ikke opp et eneste nyttig og relevant treff som jeg kunne benyttet meg av dersom jeg var ny i "gamet" og trengte litt informasjon, eller aller helst noen jeg kunne ha delt mine erfaringer med. Det finnes sikkert, men det er så godt skjult og gjemt at man sikkert må kjenne noen som kjenner noen og så sende inn søknad i 3 eksemplarer.
Det er hakket bedre på nettet, men det strømmer ikke akkurat over av ny informasjon om emnet. Mye av det man får opp når man søker på ordet angst er gjerne flere år gammel informasjon, mesteparten er relevant for all del, men dette er en lidelse som rammer en fjerdedel av befolkningen på et eller annet tidspunkt i livet - det er 1.250.000 mennesker det folkens.....
Så rundt om i vårt vakre land så angstes (nytt verb kreert av meg selv) det for harde livet, men i det skjulte.
Vi skammer oss og gjemmer oss og bagatelliserer angsten vår til det ugjenkjennelige når vi en sjelden gang letter på sløret. Jeg for min del har gått rundt og snakket litt vagt om at jeg er så plaget med flyskrekk (for det er streit) men jeg glemte å plusse på tog, båt, buss og alene i egen bil lenger enn 10 min. hjemmefra. For da er det ikke lenger fullt så streit og jeg blir plutselig veldig annerledes enn gjennomsnittet og jeg skammer meg over å være så langt unna normalen.
Jeg ser jo logikken i det å være flau over og å skamme seg over at man er annerledes enn flertallet, vi har helst lyst å være som alle andre (bæææ), og vil vi skille oss ut, så ønsker vi selvsagt at det skal være i positiv retning. Vi vil være penere enn gjennomsnittet i tillegg til slankere enn gjennomsnittet, gjerne rikere enn gjennomsnittet, lykkeligere enn gjennomsnittet, smartere enn gjennomsnittet og det er forsåvidt ok å befinne seg på gjennomsnittet også.
Men det er bare så innmari slitsomt å kave sånn med å holde fasaden for å gå i ett med gjennomsnittet, når man egentlig befinner seg et godt stykke unna, i negativ retning vel og merke.
Så derfor har jeg bestemt meg for å prøve å slutte med det, for det har jo så langt ikke ført noe godt med seg. Det har faktisk gjort situasjonen min verre. For jeg har jo gått rundt og vært livredd for å bli avslørt som undercover angstagent, tenk hvis noen hadde oppdaget hvor utrolig liten, ynkelig og redd jeg egentlig føler meg. Hvor hjelpeløs og uselvstendig jeg er i mange situasjoner. Det har jo vært mitt store mareritt!!!!
Jeg har endt opp med en psykisk sykdom som for tiden er ganske invalidiserende, jeg må stikke fingeren i jorden å innse at jeg faktisk er ganske psyk.
Men det er en sykdom som jeg på ingen måte har gått inn for å få, det er ikke selvforskyldt at jeg har angst. Arvelig betinget?? De lærde strides, men likevel så er det jo ikke min feil eller mitt ønske.
Hvorfor skal jeg skamme meg så mye over noe jeg ikke kan hjelpe noe for??
Skulle virkelig ønske at denne skammen forbundet med alle typer psykisk sykdom kunne begraves (skulle ikke fått en verdig begravelse en gang, for det har den overhodet ikke fortjent) en gang for alle.
Faktisk så er det symptomene som er psykiske, men årsakene til all psykisk sykdom er i bunn og grunn fysiske. Det handler om biokjemi, signalstoffer i hjernen, hormoner, noe er av en eller annen grunn kommet litt i ulage i kroppens finslige system.
Det er helt greit å si at man har fått diabetes 2, lite skam som er ute og går der, men diabetes 2 blir betegnet som en livsstilssykdom som egentlig sier noe om at man ikke har passet så godt på kroppens finslige system som man burde. Det samme gjelder de fleste tilfellene av hjerte/kar-sykdommer og spesielt hvis de rammer i litt tidlig alder. Helt greit å si at man har hatt et lite hjerteinfarkt, selv om man gjerne bare er i 40-årene, selv om det her også i de fleste tilfellene handler om at man ikke har tatt vare på helsen sin...
Det er selvfølgelig ikke kjekt å være syk uansett hva som feiler en, men det er et hierarkisk system innenfor sykdommer også. Noen har høyere status enn andre og er du psyk i psyken så kommer man ganske langt ned på rangstigen og det letter jo ikke akkurat på skamfølelsen det heller.
Så nok er nok, iallefall for min del!! Jeg har herved sluttet å skamme meg over at jeg har en psykdom som jeg ikke kan hjelpe noe for.
Nå vil jeg bruke alle de kreftene og den energien som har gått med på å skjule og gjemme, til mer konstruktive ting som å mestre og lære å leve med.
Så SKAM, fy deg!!!!!
tirsdag 8. mai 2012
Da har jeg kommet ut av skapet og nå må skapet plasseres!!
Da har alle dyrene på min mikrogård fått mat, eggene er hentet inn og hunden har fått sin luftetur i den stjerneformede løypen som jeg må gå innenfor min ca 200 m radius fra huset. Naboene har sikkert lurt seg grønn på hva jeg holder på med med denne tråkkingen på kryss og tvers, men nå kan de jo bare lese bloggen min så vil et lys gå opp for dem...
Puh!! Like hel og ganske så stolt av meg selv for dette stupet rett ut på dypt vann i går, som etter min mening iallefall, ikke endte med et gedigent magaplask...
Jeg er ute av skapet og det føles ganske herlig, for der inne var det både trangt og ensomt. Men nå må jeg ettertrykkelig få gi beskjed om hvor skapet skal stå!!! Ikke bare skapet, men faktisk hele kjøkkeninnredningen!!
Jeg har et viktig blogginnlegg å skrive nå og må holde tungen bent i munnen og inne på den smale sti (ikke tungen altså,) for å bruke litt metaforer for å krydre språket en smule..,
De som har lest litt om meg på siden her på bloggen, har fått med seg at jeg har diagnosen ME. Jeg har valgt å ikke ha dette som et stort tema i bloggen min av 3 grunner (i tilfeldig rekkefølge) : For det første: Fordi det er så mange andre flinke bloggere der ute som har veldig gode og reflekterte tanker rundt det å leve med den sykdommen(Og som kjent, så hopper jeg ikke etter Wirkola). For det andre: Jeg er så heldig å få være med i et forskningsprosjekt på haukeland der de tester ut en type kreftmedisin mot ME og jeg har god effekt av den medisinen. Derfor er det ikke lenger MEen som er min største utfordring og det som har mest fokus. Og for det tredje, men ikke minst like viktige : Jeg føler at denne bloggen trengs mer, angst er et tema som er enda mer tabubelagt enn ME og som sårt trenger at disse tabuene blir røsket litt opp i.
Derfor har dette blitt en blogg om angst og ikke om ME.
Og så tilbake til skap-plasseringen : Jeg har angst fordi jeg har ME!!!!!!!!!!!!!!!!!
I bunn og grunn så skulle jo det være en innlysende kobling som jeg ikke burde hatt behov for å presisere så ettertrykkelig og med så store bokstaver.
Det burde jo være innlysende for alle og enhver at det å ha en invalidiserende, kronisk sykdom, det være seg ME, MS, FM, Revmatisme osv (skulle sikkert ha ramset opp en hel haug til her, så håper at ingen føler seg gjemt og glemt) gjerne fører til at psyken får seg en knekk i større eller mindre grad.
Men når det kommer til diagnosene ME og FM, så er ikke dette en innlysende, logisk tankerekke for veldig mange av (dessverre alt for mange av) Norges legestand.
For veldig mange leger så eksisterer nærmest ikke disse diagnosene, de kan ikke finnes ved hjelp av en blodprøve, de er ikke empirisk målbare og det er ikke leger mye glad i gitt.
Og når de ikke kan avspise deg med at det bare er et virus (som er den forklaringsmodellen de gjerne tyr til først, ved slike litt uforklarlige, ulne symptomer) for ME og FM har en lei tendens til å ikke gå over nemlig. Så er neste trinn på stigen (noen ganger hopper de glatt over virusforklaringen også) en psykisk forklaring:
Vi har alle disse symptomene fordi vi er psykisk syke. Vi er faktisk så deprimert at vi får smerter i hele kroppen. Eller vi har så mye angst at vi må ligge inne på et mørkt rom fordi alle ytre stimuli blir for intense for det nevrotiske hodet vårt..
Jeg har derfor egentlig tråkket litt i et minefelt ved å blogge om angst samtidig som jeg har diagnosen ME, jeg kan risikere å helle bensin på bålet til dem som har klokketro på at ME er en psykosomatisk sykdom og jeg ville blitt rimelig knust hvis dette som jeg nå deler fra mitt innerste, mot formodning skulle blitt brukt som et argument for nettopp dette.
Så nå nagler jeg hele kjøkkeninnredningen opp på veggen :Jeg har angst fordi jeg har ME!
Jeg har utviklet angst fordi jeg har levd med en sykdom som har gjort at jeg ikke har kunnet stole på min egen kropp og som i perioder har tatt fra meg alt av mestringsopplevelser. Jeg har utviklet angst fordi jeg i 15 år av mitt liv har blitt fortalt at mine kroppslige plager skyldes angst, før jeg i 2007 fikk diagnosen ME. Jeg har utviklet angst fordi jeg har en sykdom som er veldig uforutsigbar og som har gjort at jeg har levd med veldig usikre fremtidsutsikter.
Dette blir vel det innlegget som går dypest inn i materien ME, for som tidligere nevnt så er det ikke der jeg ønsker å ha mitt fokus.
Jeg har angst, det eneste som kanskje skiller meg fra endel andre med angst er vel at jeg har en forklaring på hvorfor jeg har utviklet denne invalidiserende angsten min.
Og kanskje gjør det meg heldig?? Jeg vet iallefall at før jeg visste om MEen min så var det store spørsmålet mitt hvorfor jeg i alle dager hadde fått denne dritten og jeg brukte mye tid og energi på å grave i barndom og arvelige faktorer og fandens oldemor. Dere som sliter med angst skjønner hva jeg snakker om..
Men selv om man finner en rimelig forklaring på hvorfor nettopp du og jeg utviklet angst, så sitter man jo fremdeles til halsen i dette frihetsberøvende klisteret og fokuset bør jo heller derfor være hvordan man best mulig kan få en god livskvalitet på tross av angsten og å lære seg strategier slik at angsten smått om senn slipper taket og vi igjen kan bli sjef i egen kropp.
Jeg har begynt på den oppgaven og håper at du vil slå følge, så skal jeg dele mine opplevelser og erfaringer med deg, men jeg håper også at du vil dele dine med meg.
Takk for at du leste.
Gode tanker fra
Lene
Puh!! Like hel og ganske så stolt av meg selv for dette stupet rett ut på dypt vann i går, som etter min mening iallefall, ikke endte med et gedigent magaplask...
Jeg er ute av skapet og det føles ganske herlig, for der inne var det både trangt og ensomt. Men nå må jeg ettertrykkelig få gi beskjed om hvor skapet skal stå!!! Ikke bare skapet, men faktisk hele kjøkkeninnredningen!!
Jeg har et viktig blogginnlegg å skrive nå og må holde tungen bent i munnen og inne på den smale sti (ikke tungen altså,) for å bruke litt metaforer for å krydre språket en smule..,
De som har lest litt om meg på siden her på bloggen, har fått med seg at jeg har diagnosen ME. Jeg har valgt å ikke ha dette som et stort tema i bloggen min av 3 grunner (i tilfeldig rekkefølge) : For det første: Fordi det er så mange andre flinke bloggere der ute som har veldig gode og reflekterte tanker rundt det å leve med den sykdommen(Og som kjent, så hopper jeg ikke etter Wirkola). For det andre: Jeg er så heldig å få være med i et forskningsprosjekt på haukeland der de tester ut en type kreftmedisin mot ME og jeg har god effekt av den medisinen. Derfor er det ikke lenger MEen som er min største utfordring og det som har mest fokus. Og for det tredje, men ikke minst like viktige : Jeg føler at denne bloggen trengs mer, angst er et tema som er enda mer tabubelagt enn ME og som sårt trenger at disse tabuene blir røsket litt opp i.
Derfor har dette blitt en blogg om angst og ikke om ME.
Og så tilbake til skap-plasseringen : Jeg har angst fordi jeg har ME!!!!!!!!!!!!!!!!!
I bunn og grunn så skulle jo det være en innlysende kobling som jeg ikke burde hatt behov for å presisere så ettertrykkelig og med så store bokstaver.
Det burde jo være innlysende for alle og enhver at det å ha en invalidiserende, kronisk sykdom, det være seg ME, MS, FM, Revmatisme osv (skulle sikkert ha ramset opp en hel haug til her, så håper at ingen føler seg gjemt og glemt) gjerne fører til at psyken får seg en knekk i større eller mindre grad.
Men når det kommer til diagnosene ME og FM, så er ikke dette en innlysende, logisk tankerekke for veldig mange av (dessverre alt for mange av) Norges legestand.
For veldig mange leger så eksisterer nærmest ikke disse diagnosene, de kan ikke finnes ved hjelp av en blodprøve, de er ikke empirisk målbare og det er ikke leger mye glad i gitt.
Og når de ikke kan avspise deg med at det bare er et virus (som er den forklaringsmodellen de gjerne tyr til først, ved slike litt uforklarlige, ulne symptomer) for ME og FM har en lei tendens til å ikke gå over nemlig. Så er neste trinn på stigen (noen ganger hopper de glatt over virusforklaringen også) en psykisk forklaring:
Vi har alle disse symptomene fordi vi er psykisk syke. Vi er faktisk så deprimert at vi får smerter i hele kroppen. Eller vi har så mye angst at vi må ligge inne på et mørkt rom fordi alle ytre stimuli blir for intense for det nevrotiske hodet vårt..
Jeg har derfor egentlig tråkket litt i et minefelt ved å blogge om angst samtidig som jeg har diagnosen ME, jeg kan risikere å helle bensin på bålet til dem som har klokketro på at ME er en psykosomatisk sykdom og jeg ville blitt rimelig knust hvis dette som jeg nå deler fra mitt innerste, mot formodning skulle blitt brukt som et argument for nettopp dette.
Så nå nagler jeg hele kjøkkeninnredningen opp på veggen :Jeg har angst fordi jeg har ME!
Jeg har utviklet angst fordi jeg har levd med en sykdom som har gjort at jeg ikke har kunnet stole på min egen kropp og som i perioder har tatt fra meg alt av mestringsopplevelser. Jeg har utviklet angst fordi jeg i 15 år av mitt liv har blitt fortalt at mine kroppslige plager skyldes angst, før jeg i 2007 fikk diagnosen ME. Jeg har utviklet angst fordi jeg har en sykdom som er veldig uforutsigbar og som har gjort at jeg har levd med veldig usikre fremtidsutsikter.
Dette blir vel det innlegget som går dypest inn i materien ME, for som tidligere nevnt så er det ikke der jeg ønsker å ha mitt fokus.
Jeg har angst, det eneste som kanskje skiller meg fra endel andre med angst er vel at jeg har en forklaring på hvorfor jeg har utviklet denne invalidiserende angsten min.
Og kanskje gjør det meg heldig?? Jeg vet iallefall at før jeg visste om MEen min så var det store spørsmålet mitt hvorfor jeg i alle dager hadde fått denne dritten og jeg brukte mye tid og energi på å grave i barndom og arvelige faktorer og fandens oldemor. Dere som sliter med angst skjønner hva jeg snakker om..
Men selv om man finner en rimelig forklaring på hvorfor nettopp du og jeg utviklet angst, så sitter man jo fremdeles til halsen i dette frihetsberøvende klisteret og fokuset bør jo heller derfor være hvordan man best mulig kan få en god livskvalitet på tross av angsten og å lære seg strategier slik at angsten smått om senn slipper taket og vi igjen kan bli sjef i egen kropp.
Jeg har begynt på den oppgaven og håper at du vil slå følge, så skal jeg dele mine opplevelser og erfaringer med deg, men jeg håper også at du vil dele dine med meg.
Takk for at du leste.
Gode tanker fra
Lene
mandag 7. mai 2012
Ut av skapet....
1-2-3.... Nå!!!
Jeg gjør det...Neei, vent litt.. dette er skummelt!!!!
Puh!! Hjertebank og pustebesvær....
Kom igjen!!! 1-2-3 på det 4. skal det skje:
OK. Jeg er herved begynt å blogge, hadde ikke trodd at jeg skulle bli en av dem som ønsker å legge en bit av meg selv ut på den verdensomspennende weben men nå gjør jeg altså det...
Ønsker du bilder av mitt gjennomførte chabbychic countryhouseinteriør, mine tips til de beste restaurantene i Barcelona eller hvordan sette sammen det perfekte vintageantrekket. Så kan du forsåvidt bare slutte å lese med en gang!
Det er ikke det at jeg ikke er interessert i interiør og mote og jeg skulle gjerne reist jorden rundt, men jeg er bare ikke helt der nå. Og det finnes et hav av lekre blogger der man kan boltre seg i alskens lekkerheter, så jeg hadde nok ikke hatt så mye å stille opp med på den arenaen uansett siden konkurranseinstinktet ligger og vaker nær overflaten og jeg helst vil befinne meg i teten (noe som også gjør at det å skulle begynne med denne bloggen, oppleves som ekstra skummelt..)
Jeg ble ufrivillig kastet av "det perfekte liv-karusellen" for en del år siden (det kommer det nok mer om i et senere blogginnlegg) og har vel innfunnet meg med at jeg ikke klarer å kaste meg på den igjen heller, og prøver for tiden å innbille meg at det er greit...
Hvorfor legger jeg nå biter av meg selv på nettet?
Fordi jeg har savnet en tilsvarende blogg selv, nå har jeg kanskje ikke trålt nettet på kryss og tvers for å finne en heller. Så det finnes nok der ute, men kanskje jeg nå kan komme i kontakt med dem som jeg tidligere har vært på leting etter, nettopp ved å by på meg selv langt inn til beinet.
For det er det jeg har planer om å gjøre, jeg skal vise de sidene av Lene som bare noen ytterst få vet om.
De sidene som jeg helst vil ignorere og ikke vedkjennes i det hele tatt og som jeg prøver å bagatellisere i håp om at de skal bli like unnselige som jeg ønsker de skal være, men som er en så stor del av mitt liv og min hverdag at jeg har dem i plakatformat rett i fleisen hvor enn jeg snur meg.
Og på de plakatene står det ANGST med uthevet rød skrift og 10 utropstegn etter!!!!!!!!
OK, tenker du. Angst ja, det har jeg hørt om. Du kjenner gjerne noen som har det, eller kanskje du har det selv. Ikke utenkelig, da det sies at en fjerdedel av oss vil bli rammet av angst i løpet av livet.( Vil du vite mer om angst, så les HER eller HER.)
Jeg har agorafobi og for meg innebærer det at jeg så og si ikke klarer å gjøre noe utenfor husets fire vegger alene. Og selv om jeg har følge av personer som jeg er trygg på, så er det fremdeles vanskelig for meg å bevege meg for langt vekk hjemmefra. Så ferier er et lite mareritt ( derfor ingen restauranttips fra Barcelona) og turer langt ut i skog og mark og ikea og tunneler og buss og kino og + og +og +og........
Er det mulig? Tenker du sikkert, så lenge du er en av dem som ikke har kjent det selv på kroppen.
Ja!!! Det er jeg et levende bevis på. Og jeg anser meg egentlig som et veldig oppegående menneske. Jeg er høyt utdannet, ser helt normal ut og har velutviklede sosiale ferdigheter. Jeg har mann og barn og en haug med dyr, vi har grei økonomi og jeg har nære venner. Er proppfull av kreativitet og skapertrang og har mange interesser (dette finnes det også så uendelig mange flotte blogger om og som jeg tidligere har vært inne på, så hopper jeg ikke etter Wirkola). Jeg er glad i livet mitt på tross av dets begrensninger så jeg vil påstå at jeg ikke er deprimert og har heller aldri vært det.
Tror ikke at du ville tenkt at jeg er hardt rammet av angst, dersom du ikke er en av dem som kjenner meg veldig godt.
Jeg kan selvfølgelig være fortvilet, oppgitt og lei meg over at det er blitt som det er blitt, men klarer alltid å tenke positivt om fremtiden og tenker at dette vil ordne seg for meg på sikt.
Et håp som jeg har vedrørende denne bloggen, er at den skal gjøre tilfriskningsprosessen min lettere. Jeg har brukt nok år på å skamme meg over denne biten av meg selv. Brukt tid og krefter på å sammenligne meg med andre og alltid kommet til kort fordi aksjonsradiusen min er så uendelig liten (min sønn på 7 år er mer selvstendig enn meg). Snakket vagt om at jeg har et snev av flyskrekk, mens sannheten er jo at jeg ikke kommer meg inn til byen engang..
Så nå kommer jeg ut av skapet og viser meg frem som den jeg er fra innerst til ytterst.
Ja, jeg har invalidiserende angst men jeg vil ikke skamme meg over det lengre!!!!
Ja, jeg har invalidiserende angst men jeg har faktisk ganske god livskvalitet likevel og det er derfor bloggen handler om livet med angst på godt og vondt og det skal du få lese mer om ved en senere anledning.
Takk for at du leste.
Gode tanker fra
Lene
Jeg gjør det...Neei, vent litt.. dette er skummelt!!!!
Puh!! Hjertebank og pustebesvær....
Kom igjen!!! 1-2-3 på det 4. skal det skje:
OK. Jeg er herved begynt å blogge, hadde ikke trodd at jeg skulle bli en av dem som ønsker å legge en bit av meg selv ut på den verdensomspennende weben men nå gjør jeg altså det...
Ønsker du bilder av mitt gjennomførte chabbychic countryhouseinteriør, mine tips til de beste restaurantene i Barcelona eller hvordan sette sammen det perfekte vintageantrekket. Så kan du forsåvidt bare slutte å lese med en gang!
Det er ikke det at jeg ikke er interessert i interiør og mote og jeg skulle gjerne reist jorden rundt, men jeg er bare ikke helt der nå. Og det finnes et hav av lekre blogger der man kan boltre seg i alskens lekkerheter, så jeg hadde nok ikke hatt så mye å stille opp med på den arenaen uansett siden konkurranseinstinktet ligger og vaker nær overflaten og jeg helst vil befinne meg i teten (noe som også gjør at det å skulle begynne med denne bloggen, oppleves som ekstra skummelt..)
Jeg ble ufrivillig kastet av "det perfekte liv-karusellen" for en del år siden (det kommer det nok mer om i et senere blogginnlegg) og har vel innfunnet meg med at jeg ikke klarer å kaste meg på den igjen heller, og prøver for tiden å innbille meg at det er greit...
Hvorfor legger jeg nå biter av meg selv på nettet?
Fordi jeg har savnet en tilsvarende blogg selv, nå har jeg kanskje ikke trålt nettet på kryss og tvers for å finne en heller. Så det finnes nok der ute, men kanskje jeg nå kan komme i kontakt med dem som jeg tidligere har vært på leting etter, nettopp ved å by på meg selv langt inn til beinet.
For det er det jeg har planer om å gjøre, jeg skal vise de sidene av Lene som bare noen ytterst få vet om.
De sidene som jeg helst vil ignorere og ikke vedkjennes i det hele tatt og som jeg prøver å bagatellisere i håp om at de skal bli like unnselige som jeg ønsker de skal være, men som er en så stor del av mitt liv og min hverdag at jeg har dem i plakatformat rett i fleisen hvor enn jeg snur meg.
Og på de plakatene står det ANGST med uthevet rød skrift og 10 utropstegn etter!!!!!!!!
OK, tenker du. Angst ja, det har jeg hørt om. Du kjenner gjerne noen som har det, eller kanskje du har det selv. Ikke utenkelig, da det sies at en fjerdedel av oss vil bli rammet av angst i løpet av livet.( Vil du vite mer om angst, så les HER eller HER.)
Jeg har agorafobi og for meg innebærer det at jeg så og si ikke klarer å gjøre noe utenfor husets fire vegger alene. Og selv om jeg har følge av personer som jeg er trygg på, så er det fremdeles vanskelig for meg å bevege meg for langt vekk hjemmefra. Så ferier er et lite mareritt ( derfor ingen restauranttips fra Barcelona) og turer langt ut i skog og mark og ikea og tunneler og buss og kino og + og +og +og........
Er det mulig? Tenker du sikkert, så lenge du er en av dem som ikke har kjent det selv på kroppen.
Ja!!! Det er jeg et levende bevis på. Og jeg anser meg egentlig som et veldig oppegående menneske. Jeg er høyt utdannet, ser helt normal ut og har velutviklede sosiale ferdigheter. Jeg har mann og barn og en haug med dyr, vi har grei økonomi og jeg har nære venner. Er proppfull av kreativitet og skapertrang og har mange interesser (dette finnes det også så uendelig mange flotte blogger om og som jeg tidligere har vært inne på, så hopper jeg ikke etter Wirkola). Jeg er glad i livet mitt på tross av dets begrensninger så jeg vil påstå at jeg ikke er deprimert og har heller aldri vært det.
Tror ikke at du ville tenkt at jeg er hardt rammet av angst, dersom du ikke er en av dem som kjenner meg veldig godt.
Jeg kan selvfølgelig være fortvilet, oppgitt og lei meg over at det er blitt som det er blitt, men klarer alltid å tenke positivt om fremtiden og tenker at dette vil ordne seg for meg på sikt.
Et håp som jeg har vedrørende denne bloggen, er at den skal gjøre tilfriskningsprosessen min lettere. Jeg har brukt nok år på å skamme meg over denne biten av meg selv. Brukt tid og krefter på å sammenligne meg med andre og alltid kommet til kort fordi aksjonsradiusen min er så uendelig liten (min sønn på 7 år er mer selvstendig enn meg). Snakket vagt om at jeg har et snev av flyskrekk, mens sannheten er jo at jeg ikke kommer meg inn til byen engang..
Så nå kommer jeg ut av skapet og viser meg frem som den jeg er fra innerst til ytterst.
Ja, jeg har invalidiserende angst men jeg vil ikke skamme meg over det lengre!!!!
Ja, jeg har invalidiserende angst men jeg har faktisk ganske god livskvalitet likevel og det er derfor bloggen handler om livet med angst på godt og vondt og det skal du få lese mer om ved en senere anledning.
Takk for at du leste.
Gode tanker fra
Lene
Abonner på:
Innlegg (Atom)