Over 6 mndr har gått siden sist jeg skrev på bloggen. Den og dere lesere har vært jevnlig i tankene mine, men ordene har liksom ikke villet komme!
Har kommet til den konklusjon at jeg som en annen ekte "kreativør" ( har en mistanke om at dette er nok et hjemmelaget ord...) må ha en viss dose lidelse i livet for at kreativiteten skal blomstre. Jeg må i det minste ha litt vondt i sjelen for å kunne produsere. Tenk bare på van Gogh som måtte skjære av seg øret for å få malt, eller Amalie Skram som skrev forrykende godt etter et heller dårlig opphold på St.Jørgen hospital. Eller Janis Joplin som måtte ha en cocktail med litt av hvert i seg for at det kunstneriske skulle komme til uttrykk!!! Kan nevne i fleng, kunstneriske plagede sjeler, men jeg er altså ikke en av dem for tiden.
Jeg derimot har det som plommen i egget lagt av mine egne lykkelige høns. Lidelse er det dårlig med nå for tiden, den glimrer virkelig med sitt fravær. Og for all del!! Den er heller ikke savnet, selv om bivirkningen blir en uoppdatert blogg. Jeg mangler til og med "nå går det så bra, så nå må det vel snart komme en nedtur"-følelsen (noen som kjenner seg igjen i den?) Det kan virke som om enkelte ting som jeg fikk med meg i bagasjen fra Modum, virkelig har slått rot i pannebrasken et sted. Que sera, sera'en sitter rett og slett der den skal!
For 10 dager siden våknet jeg grytidlig på morgenen og hadde lette vingeslag av noen små sommerfugler på innsiden av kroppen men ikke mer enn en deilig kiling i magen! Og jeg visste jo grunnen, om et par timer så ville jeg jo være på vei om bord i flyet til Kreta. Å helledussen altså (i mangel på et bedre og mer treffende ord) jeg gledet meg jo bare!! Det har ikke vært en eneste hva, hvis, om, så, men tanke siden billettene ble bestilt for mange mndr siden. Det har bare vært lykke og glede (nummeret før jeg kan begynne med rosa glamblogging i stedet og vist bilder av alle outfitene jeg har med og noen gode tips angående sminke, soling og bading. Men for deres del lar jeg det være, meg i bikini akkurat nå for tiden er ingen stor estetisk opplevelse og klær og sminke er heller ikke spot on i mitt interessefelt så dere får ta til takke med ordene mine tenker jeg.
Det er ganske surrealistisk å tenke på at jeg begynte å skrive på denne bloggen for vel et år siden. Mer nøyaktig, den 7.mai, så skrev jeg mitt første innlegg der jeg kom ut av skapet med angsten min. Det var en skremmende beslutning men det lureste jeg har gjort i forhold til den siden av meg selv. Jeg ga slipp på byrden ved å for enhver pris skjule denne " svake siden", det var utrolig godt å slippe å måtte jobbe iherdig med å fremstille seg selv som noe som ikke matchet helt med innsiden.
Nå er det mer balanse vil jeg si, nå kan jeg legge ut kosemoseoverdose - bilder på Facebook og det dere ser er det dere får. Mulig derfor behovet ikke er så stort for å legge ut ALT. Jeg har ingen fasade som skal pusses på! Misforstå meg rett, jeg synes det er veldig kjekt med kosemose-statuser og blir ekstra glad for dem der jeg vet at avsender ikke alltid befinner seg i dette utopia som Facebook noen ganger kan være med på å skape. Det har heldigvis blitt litt bedre der inne, men må av egen erfaring innrømme at til tider når MEen og angsten gjorde meg til fange i eget hjem så var ikke Facebook stedet som fikk meg til å føle meg bedre. Da kunne for mange kosemoseoverdose - statuser bare gi meg en større bekreftelse på alt det jeg ikke fikk gjort og som jeg fryktet at jeg kanskje heller aldri ville kunne gjøre igjen fordi helsesituasjonen min var rimelig uavklart. Jeg har grått mange tårer over Facebook!
Men nok om det.
Jeg har jo endt opp med å bli en skikkelig happy ending historie og ønsker jo at bloggen kan ha gitt håp til andre i lignende livssituasjoner som meg om at et slikt utgangspunkt helt fint kan ende i happily ever after (happily ever after finner man nok fremdeles bare i eventyrene, så bedre livskvalitet og livsinnhold holder i grunnen lenge for meg)
Og livskvalitet og livsinnhold det har jeg i rikt monn!!!! Jeg har på mange måter blitt meg selv igjen, jeg kjenner meg selv igjen nå og det er så utrolig deilig etter alle disse årene der jeg har lurt på hvem jeg egentlig var blitt og var i en prosess der jeg følte jeg måtte redefinere meg selv fordi den jeg var, var så langt fra "malen Lene" ( håper dere skjønner hva jeg mener her, for det ble vanskelig å forklare...) Men altså, jeg er meg selv igjen på godt og vondt!! Familien min fleiper med at MEen og angsten hadde sine positive sider (for dem vel og merke ) for de slapp å henge heseblesende etter på alle mine innfall og krumspring.
Er nemlig litt der igjen :-D.. Har jo så innmari mye jeg vil gjøre og har jo nå i tillegg 4 år å ta igjen ;-D.
Så nå befinner vi oss altså på Kreta, hele slekten inkludert. En tur som jeg har drømt om å ta igjen siden vi var her for 5 år siden. Og jeg leser i turistbok om Kreta og utbryter stadig vekk begeistret at det, det må vi bare se, og det og det og det..
Og mitt reiseselskap smiler litt oppgitt og tenker kanskje i sitt stille sinn at: Puh, nå er vi på an igjen!!
For det er jeg så absolutt! Jeg er på an igjen.
I august begynner jeg å jobbe igjen på ordentlig, i første omgang i 50% som lærer for ungdommer med psykiske og fysiske særskilte behov. Jeg trener yoga 2-3 ganger i uken. Jeg har pilates time hver søndag i nabolaget. Jeg går gode turer med hunden. Jeg følger opp mine barn. Jeg har et rikt sosialt liv igjen.
Og nå skal jeg knyte på meg joggesko og ta en løpetur på stranden!!
Det er så kosemoseoverdose at det nesten blir litt kvalmt, men jeg synes faktisk jeg fortjener det, for for meg har dette så langt fra vært en selvfølge de siste årene!!
Så tenk på meg og hold på tanken om at alt er mulig!!
Sender varme tanker fra vidunderlige Kreta.
Takk for at du leste!
- Posted using BlogPress from my iPhone
