søndag 23. september 2012

HURRA!! JEG ER FRISK....

Skulle jeg så gjerne ha jublet høyt mot sky.
Sitter nå i sofaen hjemme, har vært hjemme i 5 dager og sovet i min egen seng igjen i 5 netter. Gu kor godt!! Borte bra men hjemme best, er et uttrykk som jeg er veldig enig i!!

Er altså ferdig med 7 uker og en dag med behandling av min nære følgesvenn over ganske mange år: angsten.

Er jeg frisk?

Jeg vet faktisk ikke, for hva vil det si å være frisk?

Vil det si at man ikke skal kjenne noe angst lengre? At man skal kunne ta alt som livet byr på, på strak arm uten å lee et øyelokk? For å sette det litt på spissen...

I såfall så er jeg ikke frisk, i såfall så er det jo ikke så mange av oss her på kloden som kan defineres som frisk. For som jeg har skrevet før, så er følelsene våre en del av oss, både de gode og de litt mindre behagelige og det er vel en erkjennelse som jeg har kommet veldig mye nærmere på disse 7 ukene. Min definisjon av begrepet frisk har endret seg fra å bety ingen angst i det hele tatt, til at følelser fra hele følelsesregisteret vårt nødvendigvis vil dukke opp fra tid til annen, og det er greit. Det handler jo faktisk om hvordan vi forholder oss til dem og hvor mye plass og oppmerksomhet vi gir dem, som jeg skrev om i dette innlegget. Det blir vel heller det som definerer begrepet frisk i psykisk forstand.

Jeg reiste til Modum med et ønske om at angsten skulle forsvinne helt, jeg ønsket å få de følelsene fjernet, totalsanert fra mitt følelsesvokabular. Jeg døpte angsten om til spjongen siden angst er et, iallefall for meg, veldig negativt ladet ord. For å spjonge litt i ny og ne høres jo faktisk mye mer morsomt ut enn å angste, men følelsene bak ordet er jo de samme... Kjært (svært, sært??) barn kan ha mange navn, men det skifter ikke utseende av den grunn.

Så konklusjonen er at angsten evt.spjongen om du vil, den er der den, men den har mistet litt av brodden sin. Den er blitt en smule avvæpnet. Jeg skjelver ikke like mye i buksene hvis den rasler med sabelen sin. Jeg går ikke lenger ned i knestående hvis den hilser på og sier BØ. Jeg sier faktisk heller : Bare kom du og vis meg hva du har i ermet denne gang, det er lite trolig en ess for de sitter jeg med på hånden.
Jeg har fått meg et slags motto når jeg står overfor situasjoner som jeg tidligere ville ungått for alt i verden: Jeg bare gjør det!! Så får det gå som det går og jeg får ta det som kommer når det eventuelt kommer..

Jeg har en sang surrende i hodet som oppsummerer mottoet mitt ganske godt :



Så fra å ha et inderlig ønske om å inneha Snåsamannens evner og vel så det slik at jeg kunne ha fullstendig oversikt langt inn i fremtiden, så har jeg innfunnet meg med at jeg, på lik linje med alle andre dødelige, bare må ønske fremtiden velkommen enten den ser sånn eller slik ut. Alle mine tenk hvis, at, om. så, men, har overhodet ingenting for seg. Jeg blir ikke bedre rustet til livet av å forberede meg på små og store katastrofer som kan inntreffe. Som psykologen min på Modum så klokt sa:

Hvordan vet du at du bekymrer deg for de rette tingene??

Nei, hvordan i huleste kan jeg vite det??

Så nå prøver jeg å leve det livet som er her og nå og så langt så går det ganske bra vil jeg si. Det er fremdeles noen troll å sprekke som f.eks tunnelkjøring alene men med solskinn og optimisme så får jeg sikkert has på dem også med tid og stunder (Så Lærdalstunnelen, here we come, om en stund....)

Jeg kom meg hjem fra Modum alene med toget som var fullt av pensjonister på vei over fjellet for å reise med hurtigruten og jeg hadde en koselig tur. Jeg bare gjorde det!!
Tidligere så ville det ha føltes som en umulighet til og med hvis jeg hadde reist sammen med noen, og med fullt tog... Grøss og gru!!.

Jeg står opp med familien om morgenen selv om jeg har sovet dårlig om natten. Jeg får dem avgårde på skole og jobb og så går jeg tur med hunden så langt som JEG vil og ikke som angsten vil. Og jeg har så langt ikke hatt noe behov for å hvile noe særlig heller. Jeg bare gjør det!!
Før så var dagsformen min veldig avhengig av hvordan nattesøvnen hadde vært og jeg hadde gjort alt for å få sove noen gode timer ekstra på morgenen i håp om at dagen skulle bli litt bedre. Og det var angsten som bestemte hvor langt jeg kunne bevege meg bort fra huset.

Jeg har vært alene med poden og tenåringen fra torsdag til fredag mens mannen var i Oslo med alt det innebærer av kjøring og henting, handling, tur med hunden osv osv.
Det hadde krevd mye planlegging før, der andre familiemedlemmer gjerne måtte ha trådd til med hjelp til kjøring, handling og kanskje vært der med oss om natten også for det kunne jo skje noe...
Nå bare gjorde jeg det!!

Jeg skal på møte med NAV på mandag for jeg har bedt om å få arbeidsutprøving. Jeg vil begynne å jobbe igjen og jeg har syslet med tanken om å gå tilbake til læreryrket slik at jeg får brukt utdannelsen min og ressursene mine. Jeg bare gjør det!!
Jeg har i mange år nå følt at jeg verken har hatt psykisk eller fysisk helse til å komme meg tilbake i arbeidslivet.

Vi har vært på nettet og sett på storbyferie og har funnet tur til Berlin for hele familien som det rimeligste alternativet. Og sommerfuglene som dukket opp i magen i forbindelse med det handler like mye om at det høres veldig kjekt ut som at jeg faktisk skal ut å reise med fly til et annet land. Hvis vi ikke får gjort det, så er det ikke angsten min som stopper oss, men familieøkonomien, som jo er litt skral som følge av at jeg ikke er i arbeidslivet for tiden. (Så lottomillioner, lottomillioner kom til oss!!! Jeg har et liv som skal leves til fulle her...) Jeg skal bare gjøre det!!!
Tidligere så hadde det ikke vært meg som hadde luftet denne ideen, for å si det sånn....

Jeg har begynt på yoga. Jeg bare gjorde det!!

Jeg er med på det som skjer sammen med familien min. Jeg bare gjør det!!

Det slo meg plutselig at meg og NIKE er helt på samme planet for tiden, synes faktisk at de kunne kommet inn og sponset meg så jeg i det minste kom meg til Berlin..... og Hellas og Thailand og Svalbard og Andes og Machu Picchu ......Så her er litt reklame, foreløpig uten inntjening for undertegnede:



Så jeg synes faktisk jeg kan juble forholdsvis høyt (halvhøyt??) i sky :

JEG ER (forholdsvis) FRISK!!!!!!  (Og på god vei til å bli enda bedre.)

Takk for at du leste!!!


Gode tanker fra

Lene



- Posted using BlogPress from my iPhone

lørdag 1. september 2012

Opp som en tiger og ned som en skinnfell... Og så opp igjen..

Opp og ned, ned og opp. For tiden oppleves det som like langt. Men jeg håper jo inderlig at med tiden så vil opp bli kortere vei enn ned og at det bare innimellom vil gå ned og ikke som den berg og dalbanen som jeg befinner meg på nå. Litt mindre svinger og høydeforskjeller takk, for jeg blir en smule kvalm og svimmel...

Jeg er leeeeii!!!

Akkurat i dag er jeg møkkings lei av alt som begynner med A og slutter på NGST. Akkurat i dag skulle jeg ønske jeg var en lampe der jeg bare kunne skru av lyspæren (les: hodet) og bytte den ut med en ny, kanskje en sparepære og med litt mindre watt slik at det ikke var så mye aktivitet der oppe. At det gjerne tar litt lengre tid før lyset evt går opp for meg gjør ingen verdens ting for akkurat i dag skulle jeg ønske at jeg var litt enklere skrudd sammen rett og slett.



Akk ó ve!!!

Jeg har for tiden hjemmeuke.

Sikkert deilig å komme hjem, tenker du. Ja, det er deilig å være hjemme hos mine nære og kjære.
Men bortsett fra det så har det ikke vært noen dans på roser, det må være en quickstep barbeint på ekstra tornete eksemplarer i såfall. For det har vært hard jobbing fra morgen til kveld! Jeg har surret rundt som en flittig bie og gjort aktiviteter som overhodet ikke står på topp 10 listen min ( selv om jeg jo absolutt ønsker å ha dem på den listen). Jeg har vært på fjelltur, tatt bussen flere ganger, vært på kino, kjørt tunnel, hentet poden på skolen og fulgt ham på trening alene, vært på kafé, vært på handelssenter... Og ikke en aktivitet for dagen, neida, det har vært 3 og 4. Så nå på slutten av uken så føler jeg meg faktisk som en godt brukt skurefille, grå og frynsete (skulle til å skrive illeluktende, men så gale er det nå ikke enda....)
Og som sagt så har det gått opp og ned, eller egentlig så har det bare gått opp for jeg har jo gjort alle disse tingene. Det er bare det at jeg akkurat nå er så sliten at jeg har mistet litt evnen til å være konstruktiv og overvettes positiv..

Oppe i hodet mitt er jeg rundt 13 år, jeg nå og i skikkelig "vil ikke"-humør. Jeg vil ikke ha den angsten, jeg vil ikke kjenne på den klumpen i magen de fleste av døgnets tider, jeg vil ikke presse meg til å gjøre aktiviteter som kropp og hode stritter i mot med all sin kraft. Jeg vil ikke kvi meg så kvalmen står i halsen og tårene presser bak øynene.

Jeg vil leve i et rosa prinsesseland der dagens største utfordring blir hvilket antrekk jeg skal velge fra mitt walk in-closet og der prinsen i mitt liv tar seg av de troll og drager som måtte dukke opp på min vei slik at jeg kan trippe videre, lykkelig på livets landevei med glass-skoene på og prinsessekronen litt på snei og der alle lever lykkelig i alle sine dager i fred og fordragelighet for det finnes ikke krig og sult og sånt (for å si det på beautyqueen-språk) Så det så!!!

Så her har du hennes majestet Prinsesse-Vilikke på 13  år, i egen høye person. Regner med at den litt mer konstruktive, optimistiske og fornuftige, 39 år gamle husmoren Lene snart er tilbake på plass for hun trengs nå i innspurten. Hun trengs for at jeg i det hele tatt skal komme meg bort igjen til huset i skogen (joda jeg skal jo det) for nå kvir jeg meg sånn til returen at jeg er reisesyk før reisen har begynt.. Det er faktisk bare 2 og en halv uke igjen av oppholdet mitt, tiden har bare flydd og jeg har en lang vei å gå enda, selv om veldig mye har skjedd på disse snart 5 ukene.

PS: Dette ble jo ikke noe jubelinnlegg selv om jeg egentlig har all grunn til å juble og å være overmåte fornøyd med det jeg har fått til på disse ukene, for som tidligere nevnt så har jo da Prinsesse-Vilikke tatt midlertidig over kommandoen i topplokket, men ville bare si til alle min skjønne, gode og flotte venninner som har stilt opp på tur, kino, kaféer og handlesenter og som har invitert på sosialt samvær nå i hjemmeuken min, at jeg setter umåtelig pris på dere og at jeg virkelig har kost meg sammen med dere selv om jeg akkurat nå høres ut som Grumpy fra Snehvit og de syv dvergene (ville mye heller vært Snehvit...).



Og tusen hjertelig takk til alle som leser og kommenterer det jeg skriver, det gjør så godt å vite at jeg har en liten heiagjeng på sidelinjen. Jeg setter umåtelig pris på dere også. Det har ikke blitt anledning til å kommentere så mye tilbake nå i det siste men skal komme sterkt tilbake.

Igjen, takk for at du leste!!

Gode tanker fra
Prinsesse-Vilikke