Allemann Alle..

Da er jeg på plass i det store gule huset i skogen, og jeg er langt fra alene der merkelig nok du, for man har jo en tendens til å føle det som om man er den eneste i flere mils omkrets som har litt krøll i følelsene på ymse vis. Men ved Modum Bad så oppdager man jo fort at man er mange i samme båt selv om årsak og uttrykk kan variere litt. Noen sliter med komplisert sorg, noen med ettervirkninger etter forskjellige traumer.  Andre er deprimerte og noen har prøvd å døyve vanskelige følelser ved hjelp av mat, enten ved å spise veldig mye for så å kvitte seg med det igjen eller ved å ikke spise nesten i det hele tatt. Og mange har det som meg, der angsten har tatt litt kontroll over livet og atter andre har gjerne en god blanding av både det ene og det andre. Det er menn og kvinner, unge og gamle, høye og lave, brede og tynne, lyse og mørke. Vi er fra alle kriker og kroker av vårt langstrakte land, fra alle samfunnslag og det er vel ikke en yrkesgruppe som ikke er representert der på en eller annen måte. Vi er med andre ord en god blanding, her er Allemann Alle!!

Felles for oss alle her er vel at vi ikke helt er herre i eget hus for tiden, følelsene har tatt litt over husholdningen og man må få  hjelp til å få dem på plass der de hører hjemme. De kan få komme på besøk som gjester innimellom, men de må lære å kjenne sin besøkelsestid og ikke være for lenge av gangen og vi må lære oss til å gi beskjed når det er på tide at de takker for seg og tar turen ( "Takk for besøket, det var helt greit at du stakk innom. Men du trenger ikke å gjøre det til en vane") Veldig kort oppsummert er det vel det det handler om, nemlig å godta at disse vonde følelsene er der på lik linje med andre følelser men ikke la dem få okkupere huset fullstendig som en annen tenåring med hjemme alene-fest.
Kommer nok til å skrive mer om selve behandlingen som jeg forøvrig finner veldig spennende og konstruktiv, ved en senere anledning.

 Det har allerede gått 10 dager og jeg opplever det som et veldig godt sted å være så langt iallefall. Jeg har blitt kjent med flotte, gode og ressurssterke mennesker og det er utrolig deilig å være sammen med folk som absolutt vet hva man snakker om når man snakker om disse irrasjonelle tankene og følelsene som til stadighet dukker opp og da gjerne knyttet opp til, for andre, helt dagligdagse ting som å kjøre buss, gå på butikk, hilse på nye mennesker, spise sammen med andre mennesker, gå alene på tur, snakke i telefon osv osv.
Det er så deilig å være på et sted der man kan vise seg frem som den man er fra innerst til ytterst, der det er helt akseptert at man er litt skakk (for det er jo alle andre der også) og ikke et glansbildemenneske med et liv på skinner og full kontroll fra A til Å (Det er vel en heller sjelden art av mennesket når det kommer til stykket, selv om man på enkelte sosiale medier kan få følelsen av at det er det som er det gjengse..)

Jeg er i gang og veldig glad for det!!!

Men du verden så travelt og slitsomt det er å skulle jobbe med tanker og følelser på avveie, det blir vel som å skulle gjete på en stor geiteflokk-de går ikke på linje akkurat og det gjør neimen ikke tanker og følelser heller... De lar seg dårlig styre og kontrollere, tro meg for det er jo det jeg iherdig har prøvd på i mange år! Tanker og følelser kommer og går, så min oppgave er faktisk å prøve å slutte å gjete på dem som en annen border collie og heller la dem få gå litt der de vil. For å febrilsk prøve å holde dem på en oversiktlig linje er rimelig slitsomt og virker nærmest mot sin hensikt, det er det bare å spørre en hvilken som helst border collie i gjetertjeneste om (om man har slike evner vel og merke..)

Akkurat nå er jeg faktisk hjemme for helgen, det er derfor jeg endelig har fått anledning til å sette meg ned å skrive et nytt blogginnlegg. For uten egen data og et stramt program så har det ikke blitt anledning til å få gjort det på Modum. Så jeg har altså trosset angsten og tatt toget ALENE over fjellet og det gikk jo selvfølgelig kjempefint, satt til og med og koste meg på togturen! Og det på tross av store kvaler i forkant både tankemessig og følelsesmessig. Har vært som en spent buestreng, søvnløs og småkvalm og med en actionfilm ala Armageddon surrende i hodet mer eller mindre hele tiden - du verden så god jeg er på å krisemaksimere....Fantasien er det ingenting i veien med, det er nå sikkert og visst!!

Så flott da, tenker du sikkert! Det var det... Men neida, så enkelt er det nok ikke min venn. For i det jeg hadde kommet meg vel hjem med toget på torsdagskvelden så begynte hele kostebinderiet på nytt igjen. Stoore kvaler, kvalm, uggen og søvnløs og actionfilmen (la oss kalle den for Snake on Train for var det ikke en som het Snake on Plane?? Nå har jeg jo faktisk ikke angst for slanger (kryss i taket), men panikk vet jeg jo litt om) spilles igjen på storskjerm og i 3D oppi knotten.
Og så er det da å prøve å bruke litt av det jeg har lært, nemlig å la tanker og følelser få komme og gå uten å la dem få ta så stor plass...Jeg jobber med saken og trøster meg med at Rom ble ikke bygget på en dag,     T T T, sånn er det bare. Men forandringer har jo skjedd allerede, nå gjør jeg jo ting som i utgangspunktet oppleves som umulige og så prøver jeg å tenke at det får komme det som kommer og så får man ta det derfra. Puh og pust og pes!!!

Så nå skal jeg snart tilbake til gjengen på Modum, til Allemann Alle, for å fortsette en av mitt livs viktigste jobber. Jeg er fremdeles redd og jeg er fremdeles klar!!


Takk for at du leste!


Gode tanker fra
Lene