Opp som en tiger og ned som en skinnfell... Og så opp igjen..

Opp og ned, ned og opp. For tiden oppleves det som like langt. Men jeg håper jo inderlig at med tiden så vil opp bli kortere vei enn ned og at det bare innimellom vil gå ned og ikke som den berg og dalbanen som jeg befinner meg på nå. Litt mindre svinger og høydeforskjeller takk, for jeg blir en smule kvalm og svimmel...

Jeg er leeeeii!!!

Akkurat i dag er jeg møkkings lei av alt som begynner med A og slutter på NGST. Akkurat i dag skulle jeg ønske jeg var en lampe der jeg bare kunne skru av lyspæren (les: hodet) og bytte den ut med en ny, kanskje en sparepære og med litt mindre watt slik at det ikke var så mye aktivitet der oppe. At det gjerne tar litt lengre tid før lyset evt går opp for meg gjør ingen verdens ting for akkurat i dag skulle jeg ønske at jeg var litt enklere skrudd sammen rett og slett.

Akk ó ve!!!

Jeg har for tiden hjemmeuke.

Sikkert deilig å komme hjem, tenker du. Ja, det er deilig å være hjemme hos mine nære og kjære.
Men bortsett fra det så har det ikke vært noen dans på roser, det må være en quickstep barbeint på ekstra tornete eksemplarer i såfall. For det har vært hard jobbing fra morgen til kveld! Jeg har surret rundt som en flittig bie og gjort aktiviteter som overhodet ikke står på topp 10 listen min ( selv om jeg jo absolutt ønsker å ha dem på den listen). Jeg har vært på fjelltur, tatt bussen flere ganger, vært på kino, kjørt tunnel, hentet poden på skolen og fulgt ham på trening alene, vært på kafé, vært på handelssenter... Og ikke en aktivitet for dagen, neida, det har vært 3 og 4. Så nå på slutten av uken så føler jeg meg faktisk som en godt brukt skurefille, grå og frynsete (skulle til å skrive illeluktende, men så gale er det nå ikke enda....)
Og som sagt så har det gått opp og ned, eller egentlig så har det bare gått opp for jeg har jo gjort alle disse tingene. Det er bare det at jeg akkurat nå er så sliten at jeg har mistet litt evnen til å være konstruktiv og overvettes positiv..

Oppe i hodet mitt er jeg rundt 13 år, jeg nå og i skikkelig "vil ikke"-humør. Jeg vil ikke ha den angsten, jeg vil ikke kjenne på den klumpen i magen de fleste av døgnets tider, jeg vil ikke presse meg til å gjøre aktiviteter som kropp og hode stritter i mot med all sin kraft. Jeg vil ikke kvi meg så kvalmen står i halsen og tårene presser bak øynene.

Jeg vil leve i et rosa prinsesseland der dagens største utfordring blir hvilket antrekk jeg skal velge fra mitt walk in-closet og der prinsen i mitt liv tar seg av de troll og drager som måtte dukke opp på min vei slik at jeg kan trippe videre, lykkelig på livets landevei med glass-skoene på og prinsessekronen litt på snei og der alle lever lykkelig i alle sine dager i fred og fordragelighet for det finnes ikke krig og sult og sånt (for å si det på beautyqueen-språk) Så det så!!!

Så her har du hennes majestet Prinsesse-Vilikke på 13  år, i egen høye person. Regner med at den litt mer konstruktive, optimistiske og fornuftige, 39 år gamle husmoren Lene snart er tilbake på plass for hun trengs nå i innspurten. Hun trengs for at jeg i det hele tatt skal komme meg bort igjen til huset i skogen (joda jeg skal jo det) for nå kvir jeg meg sånn til returen at jeg er reisesyk før reisen har begynt.. Det er faktisk bare 2 og en halv uke igjen av oppholdet mitt, tiden har bare flydd og jeg har en lang vei å gå enda, selv om veldig mye har skjedd på disse snart 5 ukene.

PS: Dette ble jo ikke noe jubelinnlegg selv om jeg egentlig har all grunn til å juble og å være overmåte fornøyd med det jeg har fått til på disse ukene, for som tidligere nevnt så har jo da Prinsesse-Vilikke tatt midlertidig over kommandoen i topplokket, men ville bare si til alle min skjønne, gode og flotte venninner som har stilt opp på tur, kino, kaféer og handlesenter og som har invitert på sosialt samvær nå i hjemmeuken min, at jeg setter umåtelig pris på dere og at jeg virkelig har kost meg sammen med dere selv om jeg akkurat nå høres ut som Grumpy fra Snehvit og de syv dvergene (ville mye heller vært Snehvit...).

Og tusen hjertelig takk til alle som leser og kommenterer det jeg skriver, det gjør så godt å vite at jeg har en liten heiagjeng på sidelinjen. Jeg setter umåtelig pris på dere også. Det har ikke blitt anledning til å kommentere så mye tilbake nå i det siste men skal komme sterkt tilbake.

Igjen, takk for at du leste!!

Gode tanker fra
Prinsesse-Vilikke