KOSEMOSEOVERDOSE ?

Over 6 mndr har gått siden sist jeg skrev på bloggen. Den og dere lesere har vært jevnlig i tankene mine, men ordene har liksom ikke villet komme!
Har kommet til den konklusjon at jeg som en annen ekte "kreativør" ( har en mistanke om at dette er nok et hjemmelaget ord...) må ha en viss dose lidelse i livet for at kreativiteten skal blomstre. Jeg må i det minste ha litt vondt i sjelen for å kunne produsere. Tenk bare på van Gogh som måtte skjære av seg øret for å få malt, eller Amalie Skram som skrev forrykende godt etter et heller dårlig opphold på St.Jørgen hospital. Eller Janis Joplin som måtte ha en cocktail  med litt av hvert i seg for at det kunstneriske skulle komme til uttrykk!!! Kan nevne i fleng, kunstneriske plagede sjeler, men jeg er altså ikke en av dem for tiden.

Jeg derimot har det som plommen i egget lagt av mine egne lykkelige høns.  Lidelse er det dårlig med nå for tiden, den glimrer virkelig med sitt fravær. Og for all del!! Den er heller ikke savnet, selv om bivirkningen blir en uoppdatert blogg. Jeg mangler til og med "nå går det så bra, så nå må det vel snart komme en nedtur"-følelsen (noen som kjenner seg igjen i den?) Det kan virke som om enkelte ting som jeg fikk med meg i bagasjen fra Modum, virkelig har slått rot i pannebrasken et sted. Que sera, sera'en sitter rett og slett der den skal!

For 10 dager siden våknet jeg grytidlig på morgenen og hadde lette vingeslag av noen små sommerfugler på innsiden av kroppen men ikke mer enn en deilig kiling i magen! Og jeg visste jo grunnen, om et par timer så ville jeg jo være på vei om bord i flyet til Kreta.  Å helledussen altså (i mangel på et bedre og mer treffende ord) jeg gledet meg jo bare!! Det har ikke vært en eneste hva, hvis, om, så, men tanke siden billettene ble bestilt for mange mndr siden. Det har bare vært lykke og glede (nummeret før jeg kan begynne med rosa glamblogging i stedet og vist bilder av alle outfitene jeg har med og noen gode tips angående sminke, soling og bading. Men for deres del lar jeg det være, meg i bikini akkurat nå for tiden er ingen stor estetisk opplevelse og klær og sminke er heller ikke spot on i mitt interessefelt så dere får ta til takke med ordene mine tenker jeg.

Det er ganske surrealistisk å tenke på at jeg begynte å skrive på denne bloggen for vel et år siden. Mer nøyaktig, den 7.mai, så skrev jeg mitt første innlegg der jeg kom ut av skapet med angsten min. Det var en skremmende beslutning men det lureste jeg har gjort i forhold til den siden av meg selv. Jeg ga slipp på byrden ved å for enhver pris skjule denne " svake siden", det var utrolig godt å slippe å måtte jobbe iherdig med å fremstille seg selv som noe som ikke matchet helt med innsiden. 
Nå er det mer balanse vil jeg si, nå kan jeg legge ut kosemoseoverdose - bilder på Facebook og det dere ser er det dere får. Mulig derfor behovet ikke er så stort for å legge ut ALT. Jeg har ingen fasade som skal pusses på! Misforstå meg rett, jeg synes det er veldig kjekt med kosemose-statuser og blir ekstra glad for dem der jeg vet at avsender ikke alltid  befinner seg i dette utopia som Facebook noen ganger kan være med på å skape. Det har heldigvis blitt litt bedre der inne, men må av egen erfaring innrømme at til tider når MEen og angsten gjorde meg til fange i eget hjem så var ikke Facebook stedet som fikk meg til å føle meg bedre. Da kunne for mange kosemoseoverdose - statuser bare gi meg en større bekreftelse på alt det jeg ikke fikk gjort og som jeg fryktet at jeg kanskje heller aldri ville kunne gjøre igjen fordi helsesituasjonen min var rimelig uavklart. Jeg har grått mange tårer over Facebook!

Men nok om det.

Jeg har jo endt opp med å bli en skikkelig happy ending historie og ønsker jo at bloggen kan ha gitt håp til andre i lignende livssituasjoner som meg om at et slikt utgangspunkt helt fint kan ende i happily ever after (happily ever after finner man nok fremdeles bare i eventyrene, så bedre livskvalitet og livsinnhold holder i grunnen lenge for meg)
Og livskvalitet og livsinnhold det har jeg i rikt monn!!!! Jeg har på mange måter blitt meg selv igjen,  jeg kjenner meg selv igjen nå og det er så utrolig deilig etter alle disse årene der jeg har lurt på hvem jeg egentlig var blitt og var i en prosess der jeg følte jeg måtte redefinere meg selv fordi den jeg var, var så langt fra "malen Lene" ( håper dere skjønner hva jeg mener her, for det ble vanskelig å forklare...) Men altså,  jeg er meg selv igjen på godt og vondt!! Familien min fleiper med at MEen og angsten hadde sine positive sider (for dem vel og merke ) for de slapp å henge heseblesende etter på alle mine innfall og krumspring.
Er nemlig litt der igjen :-D.. Har jo så innmari mye jeg vil gjøre og har jo nå i tillegg 4 år å ta igjen ;-D.
Så nå befinner vi oss altså på Kreta,  hele slekten inkludert. En tur som jeg har drømt om å ta igjen siden vi var her for 5 år siden. Og jeg leser i turistbok om Kreta og utbryter stadig vekk begeistret at det, det må vi bare se, og det og det og det..
Og mitt reiseselskap smiler litt oppgitt og tenker kanskje i sitt stille sinn at: Puh, nå er vi på an igjen!!

For det er jeg så absolutt!  Jeg er på an igjen.

I august begynner jeg å jobbe igjen på ordentlig,  i første omgang i 50% som lærer for ungdommer med psykiske og fysiske særskilte behov. Jeg trener yoga 2-3 ganger i uken. Jeg har pilates time hver søndag i nabolaget. Jeg går gode turer med hunden. Jeg følger opp mine barn. Jeg har et rikt sosialt liv igjen.

Og nå skal jeg knyte på meg joggesko og ta en løpetur på stranden!!

Det er så kosemoseoverdose at det nesten blir litt kvalmt, men jeg synes faktisk jeg fortjener det, for for meg har dette så langt fra vært en selvfølge de siste årene!!

Så tenk på meg og hold på tanken om at alt er mulig!!

Sender varme tanker fra vidunderlige Kreta.

Takk for at du leste!
- Posted using BlogPress from my iPhone

En nyttårskavalkade!

Det blir det ikke fra denne kanten, føler vel at livet mitt ikke er SÅ innholdsrikt og spennende at jeg kan få en hel kavalkade ut av det. Hadde vel fått det til om jeg hadde gått inn for det, for det er jo det mest innholdsrike året jeg har hatt på en god stund vel og merke! Men å sitte her å ramse opp et helt år blir jo ikke så spennende lesing vil jeg tro, selv om jeg hadde plukket ut alle høydepunktene.

Jeg vet at det er mange som lurer på hvordan det går med meg både i forhold til angsten og ME'en, så da skriver jeg det like godt først som sist : Jeg har fremdeles både angst og ME, men det er helt til å leve med for tiden og det et innholdsrikt og godt liv også!


De fleste gjør seg noen tanker om det året som har vært og det året som står for tur på en dag som denne. Vi har en oppfatning av at et nytt år, en 1.januar, blir litt som de blanke arkene i Alf Prøysens sang :" Du skal få en dag i mårå". Vi lager avtaler med oss selv om alt vi skal bli bedre på i det nye året. Vi skal bli sprekere, sunnere, tynnere, snillere, gladere, mer ryddig, mer sosial, mer samfunnsengasjert, Ja, rett og slett supermennesker skal vi bli, alle som en!

Jeg er intet unntak, jeg har startet det nye året med et stort glass med sitronvann og har hatt som mål at resten av dagens inntak av både vått og tørt skal være av vegetabilsk karakter og det innbefatter IKKE spiselige deler fra kakaotreet, uansett hvor vegetabilsk det enn er!!!! Etter å ha fråtset i alt hva øynene begjærer, av spiselige ting vel og merke, de siste 14 dagene så er det igjen på tide å få tilbake et bevisst forhold til hva jeg putter i gapet. Både kropp og sjel har det bedre da, har jeg erfart.

 Jeg har selvfølgelig et ønske om å oppnå det meste av det jeg ramset opp lenger oppe her, hvem har vel ikke et ønske innerst inne om å være et supermenneske? (så blir jo det individuelle forskjeller på hva man legger i begrepet supermenneske og ikke minst hvem man sammenligner seg med...)

Det nye av året er at nå føles disse tingene mer innenfor rekkevidde, eller for å si det på en annen måte: Nå føler jeg at jeg har fysisk og psykisk kapasitet til bedre å kunne ta tak i de tingene jeg ønsker å endre.

De foregående 3 årsskifter har mer vært preget av et ønske om bedre fysisk og psykisk helse, tanken på hva fremtiden vil bringe har vært farget av usikkerhet og redsel. Jeg har følt at jeg har hatt alt for liten påvirkningskraft i eget liv. Det har vært omstendigheter i livet mitt og da tenker jeg spesielt på ME'en men også angsten, som jeg stort sett følte at jeg hadde null kontroll over, en følelse som har vært veldig skremmende og ubehagelig.

Nå vet jeg at det er muligheter for bedring både fysisk og psykisk. Det har jeg i løpet av dette året virkelig følt på kroppen. Jeg har erfart at det finnes medisin som jeg responderer på i forhold til ME'en og jeg har erfart at jeg faktisk har stor påvirkningskraft på egen psyke og så lenge jeg kanaliserer denne påvirkningskraften i riktig retning så går det jammen meg i riktig retning også psykisk sett. En veldig gledelig åpenbaring faktisk!

Jeg har også endelig innsett at jeg pent blir nødt til å ta det livet byr på etterhvert som det dukker opp. Jeg får selvfølgelig raptuser der jeg febrilsk prøver å tenke ut alle mulige scenarioer som venter rundt neste sving på livets landevei, men fornuften innhenter meg fort igjen og jeg innser at det må komme det som kommer, noe annet valg har man faktisk ikke..

Gjett om jeg har kastet bort myye energi på fremtidsrettet grubling opp gjennom årene, du er kanskje en av dem du også kjære leser? Så det er faktisk noe jeg ønsker meg mindre av i året som kommer og det føles faktisk som et overkommelig nyttårsforsett, i motsetning til supersprek og superslank og superryddig og supersosial.

Så noe supermenneske blir jeg vel ikke i år heller, selv om forutsetningene er bedre enn på veldig lenge, men vet du..Det er helt greit, vet ikke om jeg hadde vært så komfortabel med supermenneskerollen og det er vel bedre da å ha som nyttårsforsett å godta den man til enhver tid er. Så det skal jeg jobbe videre med inn i det nye året, det blir et av mine nyttårsforsett. Ikke nødvendigvis et enkelt et for jeg kan som så altfor mange av oss, være veldig selvkritisk. Derimot så er det et veldig viktig nyttårsforsett, tenker jeg.

Nå har jeg det svart på hvitt, det er lagt ut på weben, jeg føler meg forpliktet til å godta meg selv slik jeg er!
Strengt tatt så burde det jo ikke være nødvendig å måtte lage en slik forpliktelse overfor seg selv. Følelsen av selvrespekt og egenkjærlighet burde jo være en selvskreven følelse hos alle mennesker!

Og så ønsker jeg deg selvfølgelig alt det beste for det nye året. Livet leves alltid fremover, men det er her og nå at livet er! Selv museskritt fremover er skritt i riktig retning og disse skrittene må man gå selv, men man må gjerne finne noen eller noe som kan hjelpe en med å finne den rette veien og som man kan støtte seg til underveis. Det gjør veien frem litt enklere å gå!

Jeg avslutter årets første blogginnlegg med disse kloke ordene av Frans av Assisi :

 Gi meg sjelefred til å godta de tingene jeg ikke kan forandre, mot til å forandre de ting jeg kan endre, og visdom til å se forskjellen.

Takk for at du leste!

Gode tanker fra

Lene

PS : Det blir ikke så mange blogginnlegg for tiden, ordene kommer ikke like lett nå om dagen men sånn er det jo med det meste her i livet, det går i bølgedaler. Så jeg får si som jeg sier til resten av livet : Det kommer, det som kommer :-)