Veien videre......

Jeg har høstferie. JEG HAR HØSTFERIE!!!!! Det er nesten som jeg må klype meg selv i armen, ikke bare et lite klyp med to fingre men klemme hardt med hele hånden. Og på torsdag kunne jeg gå ut en dør å si god helg!!!!!
Det har jeg ikke gjort på nesten 4 år!!!!

Som jeg har savnet det!!!

De siste årene så har helg og ferie vært samme greien, nesten som alle de andre dagene i året bortsett fra at familien har vært her med meg hele dagen og vi gjerne har reist en liten tur et eller annet sted (noe motvillig fra min side vel og merke, slik som beskrevet her) i sommerferien og kaanskje en liten tur i påsken. Lørdag, søndag, juli og august og fra 23. desember og en uke utover... "same same" som min palestinske venninne pleier å si bortsett fra lørdagsgodt på lørdag (æææhh ikke helt ærlig her, er jo faktisk tilnærmet sjokoholiker) butikkstengt på søndagene, litt høyere temperaturer i juli og august( ikke alltid en selvfølge i Bergen vel og merke..) og noe juletre og litt annet stæsj i slutten av desember. For å bruke litt sterke virkemidler for å få frem poenget mitt...

Og så er det noe med den følelsen av å ha fortjent det, komme hjem etter en lang arbeidsuke, sette seg ned i sofaen og vite at nå er det helg eller ferie. Nå kan man sove litt lengre om morgenen, dagene vil få et annet innhold enn de vanligvis har og man vil få et velkomment opphold i de daglige rutinene.

Det er godfølelse det!!! Har dere tenkt over det?? Sånn skikkelig??


Denne damen har fått travle dager (alt er relativt, bare så det er sagt), så travle dager at det blir vanskelig å finne tid til blogging og som jeg nå altså får gjort i høstferien (har lyst å si ordet mange ganger: Høstferie, høstferie, høstferie, høstferie, høstferie....)

Som dere smarte og opplyste mennesker sikkert har skjønt ut fra det overstående så har jeg altså kommet meg ut i arbeidslivet igjen. Jeg har begynt å jobbe!! (må bare si det ordet også mange ganger: Jobbe, jobbe, jobbe, jobbe...)

Skulle jo gjerne sagt at jeg nå har fått fast ansettelse 100% i drømmejobben og durer på, men riktig så langt har jeg ikke kommet enda. Men jeg har fått praksisplass på drømmejobben.

Jeg troppet opp på undervisningsinspektørens kontor på Stend jordbruksskule og sa : Hei, her er jeg!! Jeg er klar for litt jobbing. Kan dere bruke meg til noe?? (ikke heelt ordrett, men noe i den duren..) Og jammen ble det fart i sakene, saksbehandleren min på NAV fikk nærmest tårer i øynene og ble en smule månebedotten (tror det er et skikkelig bergensuttrykk men det betyr altså veldig overrasket) og uken etter så var jeg klar for å jobbe 20% på Stend jordbruksskule med elever med spesielle behov og der deler av undervisningen foregår i fjøset, stallen, på snekkeriet, i åkeren. Det er hester, kuer, gulrøtter, kaniner, kålrot, snekring, synging, matlaging i skjønn forening. Og utrolig skjønne elever som faktisk synes at skolen er et veldig kjekt sted å være og at læreren er skikkelig kul og grei.

Jeg er foreløpig i Paradis!!!!!

Så nå har jeg vært på jobb (må smile fra øre til øre når jeg skriver det) tirsdag og torsdag forrige uke i tillegg til å gjøre alle de andre dagligdagse tingene som man gjør når man er sånn ganske frisk som å hente på SFO, handle, trene, gå tur med hunden, kjøre på fotballtrening, gjøre husarbeid, være sosial. Så nå har jeg altså høstferie og det føles veldig rart, men utrolig godt.


Men. Alle som kan sin bibelhistorie vet at i Paradis befant det seg også en slange og det gjør det i mitt Paradis også...

Jeg må innrømme at jeg er redd....

Jeg er livredd for at dette ikke skal gå i lengden. Klumpen i magen dukker opp med jevne mellomrom, angsten er innom iblant og minner meg på hvor jeg har vært. At jeg faktisk har vært så dårlig med ME at jeg i perioder har lagt på et mørkt rom og ikke tålt stimuli av noe slag. At kroppens stressrespons ikke har fungert som den skal og jeg totalt har manglet AV-knapp slik at jeg overhodet ikke har funnet ro i kropp og hode selv om jeg har lagt helt i ro i sengen i mørket. At søvnen ikke har villet komme selv om jeg har vært hinsides av trøtthet og utmattelse fordi hvilepulsen har vært på 120, kroppen har sitret og hodet har løpt løpsk av tankekjør. Jeg kan ikke beskrive det annerledes enn et mareritt i våken tilstand, de som har kjent ME på kroppen skjønner hva jeg snakker om. For dere andre så klarer jeg ikke å finne et sammenligningsgrunnlag.

Dette er min store frykt!!!

For det er klart at jeg blir sliten av mitt nye liv. Fra å ha et veldig lavt aktivitetsnivå over veldig lang tid så har jeg nå økt aktiviteten ganske mange prosent over et par mndr. Og hvem vil vel ikke kjenne på både det ene og det andre når man begynner i ny jobb?
Jeg vet ikke hvordan det er å være "normalt" sliten. For meg har det å være sliten vært et faresignal, en trigger som vanligvis har gjort meg redd og som følge av det så har jeg satt ned aktivitetsnivået mitt betraktelig i redsel for å bli skikkelig dårlig igjen.

Jeg må tørre å stole på at jeg nå har blitt mye bedre, jeg må lære meg at det å bli sliten ikke nødvendigvis er farlig.  Mer enn noen gang må jeg ta i bruk de verktøy som jeg har fått fra oppholdet på Modum.

Denne redselen min er selvfølgelig velbegrunnet siden jeg har vært i den situasjonen som jeg frykter, men gagner det meg å gå rundt å bekymre meg for at jeg skal bli så syk igjen? Vil det hjelpe at jeg bruker tid og krefter på å tenke og gruble på dette og å lete i kroppen etter signaler på at nå er jeg for sliten? Og hvordan skal jeg vite hva som er å være for sliten, når jeg ikke vet hva det vil si å være normalt sliten slik som andre folk jo ofte er også?

Nei!!! Sier jeg. Nå velger jeg å leve livet mitt.  Nå skal jeg gjøre det jeg vil, å prøve og ikke la angst og ME bestemme hva jeg kan tillate meg å gjøre eller ikke. Når det er sagt så innser jeg jo at jeg har visse begrensninger fordi jeg enda ikke er fullt restituert (og kanskje blir jeg ikke det, det får tiden vise.) . Jeg er jo forhåpentligvis et fornuftig menneske og skjønner at jeg må ta det litt suksessivt dette her. Det er ikke så lurt å gå rett på triathlon første dagen som hobbymosjonist, det innser jeg jo. Men jeg ser også at dette kan bli den store utfordringen, for jeg har jo så lyst til alt og mere til!!!!

Så hvor går veien videre? Ja, si det...Den som visste det? Jeg vet iallefall hva jeg ønsker og drømmer om og så får jeg bare holde på mottoet mitt fra Modum:

Jeg bare gjør det (men kanskje ikke i det tempoet som jeg egentlig kunne tenkt meg..) og så får det går som det går. Og jeg får ta det som kommer, når og dersom det kommer!

Takk for at du leste!

Gode tanker fra
Lene