søndag 23. september 2012

HURRA!! JEG ER FRISK....

Skulle jeg så gjerne ha jublet høyt mot sky.
Sitter nå i sofaen hjemme, har vært hjemme i 5 dager og sovet i min egen seng igjen i 5 netter. Gu kor godt!! Borte bra men hjemme best, er et uttrykk som jeg er veldig enig i!!

Er altså ferdig med 7 uker og en dag med behandling av min nære følgesvenn over ganske mange år: angsten.

Er jeg frisk?

Jeg vet faktisk ikke, for hva vil det si å være frisk?

Vil det si at man ikke skal kjenne noe angst lengre? At man skal kunne ta alt som livet byr på, på strak arm uten å lee et øyelokk? For å sette det litt på spissen...

I såfall så er jeg ikke frisk, i såfall så er det jo ikke så mange av oss her på kloden som kan defineres som frisk. For som jeg har skrevet før, så er følelsene våre en del av oss, både de gode og de litt mindre behagelige og det er vel en erkjennelse som jeg har kommet veldig mye nærmere på disse 7 ukene. Min definisjon av begrepet frisk har endret seg fra å bety ingen angst i det hele tatt, til at følelser fra hele følelsesregisteret vårt nødvendigvis vil dukke opp fra tid til annen, og det er greit. Det handler jo faktisk om hvordan vi forholder oss til dem og hvor mye plass og oppmerksomhet vi gir dem, som jeg skrev om i dette innlegget. Det blir vel heller det som definerer begrepet frisk i psykisk forstand.

Jeg reiste til Modum med et ønske om at angsten skulle forsvinne helt, jeg ønsket å få de følelsene fjernet, totalsanert fra mitt følelsesvokabular. Jeg døpte angsten om til spjongen siden angst er et, iallefall for meg, veldig negativt ladet ord. For å spjonge litt i ny og ne høres jo faktisk mye mer morsomt ut enn å angste, men følelsene bak ordet er jo de samme... Kjært (svært, sært??) barn kan ha mange navn, men det skifter ikke utseende av den grunn.

Så konklusjonen er at angsten evt.spjongen om du vil, den er der den, men den har mistet litt av brodden sin. Den er blitt en smule avvæpnet. Jeg skjelver ikke like mye i buksene hvis den rasler med sabelen sin. Jeg går ikke lenger ned i knestående hvis den hilser på og sier BØ. Jeg sier faktisk heller : Bare kom du og vis meg hva du har i ermet denne gang, det er lite trolig en ess for de sitter jeg med på hånden.
Jeg har fått meg et slags motto når jeg står overfor situasjoner som jeg tidligere ville ungått for alt i verden: Jeg bare gjør det!! Så får det gå som det går og jeg får ta det som kommer når det eventuelt kommer..

Jeg har en sang surrende i hodet som oppsummerer mottoet mitt ganske godt :



Så fra å ha et inderlig ønske om å inneha Snåsamannens evner og vel så det slik at jeg kunne ha fullstendig oversikt langt inn i fremtiden, så har jeg innfunnet meg med at jeg, på lik linje med alle andre dødelige, bare må ønske fremtiden velkommen enten den ser sånn eller slik ut. Alle mine tenk hvis, at, om. så, men, har overhodet ingenting for seg. Jeg blir ikke bedre rustet til livet av å forberede meg på små og store katastrofer som kan inntreffe. Som psykologen min på Modum så klokt sa:

Hvordan vet du at du bekymrer deg for de rette tingene??

Nei, hvordan i huleste kan jeg vite det??

Så nå prøver jeg å leve det livet som er her og nå og så langt så går det ganske bra vil jeg si. Det er fremdeles noen troll å sprekke som f.eks tunnelkjøring alene men med solskinn og optimisme så får jeg sikkert has på dem også med tid og stunder (Så Lærdalstunnelen, here we come, om en stund....)

Jeg kom meg hjem fra Modum alene med toget som var fullt av pensjonister på vei over fjellet for å reise med hurtigruten og jeg hadde en koselig tur. Jeg bare gjorde det!!
Tidligere så ville det ha føltes som en umulighet til og med hvis jeg hadde reist sammen med noen, og med fullt tog... Grøss og gru!!.

Jeg står opp med familien om morgenen selv om jeg har sovet dårlig om natten. Jeg får dem avgårde på skole og jobb og så går jeg tur med hunden så langt som JEG vil og ikke som angsten vil. Og jeg har så langt ikke hatt noe behov for å hvile noe særlig heller. Jeg bare gjør det!!
Før så var dagsformen min veldig avhengig av hvordan nattesøvnen hadde vært og jeg hadde gjort alt for å få sove noen gode timer ekstra på morgenen i håp om at dagen skulle bli litt bedre. Og det var angsten som bestemte hvor langt jeg kunne bevege meg bort fra huset.

Jeg har vært alene med poden og tenåringen fra torsdag til fredag mens mannen var i Oslo med alt det innebærer av kjøring og henting, handling, tur med hunden osv osv.
Det hadde krevd mye planlegging før, der andre familiemedlemmer gjerne måtte ha trådd til med hjelp til kjøring, handling og kanskje vært der med oss om natten også for det kunne jo skje noe...
Nå bare gjorde jeg det!!

Jeg skal på møte med NAV på mandag for jeg har bedt om å få arbeidsutprøving. Jeg vil begynne å jobbe igjen og jeg har syslet med tanken om å gå tilbake til læreryrket slik at jeg får brukt utdannelsen min og ressursene mine. Jeg bare gjør det!!
Jeg har i mange år nå følt at jeg verken har hatt psykisk eller fysisk helse til å komme meg tilbake i arbeidslivet.

Vi har vært på nettet og sett på storbyferie og har funnet tur til Berlin for hele familien som det rimeligste alternativet. Og sommerfuglene som dukket opp i magen i forbindelse med det handler like mye om at det høres veldig kjekt ut som at jeg faktisk skal ut å reise med fly til et annet land. Hvis vi ikke får gjort det, så er det ikke angsten min som stopper oss, men familieøkonomien, som jo er litt skral som følge av at jeg ikke er i arbeidslivet for tiden. (Så lottomillioner, lottomillioner kom til oss!!! Jeg har et liv som skal leves til fulle her...) Jeg skal bare gjøre det!!!
Tidligere så hadde det ikke vært meg som hadde luftet denne ideen, for å si det sånn....

Jeg har begynt på yoga. Jeg bare gjorde det!!

Jeg er med på det som skjer sammen med familien min. Jeg bare gjør det!!

Det slo meg plutselig at meg og NIKE er helt på samme planet for tiden, synes faktisk at de kunne kommet inn og sponset meg så jeg i det minste kom meg til Berlin..... og Hellas og Thailand og Svalbard og Andes og Machu Picchu ......Så her er litt reklame, foreløpig uten inntjening for undertegnede:



Så jeg synes faktisk jeg kan juble forholdsvis høyt (halvhøyt??) i sky :

JEG ER (forholdsvis) FRISK!!!!!!  (Og på god vei til å bli enda bedre.)

Takk for at du leste!!!


Gode tanker fra

Lene



- Posted using BlogPress from my iPhone

17 kommentarer:

  1. Hurra - du er friskere, og det holder i massevis!
    Klem fra Inger

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja!!! Jeg er blitt veldig mye friskere og som du skriver så holder det i massevis for nå kan jeg nyte livet igjen og hva mer kan man egentlig forlange??

      Så klem tilbake til deg Inger for at du leser og følger meg :)

      Slett
  2. HURRAAAAA for deg Lene! Nå ble jeg skrekkelig glad her! Nå betaler det seg at du har kjempet for livet ditt, for å få hverdagen tilbake og mestre det du ønsker å mestre! Så selv om du har mange kamper igjen (og det har vi vel alle innimellom), så er du jo kommet et laaaangt stykke på vei disse ukene. Gleder meg så på dine vegne! God klem fra meg! <3

    SvarSlett
    Svar
    1. Det har blitt tatt noen sjumilssteg på disse 7 ukene selv om det har gått litt opp og ned. Så er utrolig glad for at jeg tok denne utfordringen og ville helt klart ha gjort det igjen selv om det til tider har vært ganske hardt.
      Det gode med det er at jeg oppdaget at jeg tåler så uendelig mye mer enn jeg tror, jeg er ikke et vissent persilleblad faktisk....
      Og så har jeg jo en fantastisk herlig heiagjeng i ryggen med deg du skjønne som et fremtredende medlem, er det rart det går rette veien??

      En god klem sendes nordover

      Slett
  3. Så fint! Ble veldig glad på dine vegne! Tenker det er en deilig følelse du sitter med nå - det må du bare nyte, vel fortjent!
    A propos yoga - jeg begynte på yoga i en veldig tøff periode i livet. Jeg hadde flaks og hadde en veldig dyktig lærer. Yoga handler jo om å finne indre ro, og etter hvert fant jeg nettopp det. Det er ikke så farlig om man er stiv som en stokk eller ikke tør å stå på hodet, det viktige er at man lærer seg å la pusten virke i kroppen, lærer å la musklene slappe av og roen strømme på. Jeg håper du får like stor glede av yogaen som jeg har hatt, det har virkelig vært til stor hjelp for meg :-)
    Men å kjøre alene gjennom Lærdalstunnellen - må man det?? Liker ikke tunneller jeg...
    Ønsker deg en fin søndag!

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk Anne :-)

      Jeg har en veldig deilig frihetsfølelse for tiden som jeg ikke har hatt på lenge og den skal jeg nyte og flyte på. Er i oppdrift jeg nå :-)

      Jeg trente yoga på Modum og reoppdaget denne treningsformen da jeg har trent en del yoga før. Hadde glemt den utrolige roen og nesten litt meditative følelsen man får av å holde på med det, dette med pusten og å ha fokus på det man holder på med på matten, deilig er det!!! Så det var et klart mål å komme i gang med når jeg kom hjem, så da gjorde jeg det :-) Just do it!!!

      Ja, må man kjøre alene gjennom Lærdalstunnelen??? Neeei strengt tatt ikke... Men man får gjerne litt hangup i enkelte ting som man som angster har unngått og jeg har fått en formening om at den dagen jeg kan dure gjennom Lærdalstunnelen alene.... Ja, da er jeg rimelig i vater.

      Og som vestlending så må jeg faktisk bare forholde meg til tunneler, for det er faktisk en hel haug bare her i Bergen.
      Så tunnelutfordringen skal taes den også:-)

      En fin uke ønskes deg!!

      Slett
  4. Så herlig å lese. du er jo minst like frisk som alle andre. Det er jo noe galt med dem som ikke ser farer i noen ting ;) De kan jo fort slå seg ihjel med ekstremsport, mens du er frisk og går tur med hunden, kjører, barn, handler og gjør slik som alle andre :)))))))))

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, er jeg ikke det da?? Og forsåvidt friskere enn dem som på død og liv skal kaste seg utfor steile fjell med livet sitt i en liten ryggsekk på ryggen. Det må jo være ekstremt slitsomt å måtte ty til den slags for at man virkelig skal føle at man lever....
      Jeg trenger jo bare å ta en liten busstur fr at det skal krible litt ekstra på ryggen ;-)

      En riktig god helg til deg og gratulerer med 4 år med blogging!!!

      Slett
  5. Så fantastisk artig å lese :) Gleder meg masse på dine vegne! Og så arbeidsutprøving på trappene! Skal si du har kommet langt! Fortsett å "just do it" :) Helt enig med deg i at Nike burde sponse deg ;) Stor klem fra Tornerose som fortsetter å heie på deg langt inn i målområdet ;)PS. En fantastisk god kommentar fra psykologen din ;D

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, ikke sant det ga noe å tenke på?? Er jo like greit å bare la være med all den bekymringen for det er jo overhodet ikke sikkert at man treffer mål og da er det jo rimelig bortkastet tid og energi....
      Og tusen tusen takk for at du følger meg langt inn i målområdet, setter stor pris på ditt selskap!! Og står klar til å heie deg videre fremover !! Skulle jo vært en stafett dette her slik at jeg bare kunne levert stafettpinnen videre og nestemann kunne begynt på sin etappe mot et friskere liv!!

      En god klem til deg fra meg

      Slett
  6. ÅÅÅ så kjekt å høre; Lene.. Du har gjort en kjempejobb som du kommer til å få "betalt" for i lang tid fremover... Vil bare ønske deg lykke til i tiden som kommer, og NYT Livet.. Roper et Høyt hurra sammen med deg!! Klem Fra Jannicke Davidsen

    SvarSlett
    Svar
    1. Så koselig å høre fra deg her inne Jannicke :-) Og tusen takk for gode ord og lykkeønskinger!!

      Jeg er absolutt klar for å NYTE til fulle!! Livet er herlig akkurat nå!!!

      Ønsker deg en riktig god helg og sender en klem i retur :D

      Slett
  7. Kjære Lene. Er stum av beundring og glede. Beundring fot at du har vært så tøff å gjennomgått dette oppholdet på Modum, og at du har latt så mange få ta del i livet ditt!
    Glede for at du har kommet så langt som du har, og at du er på vei.....
    Som du vet så sliter jeg med akkurat de samme tingene som deg. Må være noe i slekta;(
    Har søkt om opphold på Viken senter, og fått avslag for tredje gang;(( Tøffe dager inni mellom, men heldigvis har jeg familie og verdens beste venner som støtter meg og hjelper meg med det de kan. Kjenner at jeg virkelig kunne tenkt meg et opphold på Modum, men pr.no er jeg ikke tøff nok...
    Takker for at du la meg til som venn, hadde vært en berikelse å kunne få treffe deg en gang;)
    Ønsker deg all den lykken jeg kan gi deg videre på din kamp-for det er en evig kamp.
    Stor klem fra Marita

    SvarSlett
    Svar
    1. Kjære Marita!!

      Ønsker for din del at du en dag vil føle deg klar til å kunne ta turen til Modum. Det er en prosess å komme dit hen at man føler seg klar til et slikt opphold, for meg var tiden moden nå, jeg kunne ikke gjort det for et år siden. Skal bare se at tanken modnes hos deg nå når du har litt informasjon om stedet og behandlingen, og så en vakker dag så er du klar du også eller det har ordnet seg for deg på andre måter..Hvem vet?? Som jeg skrev i innlegget så må jo bare fremtiden komme med det den har å by på....

      Det er iallefall der den største kompetansen på angstlidelser ligger her i Norge, de driver mye med forsknig der og de er alltid oppdatert på det siste innen forskning i resten av verden også. Så er det et sted de kan angst så er det der.

      Hvis det er noe du lurer på i forhold til Modum og oppholdet, så må du bare spørre så skal jeg svare så godt jeg kan!!
      Jeg vet jo absolutt hvor livshemmende angst kan være og at dagene med angst kan oppleves som vonde og tøffe.
      Jeg vet også at når man står midt oppi det så kan man ikke for sitt bare liv forstå hvordan man skal komme seg ut av det igjen.

      Men det har jeg fått troen på nå og en av de viktigste tingene som jeg har gjort er å slutte å kjempe så mye imot. Jeg slåss ikke lengre mot angsten med bare nevene, jeg utfordrer den. Den får bare komme og den får bare være der og jeg jobber med å ikke vike for den og å unngå de tingene som kan gi meg angst.

      Det å leve med en kronisk fysisk sykdom slik som vi begge gjør, vil for mange gi psykiske utslag og det skulle jo nesten bare mangle...Man får en usikkerhet ift fremtid, man har gjerne smerter og andre ubehagelige symptomer og man opplever at man har begrensninger sammenlignet med andre. Kroppen virker rett og slett ikke slik den gjorde da man var frisk, at det gjerne gir noen psykiske symptomer er vel ikke så rart....

      Ønsker det beste for deg Marita og satser på at jeg snart kan få heie deg frem mot et friskere liv!!

      Gode tanker fra meg

      Slett
  8. Hvorfor gjør en ikke det en ønsker, egentlig? Jeg kjenner igjen det du skriver og tok selv et oppgjør med lignende, hemmende tendenser for noen år siden. Det virker! Greia er at en må holde fokus på hva en vil, hva en vil oppnå og la det være styrende - ikke alle tingene som kommer imellom. Følge det som gir en god følelse og "glemme" alle hindrene som ligger underveis. Målet er poenget!

    Gratulerer med å ha kommet så langt med deg selv! Jeg smilte for hver "jeg bare gjør det" jeg kom til. Veldig bra!

    SvarSlett