tirsdag 24. juli 2012

59°NORD


Da var jeg på plass igjen etter en aldri så liten sommerferie, til og med PCen tok jeg sommerferie fra og siden jeg ikke har en fancysmancy touchutgave av en mobiltelefon men en tastetelefon som er skikkelig avleggs(selv om den bare er vel 2 år gammel, men utviklingen på gadgetsområdet går jo så rivende fort at ting er jo avleggs innen et halvt år..) så har jeg ikke vært på nett på over en uke. Og vet du....Det gikk helt fint!!

Sitter her i hjemmets trygge arne, det er bare meg og hunden som er våken. Resten av familien er i skikkelig feriemodus fremdeles, til og med 7-åringen kan sove til nærmere 11 for tiden.

Har kommet vel hjem etter god uke på tur med vår lille retrocampingvogn og hele familien på slep. Hadde det ikke vært for at campingvognen vår er i den heller mindre delen av skalaen hva størrelse angår til disse hyttene på hjul, så hadde vi vel minnet mest om en romfamilie der vi ankom campingplassen i Kristiansund med morfar, svigermor, søster, tante, onkel og søskenbarn på slep + to firbeinte og hårete familiemedlemmer. En koselig mimretur har det vært og angsten har stort sett glimret med sitt fravær der jeg har vært omgitt av mine nære og kjære. Jeg har spist på restaurant, vært på badeland og gått på handlesentre og i byen og det med et angstnivå nærmere null. Det har vært veldig deilig!! Kunne den ikke bare blitt igjen der oppe, tatt seg en svømmetur og druknet der oppe i havgapet...Den hadde ikke blitt savnet! 


Men så enkelt er det nok ikke dessverre, for jeg har ting å tenke på, ting som jeg har skjøvet litt unna nå i ferien men som nå opptar ganske stor plass i hjernen og som gjør at jeg våkner tidligere enn jeg strengt tatt skulle ønske med en vag urofølelse i kroppen. Eller vag og vag.. Jeg vet jo godt hva den kommer av! 


Jeg er nemlig påmeldt 59°NORD, eller fått plass på Modum Bad om du vil...

Om en uke akkurat, klokken 16.00, skal jeg stille med kofferten min og være deltaker sammen med en 15-16 andre i 8 uker i mitt livs realityserie.


 Denne blir ikke vist  i beste sendetid på TV selv om utfordringene jeg og de andre skal gjennom, går en høy gang og vel så det, de utfordringer som deltakerne i 71°NORD og Robinsonekspedisjonen må gjennom. 
Vi skal ikke bestige høye tinder med ski og full oppakning, hoppe fra tre til tre i jungelen med en slange rundt halsen og kvele den før den kveler deg for så å spise den etterpå (eller hva nå de gjorde på denne Robinsonekspedisjonen, for den har jeg aldri sett. Ikke en hel episode av 71°NORD heller for den del.. Men skjønner jo konseptet..) rappellere ned skrenter eller rafte i strie stryk. 


Vi skal ta buss og tog alene, gå på tur alene uten mobiltelefon, gå på den nye STOOORE IKEA etter å ha kjørt dit ut selv gjennom fløyfjellstunnelen på 3,6 km og med mye trafikk. Gå helt innerst i butikken (butikk høres faktisk litt fislete ut når det er snakk om 38.000 m2) og gjerne stå der en stund også alene (akkurat nå høres det ut som en umulighet faktisk) og stå i kassakøen etterpå. 
Noen skal være sammen med ukjente mennesker og snakke med dem og gjerne holde et lite foredrag for dem, kanskje ikke mer enn å si noe om hvem de er foran en 6-7 stykker. 
Atter andre igjen, må øve på å gå på offentlige toaletter uten å desinfisere hele stedet først eller gå på offentlige og andres toaletter i det hele tatt eller å kunne ta i et dørhåndtak med hånden uten hanske på og uten å bruke de desinfiserende serviettene som de alltid har i vesken. Eller å kunne holde brødkniven eller å kjøre bil uten å ha tanker om at man skal komme til å drepe noen. Eller telle streker i gaten, slukke av og på lyset akkurat 10 ganger, sjekke, dobbeltsjekke og trippelsjekke om døren er låst, kranene skrudd igjen, komfyren slått av osv osv osv.. 


Noe av dette som jeg her har ramset opp, kjenner du deg kanskje litt igjen i selv om du ikke definerer deg selv som en angster og å ha grader av disse tingene går helt fint an å leve et godt og normalt liv med, men for oss deltakere i 59°NORD har det tatt litt overhånd og er blitt det som styrer livet vårt. Så invalidiserende angst er fellesnevneren her enten den nå kommer av sosialangst, agorafobi, posttraumatisk stresslidelse eller tvangslidelser. Hadde man målt populariteten til disse realityseriene i angstnivå hos deltakerne kontra seertall, så hadde 59°NORD danket de andre langt ut over sidelinjen det er sikkert som amen i kirken, men nå skal jo den serien som forøvrig ville vart over 8 uker, aldri bli vist på TV takk og lov. På tross av mye følelser, sikkert gråt og tenners gnissel. Rett og slett blod, svette og tårer (i god realityserieånd), så vil forhåpentligvis intrigemakerinivået være så lavt at den aldri ville ha slått an hos det rette publikum.


Så her sitter jeg altså, ikke mye høy i hatten gitt, den er faktisk så flat som en alpelue eller kanskje bare en hårbøyle rett og slett, helt uten disse svevende og luftige kreasjonene som de kongelige av og til putter på knotten..
Jeg er ganske redd faktisk (ikke akkurat noe bombe det da..) mest av alt redd for at jeg ikke skal klare dette, at det rett og slett blir for tøft for meg. For tro på egen psykisk styrke er jo fullstendig fraværende hos meg, i egne øyne er jeg et persilleblad (et vissent persilleblad faktisk..)
Dette utsetter jeg meg for høyst frivillig, jeg skal daglig utsette meg for situasjoner som kan sammenlignes med å hoppe fallskjerm for første gang for dem som ikke er utpregede angstere. Premien er ikke 1 million kroner, en Volvo XC90 eller min tilmålte tid med ære og berømmelse. Belønningen (hvis jeg vinner over angsten) er vel egentlig mye mer verdt enn alle penger og all berømmelse. Jeg får tilbake friheten min, friheten til å gjøre det jeg vil når jeg vil, friheten til å nyte alle sider av livet uten alle mine om, at, hvis, så, men. Jeg får tilbake selvstendigheten min og selvtilliten min, jeg blir litt mer hel igjen rett og slett. 


Åååå så deilig det skal bli!!!!


Jeg vet jo selvfølgelig at jeg mest sannsynlig ikke vil være klar for Ikea alene med bilen etter 8 uker på Modum, det er nok en lang vei å gå og jeg må jo bare bruke den tiden jeg trenger. Om jeg bruker sjumilssteg eller museskritt, får nesten bare tiden vise,men jeg er motivert og klar og REDD!!


Jeg har vært veldig heldig som fikk komme til så fort, noen har ikke vært klar nok og kanskje alt for redd og har måttet melde avbud. 
Jeg håper at de en dag tar sjansen og melder seg på igjen til sitt livs realityserie, 59°NORD.




Takk for at du leste!!


Gode tanker fra
Lene

onsdag 4. juli 2012

Endelig ferie....

Billettene er bestilt for månedsvis siden, reisekatalogens sider om Lesbos og det koselige hotellet som vi skal bo på er begynt å bli frynsete for de er blitt bladd opp på så mange ganger. Vi har lest på nettet om den flotte naturen på denne litt glemte  greske øyen som faktisk er Hellas tredje største. Jeg og min mann mimrer oss tilbake dit, da det er 10 år siden vi var der på bryllupsreise og det ble den gang helt klart at dit skulle vi tilbake en vakker dag. 
Kofferten er pakket, full av kjoler som har ligget i skapet siden forrige års soldager der minst 2/3 deler av dem ikke kommer til å bli brukt( men den kjolen går så godt sammen med de skoene og den kjolen er så fin når man begynner å få litt farge og den kjolen virker så slankende i det rette lyset..) og bikinier som man i utgangspunktet ikke har så lyst å ha på seg da ting og tang har begynt å disse og henge...men hva gjør man ikke for å få farge på mage og rygg. For ikke å glemme solkrem, masse solkrem!!
 Hellas, here we come!!! O glede!! 


Guttungen gleder seg til flyturen for det synes han er så kjekt og det er jo en deilig følelse å være underveis, på vei til 14 dager med sol, vann ,strand, tsatziki, moussaka, kleftiko, gjestfrie og hyggelige grekere, retsina og zorba...Kan det bli bedre??







Æh....En liten koblingsfeil har visst skjedd her...Drømmesenteret i hjernen tok visst helt overhånd her en liten stund...Har nå krasjlandet tilbake til virkeligheten. AU!!!

Agorafobi og ferie?? Dårlig kombinasjon det altså, nesten som vann og olje det, lar seg knapt nok blandes faktisk..
Så for meg er det ikke bølgen og stormende jubel når det er ferietid. For det første så er jeg ikke i jobb for tiden,(er så heldig å ha NAV som arbeidsgiver og de er en smule gniten på pengene og feriepenger....fremmedord på f det hos NAV) så den godfølelsen man får når man har den siste uken igjen på jobb før man skal ha de velfortjente 3-4 ukene med sommerferie, den følelsen har glimret med sitt fravær de siste 3 årene.
Og for det andre, så innbefatter ferie garantert bevegelse utenfor komfortsonen. Med en datter i slutten av tenårene og en sønn på 7, så hjelper det ikke å lokke med ringspill og krokket i hagen i ukesvis og muligens en dukkert i det oppblåsbare badebassenget dersom værgudene står oss bi...

Nei, mor må ut å reise, sånn er det med den saken!! For å være hjemme mutters alene er jo et like dårlig alternativ for en som overhodet ikke stoler på at hun er i stand til å ta vare på seg selv...Så det blir å ta det berømmelige valget mellom pest eller kolera (Hmmm, ja vi tar koleraen denne gangen også den gir jo bare en ubendig trang til å gå på do og det er jo forsåvidt ikke en ny følelse for en innbarket angster...)

Så at ikke jeg har gått ned flerfoldige kilo hver sommer de siste årene i rent stress er meg en gåte, for hode og kropp begynner sin sambadans god tid i forveien for å si det sånn...

Et lite tilbakeblikk på de 3 siste somrene:

2009: Da var hovedproblemet MEen, så vi innså fort at vi ikke ville klare å reise langt. Vi leide hytte oppå fjellet gjennom jobben til min mann. 2 timer å kjøre hjemmefra, langt fra folk og uten moblidekning..Tror ikke jeg sier så mye mer om den turen, husk på at vi hadde med oss en 14 åring som akkurat hadde fått seg kjæreste og værgudene så ikke til vår kant en gang.. Vi klarte 3 netter..

2010:  Bedre av MEen, men angsten hadde meldt sin entrè. Gnure, tenke, kave, svette. Hvordan kan vi komme oss på en kjekk ferie for ungene på en måte som føles trygg for meg??? Pling!! Genial ide!! Campingvogn. Da blir jeg jo som en snegl som har huset mitt nærmest på ryggen...
Vi gikk til innkjøp av en gammel campingvogn fra tidlig 80-tall (veldig mye brunt , beige og oransje så den må ha vært designet på 70-tallet, var noen store blomstrete setetrekk der også nemlig) og hadde et kjekt forsommerprosjekt med å pusse den opp (totalrenovering nærmest, de blomstrete, inngrodde putetrekkene var det første som forsvant). Og dro på en slags blåtur, det gikk tålelig greit. Vi kom oss til Kristiansand og så lenge vi holdt oss unna de største campingplassene der man ligger som sild i tønne, så klarte damen å slappe av og kose seg litt innimellom også. Men gu' kor godt det var å komme seg hjem!!!

2011: I mars kommer min mor og stefar og sier at vi skal til Spania i juni, de spanderer. Luften gikk ut av meg som en ballong, de kunne vel like gjerne plassert meg midt i tyrefekterarenaen i Madrid med et lite lommetørkle.. Jeg hadde vel vært omtrent like høy i hatten! olè! Ungene ble jo selvfølgelig i fyr og flamme og resten av familien var fast bestemt på å reise. Jeg følte rett og slett bare at jeg måtte, for som tidligere nevnt så er det ikke et alternativ å være alene igjen hjemme.
Å trøste og bære for noen måneder, jeg tenkte vel på det mer eller mindre hele tiden i 3 måneder, gikk til akupunktør for å prøve å roe ned kroppen, lærte meg TFT for å banke meg til kontroll over angsten, gikk til legen for å få alskens B-preparater for å kjemisk roe ned kroppen. Jadda, snakk om å føle at man er på vei til å freake ut... Men det gjorde jeg jo ikke, jeg kom meg ned til Spania med hjelp av litt kjemi så flyturen ble helt grei og resten av oppholdet kan vel karakteriseres som bradårlig, et treffende utrykk fra bloggeren tornerosesverden (se link til bloggen hennes på siden her hvis du vil lese mer fra henne). Vi var der i 13 dager, det var ikke behagelig, men jeg overlevde, men det frister ikke til snarlig gjentakelse for å si det slik..

I år?? Har safet på alle områder som er mulig! Det blir campingferie med vognen (så sant vi får utbedret lekkasjen, den er jo tross alt 30 år gammel.. har 10 dager på oss..) Vi skal reise til Kristiansund hvor jeg har vært alle somrene oppigjennom helt til min bestemor døde for 4 år siden, så jeg kjenner jo hver sving på turen. Skal ha med hele slekten: Min far, min søster, min svigermor og min tante med familie kommer fra Oslo så det blir jo rene slektstevnet..
Så jeg burde jo være helt i lodd!
Nja, jooo er vel nesten det. Klarer faktisk å glede meg det meste av tiden, men det må jo selvfølgelig snike seg inn en og annen hvis at om så men- tanke for jeg er jo tross alt en innbarket angster. Jeg er redd for å få angst for det første, jeg er redd for at jeg ikke skal få sove på turen, jeg er redd for at kroppen skal gå i stress som følge av det, jeg er redd for at jeg skal ha så høyt uronivå i kropp og hode at det vil føles uoverkommelig med en 11-timers kjøretur før jeg er hjemme i mitt trygge lille rede. Osv, osv...
Men akkurat denne sommeren så er troen på at det vil gå helt fint og at det kommer til å bli en veldig kjekk tur, større enn redselen for alt som kan gå galt og det er veldig deilig!!

Men til neste år håper jeg at drømmescenarioet i begynnelsen av innlegget er en realitet, for i tillegg til å være en innbarket angster så er jeg også en innbarket grekofil, bare elsker Hellas!! Men den siden av meg selv har angsten satt en ganske så kontant stopper for de siste årene.
Så til neste år vil jeg danse zorba i en gresk taverna og ikke innvendig samba og dermed basta!!!!


Takk for at du leste!


Gode tanker fra
Lene