onsdag 4. juli 2012

Endelig ferie....

Billettene er bestilt for månedsvis siden, reisekatalogens sider om Lesbos og det koselige hotellet som vi skal bo på er begynt å bli frynsete for de er blitt bladd opp på så mange ganger. Vi har lest på nettet om den flotte naturen på denne litt glemte  greske øyen som faktisk er Hellas tredje største. Jeg og min mann mimrer oss tilbake dit, da det er 10 år siden vi var der på bryllupsreise og det ble den gang helt klart at dit skulle vi tilbake en vakker dag. 
Kofferten er pakket, full av kjoler som har ligget i skapet siden forrige års soldager der minst 2/3 deler av dem ikke kommer til å bli brukt( men den kjolen går så godt sammen med de skoene og den kjolen er så fin når man begynner å få litt farge og den kjolen virker så slankende i det rette lyset..) og bikinier som man i utgangspunktet ikke har så lyst å ha på seg da ting og tang har begynt å disse og henge...men hva gjør man ikke for å få farge på mage og rygg. For ikke å glemme solkrem, masse solkrem!!
 Hellas, here we come!!! O glede!! 


Guttungen gleder seg til flyturen for det synes han er så kjekt og det er jo en deilig følelse å være underveis, på vei til 14 dager med sol, vann ,strand, tsatziki, moussaka, kleftiko, gjestfrie og hyggelige grekere, retsina og zorba...Kan det bli bedre??







Æh....En liten koblingsfeil har visst skjedd her...Drømmesenteret i hjernen tok visst helt overhånd her en liten stund...Har nå krasjlandet tilbake til virkeligheten. AU!!!

Agorafobi og ferie?? Dårlig kombinasjon det altså, nesten som vann og olje det, lar seg knapt nok blandes faktisk..
Så for meg er det ikke bølgen og stormende jubel når det er ferietid. For det første så er jeg ikke i jobb for tiden,(er så heldig å ha NAV som arbeidsgiver og de er en smule gniten på pengene og feriepenger....fremmedord på f det hos NAV) så den godfølelsen man får når man har den siste uken igjen på jobb før man skal ha de velfortjente 3-4 ukene med sommerferie, den følelsen har glimret med sitt fravær de siste 3 årene.
Og for det andre, så innbefatter ferie garantert bevegelse utenfor komfortsonen. Med en datter i slutten av tenårene og en sønn på 7, så hjelper det ikke å lokke med ringspill og krokket i hagen i ukesvis og muligens en dukkert i det oppblåsbare badebassenget dersom værgudene står oss bi...

Nei, mor må ut å reise, sånn er det med den saken!! For å være hjemme mutters alene er jo et like dårlig alternativ for en som overhodet ikke stoler på at hun er i stand til å ta vare på seg selv...Så det blir å ta det berømmelige valget mellom pest eller kolera (Hmmm, ja vi tar koleraen denne gangen også den gir jo bare en ubendig trang til å gå på do og det er jo forsåvidt ikke en ny følelse for en innbarket angster...)

Så at ikke jeg har gått ned flerfoldige kilo hver sommer de siste årene i rent stress er meg en gåte, for hode og kropp begynner sin sambadans god tid i forveien for å si det sånn...

Et lite tilbakeblikk på de 3 siste somrene:

2009: Da var hovedproblemet MEen, så vi innså fort at vi ikke ville klare å reise langt. Vi leide hytte oppå fjellet gjennom jobben til min mann. 2 timer å kjøre hjemmefra, langt fra folk og uten moblidekning..Tror ikke jeg sier så mye mer om den turen, husk på at vi hadde med oss en 14 åring som akkurat hadde fått seg kjæreste og værgudene så ikke til vår kant en gang.. Vi klarte 3 netter..

2010:  Bedre av MEen, men angsten hadde meldt sin entrè. Gnure, tenke, kave, svette. Hvordan kan vi komme oss på en kjekk ferie for ungene på en måte som føles trygg for meg??? Pling!! Genial ide!! Campingvogn. Da blir jeg jo som en snegl som har huset mitt nærmest på ryggen...
Vi gikk til innkjøp av en gammel campingvogn fra tidlig 80-tall (veldig mye brunt , beige og oransje så den må ha vært designet på 70-tallet, var noen store blomstrete setetrekk der også nemlig) og hadde et kjekt forsommerprosjekt med å pusse den opp (totalrenovering nærmest, de blomstrete, inngrodde putetrekkene var det første som forsvant). Og dro på en slags blåtur, det gikk tålelig greit. Vi kom oss til Kristiansand og så lenge vi holdt oss unna de største campingplassene der man ligger som sild i tønne, så klarte damen å slappe av og kose seg litt innimellom også. Men gu' kor godt det var å komme seg hjem!!!

2011: I mars kommer min mor og stefar og sier at vi skal til Spania i juni, de spanderer. Luften gikk ut av meg som en ballong, de kunne vel like gjerne plassert meg midt i tyrefekterarenaen i Madrid med et lite lommetørkle.. Jeg hadde vel vært omtrent like høy i hatten! olè! Ungene ble jo selvfølgelig i fyr og flamme og resten av familien var fast bestemt på å reise. Jeg følte rett og slett bare at jeg måtte, for som tidligere nevnt så er det ikke et alternativ å være alene igjen hjemme.
Å trøste og bære for noen måneder, jeg tenkte vel på det mer eller mindre hele tiden i 3 måneder, gikk til akupunktør for å prøve å roe ned kroppen, lærte meg TFT for å banke meg til kontroll over angsten, gikk til legen for å få alskens B-preparater for å kjemisk roe ned kroppen. Jadda, snakk om å føle at man er på vei til å freake ut... Men det gjorde jeg jo ikke, jeg kom meg ned til Spania med hjelp av litt kjemi så flyturen ble helt grei og resten av oppholdet kan vel karakteriseres som bradårlig, et treffende utrykk fra bloggeren tornerosesverden (se link til bloggen hennes på siden her hvis du vil lese mer fra henne). Vi var der i 13 dager, det var ikke behagelig, men jeg overlevde, men det frister ikke til snarlig gjentakelse for å si det slik..

I år?? Har safet på alle områder som er mulig! Det blir campingferie med vognen (så sant vi får utbedret lekkasjen, den er jo tross alt 30 år gammel.. har 10 dager på oss..) Vi skal reise til Kristiansund hvor jeg har vært alle somrene oppigjennom helt til min bestemor døde for 4 år siden, så jeg kjenner jo hver sving på turen. Skal ha med hele slekten: Min far, min søster, min svigermor og min tante med familie kommer fra Oslo så det blir jo rene slektstevnet..
Så jeg burde jo være helt i lodd!
Nja, jooo er vel nesten det. Klarer faktisk å glede meg det meste av tiden, men det må jo selvfølgelig snike seg inn en og annen hvis at om så men- tanke for jeg er jo tross alt en innbarket angster. Jeg er redd for å få angst for det første, jeg er redd for at jeg ikke skal få sove på turen, jeg er redd for at kroppen skal gå i stress som følge av det, jeg er redd for at jeg skal ha så høyt uronivå i kropp og hode at det vil føles uoverkommelig med en 11-timers kjøretur før jeg er hjemme i mitt trygge lille rede. Osv, osv...
Men akkurat denne sommeren så er troen på at det vil gå helt fint og at det kommer til å bli en veldig kjekk tur, større enn redselen for alt som kan gå galt og det er veldig deilig!!

Men til neste år håper jeg at drømmescenarioet i begynnelsen av innlegget er en realitet, for i tillegg til å være en innbarket angster så er jeg også en innbarket grekofil, bare elsker Hellas!! Men den siden av meg selv har angsten satt en ganske så kontant stopper for de siste årene.
Så til neste år vil jeg danse zorba i en gresk taverna og ikke innvendig samba og dermed basta!!!!


Takk for at du leste!


Gode tanker fra
Lene




6 kommentarer:

  1. Jeg har aldri vært i Hellas, men det innbydde veldig til å dra dit, dette innlegget, Lene. Kanskje du kan være min Tourguide en gang..?

    Hvis, så fremst, i fall, at kanskje... Ja, den strofen har vi kjennskap til. Håper du får en fin ferietur til igjengrodde stier i Tante Ediths Kristiansund. Det høres i alle fall veldig koselig ut å kunne dra slik i samlet flokk, og til et sted med så mange gode minner. Håper du overrasker angsten litt og ikke lar deg styre så mye av den. God klem og varme tanker på din vei, fra meg. <3

    SvarSlett
    Svar
    1. Dere får slenge dere med til Kreta neste sommer, det skal jo være min eksamen har jeg bestemt meg for :-)

      Turen ble veldig vellykket og det var ikke vemodig i det hele tatt å være der oppe på tross av at bestemor Edith og huset ikke var tilgjengelig.
      Bare gode minner, så dit skal vi igjen om noen år, det er sikkert.

      Slett
  2. Kjære Lene. Du kommer deg til Helleas. Det er jeg helt sikker på, fordi du har et enormt pågangsmot og godt humør som kommer til å ta knekken på angsten din. Lesvos er jo bare herlig, så å ha den som en "gulrot" i strevet med å få orden på saker og ting er ikke så dumt. Kanskje vi treffes der?? Jeg drømmer meg også tilbake dit, men mangler egentlig bare noen å dra sammen med. Gubben er så opptatt med jobb på den tiden av året det er fint å dra dit, nemlig. Sånn er den egentlige bonderomantikken XD

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, jeg SKAL til Hellas!! Sånn er det med den saken!! Så du har vært på Lesbos du også??
      Det er min desiderte favoritt, men da vi var der for 10 år siden så var den ikke så barnevennlig + at det ikke går direktefly fra Bergen. Jeg må ta det litt i puljer ;-)
      Så det blir vel Kreta og Kedrissos-hotellet i gangavstand fra Chania til neste år, det kommer som en god nummer 2.

      Ja, jeg trenger å få det litt inn, hvordan det egentlige bondelivet er. For mitt bilde av bondelivet er omgitt av rosa skyer...

      Slett
  3. Riktig god ferie sammen med hele slekta :) Kos deg (så masse du klarer)! Sommerklem fra Tornerose

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk :-)

      Og som jeg skrev i et annet svar, så ble det en veldig hyggelig tur der jeg klarte mye og opplevde mye mestring.

      Fortsatt god sommer til deg!!

      Slett