fredag 23. november 2012

Å være sterk!




Å være sterk er ikke
- å løpe raskest.
- å hoppe lengst.
- eller å løfte tyngst.

Å være sterk er ikke
- alltid å vinne.
- alltid å ha rett.
- eller alltid å vite best.

Å være sterk er 
- å se lyset når det er som mørkest!
- å slåss for noe man tror på selv om man ikke har krefter igjen!
- å se sannheten i øynene selv om den ofte er hard!

Skulle jo gjerne skrytt på meg at disse ordene kommer fra eget hode men det gjør de altså ikke og det er sikkert mange av dere som har lest dem før. Opphavsmannen eller kvinnen til disse kloke ordene vet jeg faktisk ikke hvem er, men ordene har iallefall festet seg hos meg.


Noen mennesker imponerer meg veldig, det er nesten (ikke bare nesten) så jeg kan begynne å gråte når jeg hører eller leser om det de har fått til på tross av, fordi det rett og slett er fantastisk.
Andre mennesker burde kanskje imponere meg, men de gjør det overhode ikke, jeg kan se at det de har utført er en bragd men når forutsetningene for å klare det har vært de aller beste og resultatet kun har vært egennyttig. Ja, da står ikke akkurat jubelen i taket hos meg.



Jeg blir ikke imponert over folk som på død og liv skal gå til nordpolen baklengs på hjemmespikkete ski og med nisselue på og hundre kilo i en pulk etter seg og bare leve på selspekk, nøtter og snurring i en måned eller hva for slags andre stunts de må gjøre for å være den første i verden. Eller å tråkke avgårde opp på Mount Everest uten oksygen for så å forfryse diverse lemmer av seg ( de skal jo være sjeleglad for at de hadde varm bukse på....) og andre folk (les sherpaer) må risikere liv og helse for å hente dem ned igjen.
Eller de som av en eller annen uforståelig grunn må kaste seg utfor stupbratte fjell med livet sitt i en sekk på ryggen for å føle seg levende og igjen så er det andre folk som må risikere livet for å redde dem i beste fall, eller hente dem ned i en liksekk til familiens store sorg hvis noe går galt.

Jeg blir heller en smule oppgitt faktisk.

 Hvis de absolutt må gjøre ekstreme ting for å realisere seg selv eller føle seg levende eller hva det nå er som driver dem så kunne de jo kanskje gjort noe som kom andre folk til gode også?? For jeg vil faktisk være så freidig å si at slike aktiviteter grenser til det egosentriske!


Jeg er overbevist om at adrenalinnivået kunne nådd uante høyder av et opphold som hjelpearbeider  i flyktningeleiren i Dadaab i Kenya  og er det litt kaldere klima de er ute etter og evt. litt snurring på boks så tror jeg at å opprette et suppekjøkken for barna som lever i kloakken i Bucuresti kan by på sprengkulde i den rette årstiden og så mye snurring man bare vil ha (med en liten sponsoravtale fra Terina). Det går sikkert an å få til litt utfordrende, ja direkte livsfarlig skigåing også, langs snøskavlene på fortauene hvis brøytenivået i Romania er det samme som her i Norge til tider..




Huff!! Nå hisser jeg meg litt opp her....Er egentlig ikke helt min stil å sette meg til doms over andres bruk av egen tid og egne ressurser. Men tastene løp litt varme nå og..... det var godt å få det ut.......
Og det er jo det som er bloggerens privilegium, nettopp å kunne (nesten) lire av seg det man vil og så spre det utover www.

Og nå tilbake til blogginnleggets poeng (som jo forøvrig dette ørlille raseriutbruddet kan være med å understreke) nemlig hva det vil si å være sterk?

Det er jo forsåvidt et objektivt spørsmål, men i vårt samfunn så er ofte det å være sterk ensbetytende med alt dette som diktet ramset opp til å begynne med. Hoppe høyt, løpe fort, løfte tyngst, være en autoritet-gjerne litt autoritær, ha kunnskap og makt, være vågal og grensesprengende. Disse tingene som jeg iallefall ikke nødvendigvis blir så overvettes imponert av.
Jeg blir selvfølgelig veldig imponert, som de fleste andre, over mennesker som med fare for sine liv, står for det de tror på. Som den kinesiske studenten som stoppet tanksene på den himmelske freds plass i 1989.


Eller Aung San Suu Kyi som talte militærjuntaen i Burma mitdt i mot og som av den grunn har hatt husarrest som en annen vanskelig tenåring og har vært adskilt fra mann og barn i åresvis. Og den unge jenten på 15 år fra Pakistan, Malala Yousafzai  som ble skutt i hodet fordi hun kjempet for jenters rett til skolegang og som har trosset frykten og fortsatt sin kamp også etter at hun ble utsatt for denne forferdelige hendelsen.
 
 
Og gi meg historien til en venninne av meg som etter å ha vært ute av arbeidslivet i flere år som følge av komplisert smerteproblematikk, går rett hen og søker seg på en lederstilling og jobber nå full tid som leder uten at kollegaene hennes vet om smertene hennes og den kampen hun har hatt med seg selv for å komme dit hun er i dag. Tommelen opp og high five, jeg imponeres!!
 
 
Eller min venninnes datter som har kommet seg ut av tungt rusmisbruk uten bruk av medisiner og som nå er på vei til å finne tilbake til et liv som har vært tapt for henne siden hun var tidlig i tenårene. Jeg bøyer meg i støvet og gråter en skvett over styrken som ligger bak den prestasjonen. Det er en stor prestasjon å komme seg ut av rusmisbruk uansett!
 
For ikke å snakke om eleven min som er sterkt fysisk handikappet og som er avhengig av hjelp til det meste og som har store begrensninger i sin livsutfoldelse, i tillegg til at han sikkert har og har hatt smerter som følge av sin annerledeshet. Men som likevel er så smilende og blid og positiv og har en livsglede som det stråler av. Jeg tar bølgen og jubler over livet sammen med ham. Han er sterk han!!



Og alle dem som lever med kroniske livshemmende sykdommer som gjerne innbefatter daglige smerter, eller dem som er dypt deprimert og ikke klarer å se at de har en verdi som menneske lenger. Jeg synes det vitner om stor styrke å klare å leve med en kropp som ikke virker eller å klare å leve med seg selv når man nærmest forakter den man er.
Jeg tar av meg hatten for dere!! I mine øyne er dere sterke, bare så dere vet det!!


Jeg vil snu det hele litt på hodet å påstå at i vårt konkurransepregete samfunn så er det sterkt å være "svak". Så alle dere mennesker der ute som går rundt og føler dere som svake mennesker fordi dere av en eller annen grunn skiller dere ut fra normen i negativ retning (i egne øyne):

Stå på!!
Jeg heier på dere!!
Dere er mange hverdagshelter der ute!


Takk for at du leste!


Gode tanker fra
Lene





 







mandag 8. oktober 2012

Veien videre......

Jeg har høstferie. JEG HAR HØSTFERIE!!!!! Det er nesten som jeg må klype meg selv i armen, ikke bare et lite klyp med to fingre men klemme hardt med hele hånden. Og på torsdag kunne jeg gå ut en dør å si god helg!!!!!
Det har jeg ikke gjort på nesten 4 år!!!!

Som jeg har savnet det!!!

De siste årene så har helg og ferie vært samme greien, nesten som alle de andre dagene i året bortsett fra at familien har vært her med meg hele dagen og vi gjerne har reist en liten tur et eller annet sted (noe motvillig fra min side vel og merke, slik som beskrevet her) i sommerferien og kaanskje en liten tur i påsken. Lørdag, søndag, juli og august og fra 23. desember og en uke utover... "same same" som min palestinske venninne pleier å si bortsett fra lørdagsgodt på lørdag (æææhh ikke helt ærlig her, er jo faktisk tilnærmet sjokoholiker) butikkstengt på søndagene, litt høyere temperaturer i juli og august( ikke alltid en selvfølge i Bergen vel og merke..) og noe juletre og litt annet stæsj i slutten av desember. For å bruke litt sterke virkemidler for å få frem poenget mitt...

Og så er det noe med den følelsen av å ha fortjent det, komme hjem etter en lang arbeidsuke, sette seg ned i sofaen og vite at nå er det helg eller ferie. Nå kan man sove litt lengre om morgenen, dagene vil få et annet innhold enn de vanligvis har og man vil få et velkomment opphold i de daglige rutinene.

Det er godfølelse det!!! Har dere tenkt over det?? Sånn skikkelig??


Denne damen har fått travle dager (alt er relativt, bare så det er sagt), så travle dager at det blir vanskelig å finne tid til blogging og som jeg nå altså får gjort i høstferien (har lyst å si ordet mange ganger: Høstferie, høstferie, høstferie, høstferie, høstferie....)

Som dere smarte og opplyste mennesker sikkert har skjønt ut fra det overstående så har jeg altså kommet meg ut i arbeidslivet igjen. Jeg har begynt å jobbe!! (må bare si det ordet også mange ganger: Jobbe, jobbe, jobbe, jobbe...)

Skulle jo gjerne sagt at jeg nå har fått fast ansettelse 100% i drømmejobben og durer på, men riktig så langt har jeg ikke kommet enda. Men jeg har fått praksisplass på drømmejobben.

Jeg troppet opp på undervisningsinspektørens kontor på Stend jordbruksskule og sa : Hei, her er jeg!! Jeg er klar for litt jobbing. Kan dere bruke meg til noe?? (ikke heelt ordrett, men noe i den duren..) Og jammen ble det fart i sakene, saksbehandleren min på NAV fikk nærmest tårer i øynene og ble en smule månebedotten (tror det er et skikkelig bergensuttrykk men det betyr altså veldig overrasket) og uken etter så var jeg klar for å jobbe 20% på Stend jordbruksskule med elever med spesielle behov og der deler av undervisningen foregår i fjøset, stallen, på snekkeriet, i åkeren. Det er hester, kuer, gulrøtter, kaniner, kålrot, snekring, synging, matlaging i skjønn forening. Og utrolig skjønne elever som faktisk synes at skolen er et veldig kjekt sted å være og at læreren er skikkelig kul og grei.

Jeg er foreløpig i Paradis!!!!!



Så nå har jeg vært på jobb (må smile fra øre til øre når jeg skriver det) tirsdag og torsdag forrige uke i tillegg til å gjøre alle de andre dagligdagse tingene som man gjør når man er sånn ganske frisk som å hente på SFO, handle, trene, gå tur med hunden, kjøre på fotballtrening, gjøre husarbeid, være sosial. Så nå har jeg altså høstferie og det føles veldig rart, men utrolig godt.


Men. Alle som kan sin bibelhistorie vet at i Paradis befant det seg også en slange og det gjør det i mitt Paradis også...



Jeg må innrømme at jeg er redd....

Jeg er livredd for at dette ikke skal gå i lengden. Klumpen i magen dukker opp med jevne mellomrom, angsten er innom iblant og minner meg på hvor jeg har vært. At jeg faktisk har vært så dårlig med ME at jeg i perioder har lagt på et mørkt rom og ikke tålt stimuli av noe slag. At kroppens stressrespons ikke har fungert som den skal og jeg totalt har manglet AV-knapp slik at jeg overhodet ikke har funnet ro i kropp og hode selv om jeg har lagt helt i ro i sengen i mørket. At søvnen ikke har villet komme selv om jeg har vært hinsides av trøtthet og utmattelse fordi hvilepulsen har vært på 120, kroppen har sitret og hodet har løpt løpsk av tankekjør. Jeg kan ikke beskrive det annerledes enn et mareritt i våken tilstand, de som har kjent ME på kroppen skjønner hva jeg snakker om. For dere andre så klarer jeg ikke å finne et sammenligningsgrunnlag.

Dette er min store frykt!!!

For det er klart at jeg blir sliten av mitt nye liv. Fra å ha et veldig lavt aktivitetsnivå over veldig lang tid så har jeg nå økt aktiviteten ganske mange prosent over et par mndr. Og hvem vil vel ikke kjenne på både det ene og det andre når man begynner i ny jobb?
Jeg vet ikke hvordan det er å være "normalt" sliten. For meg har det å være sliten vært et faresignal, en trigger som vanligvis har gjort meg redd og som følge av det så har jeg satt ned aktivitetsnivået mitt betraktelig i redsel for å bli skikkelig dårlig igjen.

Jeg må tørre å stole på at jeg nå har blitt mye bedre, jeg må lære meg at det å bli sliten ikke nødvendigvis er farlig.  Mer enn noen gang må jeg ta i bruk de verktøy som jeg har fått fra oppholdet på Modum.

Denne redselen min er selvfølgelig velbegrunnet siden jeg har vært i den situasjonen som jeg frykter, men gagner det meg å gå rundt å bekymre meg for at jeg skal bli så syk igjen? Vil det hjelpe at jeg bruker tid og krefter på å tenke og gruble på dette og å lete i kroppen etter signaler på at nå er jeg for sliten? Og hvordan skal jeg vite hva som er å være for sliten, når jeg ikke vet hva det vil si å være normalt sliten slik som andre folk jo ofte er også?

Nei!!! Sier jeg. Nå velger jeg å leve livet mitt.  Nå skal jeg gjøre det jeg vil, å prøve og ikke la angst og ME bestemme hva jeg kan tillate meg å gjøre eller ikke. Når det er sagt så innser jeg jo at jeg har visse begrensninger fordi jeg enda ikke er fullt restituert (og kanskje blir jeg ikke det, det får tiden vise.) . Jeg er jo forhåpentligvis et fornuftig menneske og skjønner at jeg må ta det litt suksessivt dette her. Det er ikke så lurt å gå rett på triathlon første dagen som hobbymosjonist, det innser jeg jo. Men jeg ser også at dette kan bli den store utfordringen, for jeg har jo så lyst til alt og mere til!!!!

Så hvor går veien videre? Ja, si det...Den som visste det? Jeg vet iallefall hva jeg ønsker og drømmer om og så får jeg bare holde på mottoet mitt fra Modum:

Jeg bare gjør det (men kanskje ikke i det tempoet som jeg egentlig kunne tenkt meg..) og så får det går som det går. Og jeg får ta det som kommer, når og dersom det kommer!

Takk for at du leste!

Gode tanker fra
Lene


søndag 23. september 2012

HURRA!! JEG ER FRISK....

Skulle jeg så gjerne ha jublet høyt mot sky.
Sitter nå i sofaen hjemme, har vært hjemme i 5 dager og sovet i min egen seng igjen i 5 netter. Gu kor godt!! Borte bra men hjemme best, er et uttrykk som jeg er veldig enig i!!

Er altså ferdig med 7 uker og en dag med behandling av min nære følgesvenn over ganske mange år: angsten.

Er jeg frisk?

Jeg vet faktisk ikke, for hva vil det si å være frisk?

Vil det si at man ikke skal kjenne noe angst lengre? At man skal kunne ta alt som livet byr på, på strak arm uten å lee et øyelokk? For å sette det litt på spissen...

I såfall så er jeg ikke frisk, i såfall så er det jo ikke så mange av oss her på kloden som kan defineres som frisk. For som jeg har skrevet før, så er følelsene våre en del av oss, både de gode og de litt mindre behagelige og det er vel en erkjennelse som jeg har kommet veldig mye nærmere på disse 7 ukene. Min definisjon av begrepet frisk har endret seg fra å bety ingen angst i det hele tatt, til at følelser fra hele følelsesregisteret vårt nødvendigvis vil dukke opp fra tid til annen, og det er greit. Det handler jo faktisk om hvordan vi forholder oss til dem og hvor mye plass og oppmerksomhet vi gir dem, som jeg skrev om i dette innlegget. Det blir vel heller det som definerer begrepet frisk i psykisk forstand.

Jeg reiste til Modum med et ønske om at angsten skulle forsvinne helt, jeg ønsket å få de følelsene fjernet, totalsanert fra mitt følelsesvokabular. Jeg døpte angsten om til spjongen siden angst er et, iallefall for meg, veldig negativt ladet ord. For å spjonge litt i ny og ne høres jo faktisk mye mer morsomt ut enn å angste, men følelsene bak ordet er jo de samme... Kjært (svært, sært??) barn kan ha mange navn, men det skifter ikke utseende av den grunn.

Så konklusjonen er at angsten evt.spjongen om du vil, den er der den, men den har mistet litt av brodden sin. Den er blitt en smule avvæpnet. Jeg skjelver ikke like mye i buksene hvis den rasler med sabelen sin. Jeg går ikke lenger ned i knestående hvis den hilser på og sier BØ. Jeg sier faktisk heller : Bare kom du og vis meg hva du har i ermet denne gang, det er lite trolig en ess for de sitter jeg med på hånden.
Jeg har fått meg et slags motto når jeg står overfor situasjoner som jeg tidligere ville ungått for alt i verden: Jeg bare gjør det!! Så får det gå som det går og jeg får ta det som kommer når det eventuelt kommer..

Jeg har en sang surrende i hodet som oppsummerer mottoet mitt ganske godt :



Så fra å ha et inderlig ønske om å inneha Snåsamannens evner og vel så det slik at jeg kunne ha fullstendig oversikt langt inn i fremtiden, så har jeg innfunnet meg med at jeg, på lik linje med alle andre dødelige, bare må ønske fremtiden velkommen enten den ser sånn eller slik ut. Alle mine tenk hvis, at, om. så, men, har overhodet ingenting for seg. Jeg blir ikke bedre rustet til livet av å forberede meg på små og store katastrofer som kan inntreffe. Som psykologen min på Modum så klokt sa:

Hvordan vet du at du bekymrer deg for de rette tingene??

Nei, hvordan i huleste kan jeg vite det??

Så nå prøver jeg å leve det livet som er her og nå og så langt så går det ganske bra vil jeg si. Det er fremdeles noen troll å sprekke som f.eks tunnelkjøring alene men med solskinn og optimisme så får jeg sikkert has på dem også med tid og stunder (Så Lærdalstunnelen, here we come, om en stund....)

Jeg kom meg hjem fra Modum alene med toget som var fullt av pensjonister på vei over fjellet for å reise med hurtigruten og jeg hadde en koselig tur. Jeg bare gjorde det!!
Tidligere så ville det ha føltes som en umulighet til og med hvis jeg hadde reist sammen med noen, og med fullt tog... Grøss og gru!!.

Jeg står opp med familien om morgenen selv om jeg har sovet dårlig om natten. Jeg får dem avgårde på skole og jobb og så går jeg tur med hunden så langt som JEG vil og ikke som angsten vil. Og jeg har så langt ikke hatt noe behov for å hvile noe særlig heller. Jeg bare gjør det!!
Før så var dagsformen min veldig avhengig av hvordan nattesøvnen hadde vært og jeg hadde gjort alt for å få sove noen gode timer ekstra på morgenen i håp om at dagen skulle bli litt bedre. Og det var angsten som bestemte hvor langt jeg kunne bevege meg bort fra huset.

Jeg har vært alene med poden og tenåringen fra torsdag til fredag mens mannen var i Oslo med alt det innebærer av kjøring og henting, handling, tur med hunden osv osv.
Det hadde krevd mye planlegging før, der andre familiemedlemmer gjerne måtte ha trådd til med hjelp til kjøring, handling og kanskje vært der med oss om natten også for det kunne jo skje noe...
Nå bare gjorde jeg det!!

Jeg skal på møte med NAV på mandag for jeg har bedt om å få arbeidsutprøving. Jeg vil begynne å jobbe igjen og jeg har syslet med tanken om å gå tilbake til læreryrket slik at jeg får brukt utdannelsen min og ressursene mine. Jeg bare gjør det!!
Jeg har i mange år nå følt at jeg verken har hatt psykisk eller fysisk helse til å komme meg tilbake i arbeidslivet.

Vi har vært på nettet og sett på storbyferie og har funnet tur til Berlin for hele familien som det rimeligste alternativet. Og sommerfuglene som dukket opp i magen i forbindelse med det handler like mye om at det høres veldig kjekt ut som at jeg faktisk skal ut å reise med fly til et annet land. Hvis vi ikke får gjort det, så er det ikke angsten min som stopper oss, men familieøkonomien, som jo er litt skral som følge av at jeg ikke er i arbeidslivet for tiden. (Så lottomillioner, lottomillioner kom til oss!!! Jeg har et liv som skal leves til fulle her...) Jeg skal bare gjøre det!!!
Tidligere så hadde det ikke vært meg som hadde luftet denne ideen, for å si det sånn....

Jeg har begynt på yoga. Jeg bare gjorde det!!

Jeg er med på det som skjer sammen med familien min. Jeg bare gjør det!!

Det slo meg plutselig at meg og NIKE er helt på samme planet for tiden, synes faktisk at de kunne kommet inn og sponset meg så jeg i det minste kom meg til Berlin..... og Hellas og Thailand og Svalbard og Andes og Machu Picchu ......Så her er litt reklame, foreløpig uten inntjening for undertegnede:



Så jeg synes faktisk jeg kan juble forholdsvis høyt (halvhøyt??) i sky :

JEG ER (forholdsvis) FRISK!!!!!!  (Og på god vei til å bli enda bedre.)

Takk for at du leste!!!


Gode tanker fra

Lene



- Posted using BlogPress from my iPhone

lørdag 1. september 2012

Opp som en tiger og ned som en skinnfell... Og så opp igjen..

Opp og ned, ned og opp. For tiden oppleves det som like langt. Men jeg håper jo inderlig at med tiden så vil opp bli kortere vei enn ned og at det bare innimellom vil gå ned og ikke som den berg og dalbanen som jeg befinner meg på nå. Litt mindre svinger og høydeforskjeller takk, for jeg blir en smule kvalm og svimmel...

Jeg er leeeeii!!!

Akkurat i dag er jeg møkkings lei av alt som begynner med A og slutter på NGST. Akkurat i dag skulle jeg ønske jeg var en lampe der jeg bare kunne skru av lyspæren (les: hodet) og bytte den ut med en ny, kanskje en sparepære og med litt mindre watt slik at det ikke var så mye aktivitet der oppe. At det gjerne tar litt lengre tid før lyset evt går opp for meg gjør ingen verdens ting for akkurat i dag skulle jeg ønske at jeg var litt enklere skrudd sammen rett og slett.



Akk ó ve!!!

Jeg har for tiden hjemmeuke.

Sikkert deilig å komme hjem, tenker du. Ja, det er deilig å være hjemme hos mine nære og kjære.
Men bortsett fra det så har det ikke vært noen dans på roser, det må være en quickstep barbeint på ekstra tornete eksemplarer i såfall. For det har vært hard jobbing fra morgen til kveld! Jeg har surret rundt som en flittig bie og gjort aktiviteter som overhodet ikke står på topp 10 listen min ( selv om jeg jo absolutt ønsker å ha dem på den listen). Jeg har vært på fjelltur, tatt bussen flere ganger, vært på kino, kjørt tunnel, hentet poden på skolen og fulgt ham på trening alene, vært på kafé, vært på handelssenter... Og ikke en aktivitet for dagen, neida, det har vært 3 og 4. Så nå på slutten av uken så føler jeg meg faktisk som en godt brukt skurefille, grå og frynsete (skulle til å skrive illeluktende, men så gale er det nå ikke enda....)
Og som sagt så har det gått opp og ned, eller egentlig så har det bare gått opp for jeg har jo gjort alle disse tingene. Det er bare det at jeg akkurat nå er så sliten at jeg har mistet litt evnen til å være konstruktiv og overvettes positiv..

Oppe i hodet mitt er jeg rundt 13 år, jeg nå og i skikkelig "vil ikke"-humør. Jeg vil ikke ha den angsten, jeg vil ikke kjenne på den klumpen i magen de fleste av døgnets tider, jeg vil ikke presse meg til å gjøre aktiviteter som kropp og hode stritter i mot med all sin kraft. Jeg vil ikke kvi meg så kvalmen står i halsen og tårene presser bak øynene.

Jeg vil leve i et rosa prinsesseland der dagens største utfordring blir hvilket antrekk jeg skal velge fra mitt walk in-closet og der prinsen i mitt liv tar seg av de troll og drager som måtte dukke opp på min vei slik at jeg kan trippe videre, lykkelig på livets landevei med glass-skoene på og prinsessekronen litt på snei og der alle lever lykkelig i alle sine dager i fred og fordragelighet for det finnes ikke krig og sult og sånt (for å si det på beautyqueen-språk) Så det så!!!

Så her har du hennes majestet Prinsesse-Vilikke på 13  år, i egen høye person. Regner med at den litt mer konstruktive, optimistiske og fornuftige, 39 år gamle husmoren Lene snart er tilbake på plass for hun trengs nå i innspurten. Hun trengs for at jeg i det hele tatt skal komme meg bort igjen til huset i skogen (joda jeg skal jo det) for nå kvir jeg meg sånn til returen at jeg er reisesyk før reisen har begynt.. Det er faktisk bare 2 og en halv uke igjen av oppholdet mitt, tiden har bare flydd og jeg har en lang vei å gå enda, selv om veldig mye har skjedd på disse snart 5 ukene.

PS: Dette ble jo ikke noe jubelinnlegg selv om jeg egentlig har all grunn til å juble og å være overmåte fornøyd med det jeg har fått til på disse ukene, for som tidligere nevnt så har jo da Prinsesse-Vilikke tatt midlertidig over kommandoen i topplokket, men ville bare si til alle min skjønne, gode og flotte venninner som har stilt opp på tur, kino, kaféer og handlesenter og som har invitert på sosialt samvær nå i hjemmeuken min, at jeg setter umåtelig pris på dere og at jeg virkelig har kost meg sammen med dere selv om jeg akkurat nå høres ut som Grumpy fra Snehvit og de syv dvergene (ville mye heller vært Snehvit...).



Og tusen hjertelig takk til alle som leser og kommenterer det jeg skriver, det gjør så godt å vite at jeg har en liten heiagjeng på sidelinjen. Jeg setter umåtelig pris på dere også. Det har ikke blitt anledning til å kommentere så mye tilbake nå i det siste men skal komme sterkt tilbake.

Igjen, takk for at du leste!!

Gode tanker fra
Prinsesse-Vilikke

søndag 19. august 2012

Hvordan går det?

Ligger her og skriver blogginnlegg fra mobilen, Klokken er halv 8 søndags morgen, jeg befinner meg for øyeblikket i Oslo hos min tante og co. I helgene har vi nemlig fri, eller perm blir vel mer det rette ordet for det er langt fra fri... Angsten skal utfordres fra morgen til kveld likevel!

Ja, hvordan går det egentlig? Hva skjer med meg for tiden?

Jeg har iallefall følelser, det kan jeg trygt skrive under på. Med store bokstaver til og med og utropstegn!!!!!!
Men det er jo også meningen, jeg kan jo ikke klare å gjøre noe med angsten min hvis jeg ikke kjenner den..



Så her ligger jeg altså i sengen en søndagsmorgen, har vært våken siden halv 7 men er veldig fornøyd med det på tross av at jeg overhodet ikke kan karakteriseres som et utpreget A-menneske. For det gjengse de to siste ukene har gjerne vært å våkne minst en time før og da har stort sett bare 4 av de foregående timene vært i sovende tilstand. Og angsten er på plass som en taggete, spiss klump i magen fra det øyeblikket jeg slår øynene opp..

Det høres jo sikkert ganske vondt og ille ut og det er det jo forsåvidt. Men det er faktisk helt greit, jeg vet at det må til og så er det faktisk en ny erfaring å kjenne at jeg takler å stå i det.

Jeg som tidligere har gjort alt for å holde angsten på avstand, jeg har faktisk laget meg mitt eget lille Alcatraz der nøkkelen er kastet, murene rundt har vært skyhøye og hjernen min har fungert som en av tidenes strengeste fangevoktere. Ingen angst inn og dermed ingen Lene ut heller foruten en sjelden gang men da med de høyeste sikkerhetsanordninger på plass. Jeg har nå et opprør på gang, murene skal rives og nøkkelen skal finnes og fangevokteren skal pensjoneres, nemlig!

Og det er ikke gjort i en håndvending, for jeg har ikke dynamitt og metalldetektor. Her må muren rives stykke for stykke og nøkkelen må jeg finne ved hjelp av egeninnsats (jeg kan ikke bruke manngard engang, jobben må jeg gjøre selv) Fangevokteren har fått permisjonsvarsel men er utrolig ivrig i tjenesten og veldig glad i jobben, så vedkommende stiller villig opp på jobb grytidlig om morgenen og i helgene også (får satse på at det er de gode pensjonsvilkårene som er gulroten). Men det har allerede blitt et hull i muren og fangevokteren dupper litt av på jobb innimellom, så nå befinner jeg meg altså i Oslo og jeg har tatt toget hit.

Det hadde ikke opplevdes som en reell mulighet for noen mndr siden, heller ikke å sykle eller gå på tur alene uten mobiltelefon på et fremmed sted, eller å være dønn sliten men trene likevel for å teste ut litt hva kropp og psyke egentlig tåler, eller å bo tett sammen med 16, i utgangspunktet, fremmede mennesker, eller å ta bussen i en halvtime til en fremmed by og ikke minst bare det å tåle at angstfølelsene er der tett oppunder overflaten mye av tiden.

Så hva har skjedd på disse snart 3 første ukene?

Jeg har jobbet iherdig med å godta at angst er en følelse på lik linje med andre følelser, den er en del av det menneskelige følelsesregister i likhet med følelser som glede, sorg og sinne. Den skal egentlig komme og gå som de andre følelsene, men hos meg så står den litt på repeat for tiden fordi den har fått veldig mye pleie og oppmerksomhet.
Jeg har klart å legge vekk tanken på å bli angstfri, jeg har innsett at det er en utopi. Ingen er det!! Det er bare det at de fleste ikke gir angsten sin oppmerksomhet, ergo så tenker de heller ikke over at den er der.
Ta noen eksempel: De aller fleste vil kjenne på et eller annet hvis man skal snakke foran mange fremmede mennesker for første gang, eller legge ut på en lengre reise til et fremmed sted for første gang. Man vil kjenne disse sommerfuglene i magen fordi man skal bevege seg litt i ukjent terreng. Man vil gjerne gjøre seg noen tanker i forkant om hvordan det vil bli,det kan være både positive og negative. Man kan både grue seg og glede seg, gjerne samtidig. Men for de fleste så blir det med det, det kommer noen tanker rundt det man skal gjennom men de får passere forbi oppe i hodet på lik linje med andre tanker, de får gjerne litt ekstra oppmerksomhet siden det er noe nytt man skal gjennom men det er også alt. Man tar det som kommer, som det kommer!
Begynner man i stedet å virkelig analysere de tankene og følelsene som kommer, ta dem skikkelig fram i lyset og gi dem plass og oppmerksomhet i hode og kropp, så vil man gjerne oppleve at tankene går over til å bli bekymringer og sommerfuglene i magen blir omgjort til måker. Man gir den i utgangspunktet normale angstfølelsen/fryktfølelsen til en ny og ukjent situasjon mye plass og oppmerksomhet og da tar den selvfølgelig mye plass og oppmerksomhet logisk nok!

Så enkelt og så vanskelig er det....

Jeg har gitt angsten min myyye plass og oppmerksomhet blant annet ved å unngå og skyve unna (ikke tenk på en rosa elefant, tenk iallefall ikke på en rosa elefant med en flosshatt på hodet).


Så absolutt på tide å prøve noe nytt!!!!
Og det holder jeg nå altså på med.

Før det første så prøver jeg å bare gjøre ting nå, hoppe i det selv om det er kviafullt og skaper angst. Ikke lett altså, bare så det er sagt, for det er sterke krefter i meg som helst vil unngå for alt i verden.

For det andre så skal jeg jobbe med å gjenkjenne bekymringstanker som dukker opp i forbindelse med disse kviafulle tingene/situasjonene. De skal få komme på lik linje med andre tanker, men jeg skal ikke analysere og gruble på dem. De skal få passere og ikke ta plass og mye oppmerksomhet.

For det tredje så skal jeg jobbe med å la være å scanne kroppen min på jakt etter symptomer som kan være tegn på angst eller stress. De følelsene i kroppen skal bare få være der uten at jeg tolker dem verken som det ene eller det andre.

Det handler om hvor jeg har fokuset og oppmerksomheten min, er den rettet innover eller utover?

Jeg har de siste årene vært rimelig navlebeskuende og selvsentrert i forhold til mine tanker og følelser. De har som jeg skrev litt lenger oppe fått mye pleie og oppmerksomhet. Ikke rart at angsten har grodd som haneføtter( for de som ikke er så vel bevandret i fauna og flora, så er det et ugress som enhver hageeier med litt respekt for seg selv går til kamp mot med krum hals. Ingen enkel oppgave, for de er rimelig seiglivet. Har man ikke fått vekk hele det intrikate rotsystemet, om det så bare er en mikrsopisk liten bit... Så kommer de igjen!). Så innoverfukus er definitivt ikke et sjakktrekk når det kommer til angst!

Så det fjerde jeg jobber med er å rette fokuset mitt ut, være oppmerksom på det som skjer utenfor og ikke inni. Være mer til stede i det som skjer rundt meg, være en aktiv observatør til verden. Bruke sansene mine aktivt til andre ting enn å kjenne etter hvordan jeg har det hele tiden. Se på folk, høre etter hva de har å si istedet for å bli så fokusert på hva jeg skal si selv. Løfte hodet vekk fra navlen og legge merke til nyansene rundt meg. Hvor mange forskjellige slags grønnfarger er det egentlig ute i naturen, hvilke inntrykk, lukter og lyder ligger gjemt bak selvopptatthetsfilteret vårt?

De kaller det for atferdseksperimenter på Modum. Jeg liker den tilnærmingsmåten, målet er å vekke vår nysgjerrighet. Hva skjer hvis jeg nå tar bussen og prøver å bruke de nye strategiene i stedet for de gamle? Jeg vet ikke, kanskje kommer angsten og kanskje kommer den ikke men begge scenarioene kan gi læring. Hvis jeg ikke fikk angst, hva var det jeg gjorde annerledes enn hvis angsten kom?

Jeg jobber med å bli bevisst på at jeg har et valg, angst kommer ikke bare helt av seg selv selv om det stort sett føles slik. Jeg kan velge om jeg vil henge meg på katastrofetankene og gruble dem ut i sin fulle lengde, eller jobbe med å la være å fore dem. Jeg kan velge om jeg vil ha innoverfukus og kjenne etter(virkelig godt etter) hvilke følelser og symptomer som er til stede i kroppen min, eller om jeg heller vil jobbe med å rette fokuset utover å være mer til stede i det som skjer rundt meg, her og nå. Jeg kan velge om jeg vil gjøre ting eller unngå, det er mitt valg!

Spennende er det, til tider kan det oppleves alt for spennende. Men jeg prøver å henge med så godt jeg kan, for dette vil jeg!!!!

Så nå ligger jeg her altså med angsten gnagende i magen, senere i dag skal jeg ta bussen tilbake til Vikersund. Har egentlig lyst å kaste opp bare ved tanken, men jeg skal på den bussen og jeg skal jobbe med de nye strategiene mine både før og under bussturen. Jeg erfarer jo gang på gang at ting går veldig bra, på tross av store kvaler i forkant (som ergo har vært fullstendig bortkastet energi, det har ikke hjulpet for noe overhodet...)

Jeg kjenner at jeg lever, for å bruke ordene til en av mine hyggelige medforskere. Ikke mye flatt og følelsesløst å finne her i gården for tiden, en ekstra bonus får være det at kiloene renner av for matlysten har veket plassen for den taggete klumpen i magen.

Så hvordan det går? Jo da som sagt jeg lever, og er på vei mot noe nytt. Noe er i emning!!

Takk for at du leste!

Gode tanker fra
Lene

- Posted using BlogPress from my iPhone!

søndag 12. august 2012

Allemann Alle..

Da er jeg på plass i det store gule huset i skogen, og jeg er langt fra alene der merkelig nok du, for man har jo en tendens til å føle det som om man er den eneste i flere mils omkrets som har litt krøll i følelsene på ymse vis. Men ved Modum Bad så oppdager man jo fort at man er mange i samme båt selv om årsak og uttrykk kan variere litt. Noen sliter med komplisert sorg, noen med ettervirkninger etter forskjellige traumer.  Andre er deprimerte og noen har prøvd å døyve vanskelige følelser ved hjelp av mat, enten ved å spise veldig mye for så å kvitte seg med det igjen eller ved å ikke spise nesten i det hele tatt. Og mange har det som meg, der angsten har tatt litt kontroll over livet og atter andre har gjerne en god blanding av både det ene og det andre. Det er menn og kvinner, unge og gamle, høye og lave, brede og tynne, lyse og mørke. Vi er fra alle kriker og kroker av vårt langstrakte land, fra alle samfunnslag og det er vel ikke en yrkesgruppe som ikke er representert der på en eller annen måte. Vi er med andre ord en god blanding, her er Allemann Alle!!

Felles for oss alle her er vel at vi ikke helt er herre i eget hus for tiden, følelsene har tatt litt over husholdningen og man må få  hjelp til å få dem på plass der de hører hjemme. De kan få komme på besøk som gjester innimellom, men de må lære å kjenne sin besøkelsestid og ikke være for lenge av gangen og vi må lære oss til å gi beskjed når det er på tide at de takker for seg og tar turen ( "Takk for besøket, det var helt greit at du stakk innom. Men du trenger ikke å gjøre det til en vane") Veldig kort oppsummert er det vel det det handler om, nemlig å godta at disse vonde følelsene er der på lik linje med andre følelser men ikke la dem få okkupere huset fullstendig som en annen tenåring med hjemme alene-fest.
Kommer nok til å skrive mer om selve behandlingen som jeg forøvrig finner veldig spennende og konstruktiv, ved en senere anledning.

 Det har allerede gått 10 dager og jeg opplever det som et veldig godt sted å være så langt iallefall. Jeg har blitt kjent med flotte, gode og ressurssterke mennesker og det er utrolig deilig å være sammen med folk som absolutt vet hva man snakker om når man snakker om disse irrasjonelle tankene og følelsene som til stadighet dukker opp og da gjerne knyttet opp til, for andre, helt dagligdagse ting som å kjøre buss, gå på butikk, hilse på nye mennesker, spise sammen med andre mennesker, gå alene på tur, snakke i telefon osv osv.
Det er så deilig å være på et sted der man kan vise seg frem som den man er fra innerst til ytterst, der det er helt akseptert at man er litt skakk (for det er jo alle andre der også) og ikke et glansbildemenneske med et liv på skinner og full kontroll fra A til Å (Det er vel en heller sjelden art av mennesket når det kommer til stykket, selv om man på enkelte sosiale medier kan få følelsen av at det er det som er det gjengse..)

Jeg er i gang og veldig glad for det!!!

Men du verden så travelt og slitsomt det er å skulle jobbe med tanker og følelser på avveie, det blir vel som å skulle gjete på en stor geiteflokk-de går ikke på linje akkurat og det gjør neimen ikke tanker og følelser heller... De lar seg dårlig styre og kontrollere, tro meg for det er jo det jeg iherdig har prøvd på i mange år! Tanker og følelser kommer og går, så min oppgave er faktisk å prøve å slutte å gjete på dem som en annen border collie og heller la dem få gå litt der de vil. For å febrilsk prøve å holde dem på en oversiktlig linje er rimelig slitsomt og virker nærmest mot sin hensikt, det er det bare å spørre en hvilken som helst border collie i gjetertjeneste om (om man har slike evner vel og merke..)

Akkurat nå er jeg faktisk hjemme for helgen, det er derfor jeg endelig har fått anledning til å sette meg ned å skrive et nytt blogginnlegg. For uten egen data og et stramt program så har det ikke blitt anledning til å få gjort det på Modum. Så jeg har altså trosset angsten og tatt toget ALENE over fjellet og det gikk jo selvfølgelig kjempefint, satt til og med og koste meg på togturen! Og det på tross av store kvaler i forkant både tankemessig og følelsesmessig. Har vært som en spent buestreng, søvnløs og småkvalm og med en actionfilm ala Armageddon surrende i hodet mer eller mindre hele tiden - du verden så god jeg er på å krisemaksimere....Fantasien er det ingenting i veien med, det er nå sikkert og visst!!

Så flott da, tenker du sikkert! Det var det... Men neida, så enkelt er det nok ikke min venn. For i det jeg hadde kommet meg vel hjem med toget på torsdagskvelden så begynte hele kostebinderiet på nytt igjen. Stoore kvaler, kvalm, uggen og søvnløs og actionfilmen (la oss kalle den for Snake on Train for var det ikke en som het Snake on Plane?? Nå har jeg jo faktisk ikke angst for slanger (kryss i taket), men panikk vet jeg jo litt om) spilles igjen på storskjerm og i 3D oppi knotten.
Og så er det da å prøve å bruke litt av det jeg har lært, nemlig å la tanker og følelser få komme og gå uten å la dem få ta så stor plass...Jeg jobber med saken og trøster meg med at Rom ble ikke bygget på en dag,     T T T, sånn er det bare. Men forandringer har jo skjedd allerede, nå gjør jeg jo ting som i utgangspunktet oppleves som umulige og så prøver jeg å tenke at det får komme det som kommer og så får man ta det derfra. Puh og pust og pes!!!

Så nå skal jeg snart tilbake til gjengen på Modum, til Allemann Alle, for å fortsette en av mitt livs viktigste jobber. Jeg er fremdeles redd og jeg er fremdeles klar!!


Takk for at du leste!


Gode tanker fra
Lene

tirsdag 24. juli 2012

59°NORD


Da var jeg på plass igjen etter en aldri så liten sommerferie, til og med PCen tok jeg sommerferie fra og siden jeg ikke har en fancysmancy touchutgave av en mobiltelefon men en tastetelefon som er skikkelig avleggs(selv om den bare er vel 2 år gammel, men utviklingen på gadgetsområdet går jo så rivende fort at ting er jo avleggs innen et halvt år..) så har jeg ikke vært på nett på over en uke. Og vet du....Det gikk helt fint!!

Sitter her i hjemmets trygge arne, det er bare meg og hunden som er våken. Resten av familien er i skikkelig feriemodus fremdeles, til og med 7-åringen kan sove til nærmere 11 for tiden.

Har kommet vel hjem etter god uke på tur med vår lille retrocampingvogn og hele familien på slep. Hadde det ikke vært for at campingvognen vår er i den heller mindre delen av skalaen hva størrelse angår til disse hyttene på hjul, så hadde vi vel minnet mest om en romfamilie der vi ankom campingplassen i Kristiansund med morfar, svigermor, søster, tante, onkel og søskenbarn på slep + to firbeinte og hårete familiemedlemmer. En koselig mimretur har det vært og angsten har stort sett glimret med sitt fravær der jeg har vært omgitt av mine nære og kjære. Jeg har spist på restaurant, vært på badeland og gått på handlesentre og i byen og det med et angstnivå nærmere null. Det har vært veldig deilig!! Kunne den ikke bare blitt igjen der oppe, tatt seg en svømmetur og druknet der oppe i havgapet...Den hadde ikke blitt savnet! 


Men så enkelt er det nok ikke dessverre, for jeg har ting å tenke på, ting som jeg har skjøvet litt unna nå i ferien men som nå opptar ganske stor plass i hjernen og som gjør at jeg våkner tidligere enn jeg strengt tatt skulle ønske med en vag urofølelse i kroppen. Eller vag og vag.. Jeg vet jo godt hva den kommer av! 


Jeg er nemlig påmeldt 59°NORD, eller fått plass på Modum Bad om du vil...

Om en uke akkurat, klokken 16.00, skal jeg stille med kofferten min og være deltaker sammen med en 15-16 andre i 8 uker i mitt livs realityserie.


 Denne blir ikke vist  i beste sendetid på TV selv om utfordringene jeg og de andre skal gjennom, går en høy gang og vel så det, de utfordringer som deltakerne i 71°NORD og Robinsonekspedisjonen må gjennom. 
Vi skal ikke bestige høye tinder med ski og full oppakning, hoppe fra tre til tre i jungelen med en slange rundt halsen og kvele den før den kveler deg for så å spise den etterpå (eller hva nå de gjorde på denne Robinsonekspedisjonen, for den har jeg aldri sett. Ikke en hel episode av 71°NORD heller for den del.. Men skjønner jo konseptet..) rappellere ned skrenter eller rafte i strie stryk. 


Vi skal ta buss og tog alene, gå på tur alene uten mobiltelefon, gå på den nye STOOORE IKEA etter å ha kjørt dit ut selv gjennom fløyfjellstunnelen på 3,6 km og med mye trafikk. Gå helt innerst i butikken (butikk høres faktisk litt fislete ut når det er snakk om 38.000 m2) og gjerne stå der en stund også alene (akkurat nå høres det ut som en umulighet faktisk) og stå i kassakøen etterpå. 
Noen skal være sammen med ukjente mennesker og snakke med dem og gjerne holde et lite foredrag for dem, kanskje ikke mer enn å si noe om hvem de er foran en 6-7 stykker. 
Atter andre igjen, må øve på å gå på offentlige toaletter uten å desinfisere hele stedet først eller gå på offentlige og andres toaletter i det hele tatt eller å kunne ta i et dørhåndtak med hånden uten hanske på og uten å bruke de desinfiserende serviettene som de alltid har i vesken. Eller å kunne holde brødkniven eller å kjøre bil uten å ha tanker om at man skal komme til å drepe noen. Eller telle streker i gaten, slukke av og på lyset akkurat 10 ganger, sjekke, dobbeltsjekke og trippelsjekke om døren er låst, kranene skrudd igjen, komfyren slått av osv osv osv.. 


Noe av dette som jeg her har ramset opp, kjenner du deg kanskje litt igjen i selv om du ikke definerer deg selv som en angster og å ha grader av disse tingene går helt fint an å leve et godt og normalt liv med, men for oss deltakere i 59°NORD har det tatt litt overhånd og er blitt det som styrer livet vårt. Så invalidiserende angst er fellesnevneren her enten den nå kommer av sosialangst, agorafobi, posttraumatisk stresslidelse eller tvangslidelser. Hadde man målt populariteten til disse realityseriene i angstnivå hos deltakerne kontra seertall, så hadde 59°NORD danket de andre langt ut over sidelinjen det er sikkert som amen i kirken, men nå skal jo den serien som forøvrig ville vart over 8 uker, aldri bli vist på TV takk og lov. På tross av mye følelser, sikkert gråt og tenners gnissel. Rett og slett blod, svette og tårer (i god realityserieånd), så vil forhåpentligvis intrigemakerinivået være så lavt at den aldri ville ha slått an hos det rette publikum.


Så her sitter jeg altså, ikke mye høy i hatten gitt, den er faktisk så flat som en alpelue eller kanskje bare en hårbøyle rett og slett, helt uten disse svevende og luftige kreasjonene som de kongelige av og til putter på knotten..
Jeg er ganske redd faktisk (ikke akkurat noe bombe det da..) mest av alt redd for at jeg ikke skal klare dette, at det rett og slett blir for tøft for meg. For tro på egen psykisk styrke er jo fullstendig fraværende hos meg, i egne øyne er jeg et persilleblad (et vissent persilleblad faktisk..)
Dette utsetter jeg meg for høyst frivillig, jeg skal daglig utsette meg for situasjoner som kan sammenlignes med å hoppe fallskjerm for første gang for dem som ikke er utpregede angstere. Premien er ikke 1 million kroner, en Volvo XC90 eller min tilmålte tid med ære og berømmelse. Belønningen (hvis jeg vinner over angsten) er vel egentlig mye mer verdt enn alle penger og all berømmelse. Jeg får tilbake friheten min, friheten til å gjøre det jeg vil når jeg vil, friheten til å nyte alle sider av livet uten alle mine om, at, hvis, så, men. Jeg får tilbake selvstendigheten min og selvtilliten min, jeg blir litt mer hel igjen rett og slett. 


Åååå så deilig det skal bli!!!!


Jeg vet jo selvfølgelig at jeg mest sannsynlig ikke vil være klar for Ikea alene med bilen etter 8 uker på Modum, det er nok en lang vei å gå og jeg må jo bare bruke den tiden jeg trenger. Om jeg bruker sjumilssteg eller museskritt, får nesten bare tiden vise,men jeg er motivert og klar og REDD!!


Jeg har vært veldig heldig som fikk komme til så fort, noen har ikke vært klar nok og kanskje alt for redd og har måttet melde avbud. 
Jeg håper at de en dag tar sjansen og melder seg på igjen til sitt livs realityserie, 59°NORD.




Takk for at du leste!!


Gode tanker fra
Lene

onsdag 4. juli 2012

Endelig ferie....

Billettene er bestilt for månedsvis siden, reisekatalogens sider om Lesbos og det koselige hotellet som vi skal bo på er begynt å bli frynsete for de er blitt bladd opp på så mange ganger. Vi har lest på nettet om den flotte naturen på denne litt glemte  greske øyen som faktisk er Hellas tredje største. Jeg og min mann mimrer oss tilbake dit, da det er 10 år siden vi var der på bryllupsreise og det ble den gang helt klart at dit skulle vi tilbake en vakker dag. 
Kofferten er pakket, full av kjoler som har ligget i skapet siden forrige års soldager der minst 2/3 deler av dem ikke kommer til å bli brukt( men den kjolen går så godt sammen med de skoene og den kjolen er så fin når man begynner å få litt farge og den kjolen virker så slankende i det rette lyset..) og bikinier som man i utgangspunktet ikke har så lyst å ha på seg da ting og tang har begynt å disse og henge...men hva gjør man ikke for å få farge på mage og rygg. For ikke å glemme solkrem, masse solkrem!!
 Hellas, here we come!!! O glede!! 


Guttungen gleder seg til flyturen for det synes han er så kjekt og det er jo en deilig følelse å være underveis, på vei til 14 dager med sol, vann ,strand, tsatziki, moussaka, kleftiko, gjestfrie og hyggelige grekere, retsina og zorba...Kan det bli bedre??







Æh....En liten koblingsfeil har visst skjedd her...Drømmesenteret i hjernen tok visst helt overhånd her en liten stund...Har nå krasjlandet tilbake til virkeligheten. AU!!!

Agorafobi og ferie?? Dårlig kombinasjon det altså, nesten som vann og olje det, lar seg knapt nok blandes faktisk..
Så for meg er det ikke bølgen og stormende jubel når det er ferietid. For det første så er jeg ikke i jobb for tiden,(er så heldig å ha NAV som arbeidsgiver og de er en smule gniten på pengene og feriepenger....fremmedord på f det hos NAV) så den godfølelsen man får når man har den siste uken igjen på jobb før man skal ha de velfortjente 3-4 ukene med sommerferie, den følelsen har glimret med sitt fravær de siste 3 årene.
Og for det andre, så innbefatter ferie garantert bevegelse utenfor komfortsonen. Med en datter i slutten av tenårene og en sønn på 7, så hjelper det ikke å lokke med ringspill og krokket i hagen i ukesvis og muligens en dukkert i det oppblåsbare badebassenget dersom værgudene står oss bi...

Nei, mor må ut å reise, sånn er det med den saken!! For å være hjemme mutters alene er jo et like dårlig alternativ for en som overhodet ikke stoler på at hun er i stand til å ta vare på seg selv...Så det blir å ta det berømmelige valget mellom pest eller kolera (Hmmm, ja vi tar koleraen denne gangen også den gir jo bare en ubendig trang til å gå på do og det er jo forsåvidt ikke en ny følelse for en innbarket angster...)

Så at ikke jeg har gått ned flerfoldige kilo hver sommer de siste årene i rent stress er meg en gåte, for hode og kropp begynner sin sambadans god tid i forveien for å si det sånn...

Et lite tilbakeblikk på de 3 siste somrene:

2009: Da var hovedproblemet MEen, så vi innså fort at vi ikke ville klare å reise langt. Vi leide hytte oppå fjellet gjennom jobben til min mann. 2 timer å kjøre hjemmefra, langt fra folk og uten moblidekning..Tror ikke jeg sier så mye mer om den turen, husk på at vi hadde med oss en 14 åring som akkurat hadde fått seg kjæreste og værgudene så ikke til vår kant en gang.. Vi klarte 3 netter..

2010:  Bedre av MEen, men angsten hadde meldt sin entrè. Gnure, tenke, kave, svette. Hvordan kan vi komme oss på en kjekk ferie for ungene på en måte som føles trygg for meg??? Pling!! Genial ide!! Campingvogn. Da blir jeg jo som en snegl som har huset mitt nærmest på ryggen...
Vi gikk til innkjøp av en gammel campingvogn fra tidlig 80-tall (veldig mye brunt , beige og oransje så den må ha vært designet på 70-tallet, var noen store blomstrete setetrekk der også nemlig) og hadde et kjekt forsommerprosjekt med å pusse den opp (totalrenovering nærmest, de blomstrete, inngrodde putetrekkene var det første som forsvant). Og dro på en slags blåtur, det gikk tålelig greit. Vi kom oss til Kristiansand og så lenge vi holdt oss unna de største campingplassene der man ligger som sild i tønne, så klarte damen å slappe av og kose seg litt innimellom også. Men gu' kor godt det var å komme seg hjem!!!

2011: I mars kommer min mor og stefar og sier at vi skal til Spania i juni, de spanderer. Luften gikk ut av meg som en ballong, de kunne vel like gjerne plassert meg midt i tyrefekterarenaen i Madrid med et lite lommetørkle.. Jeg hadde vel vært omtrent like høy i hatten! olè! Ungene ble jo selvfølgelig i fyr og flamme og resten av familien var fast bestemt på å reise. Jeg følte rett og slett bare at jeg måtte, for som tidligere nevnt så er det ikke et alternativ å være alene igjen hjemme.
Å trøste og bære for noen måneder, jeg tenkte vel på det mer eller mindre hele tiden i 3 måneder, gikk til akupunktør for å prøve å roe ned kroppen, lærte meg TFT for å banke meg til kontroll over angsten, gikk til legen for å få alskens B-preparater for å kjemisk roe ned kroppen. Jadda, snakk om å føle at man er på vei til å freake ut... Men det gjorde jeg jo ikke, jeg kom meg ned til Spania med hjelp av litt kjemi så flyturen ble helt grei og resten av oppholdet kan vel karakteriseres som bradårlig, et treffende utrykk fra bloggeren tornerosesverden (se link til bloggen hennes på siden her hvis du vil lese mer fra henne). Vi var der i 13 dager, det var ikke behagelig, men jeg overlevde, men det frister ikke til snarlig gjentakelse for å si det slik..

I år?? Har safet på alle områder som er mulig! Det blir campingferie med vognen (så sant vi får utbedret lekkasjen, den er jo tross alt 30 år gammel.. har 10 dager på oss..) Vi skal reise til Kristiansund hvor jeg har vært alle somrene oppigjennom helt til min bestemor døde for 4 år siden, så jeg kjenner jo hver sving på turen. Skal ha med hele slekten: Min far, min søster, min svigermor og min tante med familie kommer fra Oslo så det blir jo rene slektstevnet..
Så jeg burde jo være helt i lodd!
Nja, jooo er vel nesten det. Klarer faktisk å glede meg det meste av tiden, men det må jo selvfølgelig snike seg inn en og annen hvis at om så men- tanke for jeg er jo tross alt en innbarket angster. Jeg er redd for å få angst for det første, jeg er redd for at jeg ikke skal få sove på turen, jeg er redd for at kroppen skal gå i stress som følge av det, jeg er redd for at jeg skal ha så høyt uronivå i kropp og hode at det vil føles uoverkommelig med en 11-timers kjøretur før jeg er hjemme i mitt trygge lille rede. Osv, osv...
Men akkurat denne sommeren så er troen på at det vil gå helt fint og at det kommer til å bli en veldig kjekk tur, større enn redselen for alt som kan gå galt og det er veldig deilig!!

Men til neste år håper jeg at drømmescenarioet i begynnelsen av innlegget er en realitet, for i tillegg til å være en innbarket angster så er jeg også en innbarket grekofil, bare elsker Hellas!! Men den siden av meg selv har angsten satt en ganske så kontant stopper for de siste årene.
Så til neste år vil jeg danse zorba i en gresk taverna og ikke innvendig samba og dermed basta!!!!


Takk for at du leste!


Gode tanker fra
Lene




tirsdag 26. juni 2012

Såre toner.

Jeg har endt opp med en litt lett, småhumorisktisk tone til min bloggstemme, det er selvfølgelig et bevisst valg og jeg trives med å formidle meg slik, det blir underholdende å skrive og forhåpentligvis underholdende å lese om et tildels vanskelig og alvorlig tema.

Dette blogginnlegget derimot skriver jeg i moll, det blir ikke like enkelt å skrive lett og småhumoristisk når temaet denne gang skal være den sorgen jeg faktisk bærer på over tapet av det livet jeg en gang hadde, de drømmene jeg har båret med meg men som har blitt lagt på is på ubestemt tid, de årene som har gått der jeg har stått på sidelinjen og vært passiv tilskuer til livet og som jeg aldri får igjen.


Mine friske venner og bekjente har gjort karriere, økt jevnt og trutt i inntekt, tatt videreutdanning, fått flere barn, reist der hvor solen befinner seg om sommeren og der hvor snøen befinner seg om vinteren, utvidet sitt sosiale nettverk og hatt en progresjon og en utvikling i livet sitt. Og jeg unner dem det av hele mitt hjerte, det er bare det at jeg så gjerne skulle ha gjort disse tingene jeg også.

Jeg har vel derimot "dumpet" mangfoldige klasser på livets skole og må nå ta dem om igjen for å få tilbake selvstendigheten min, få tilbake følelsen av å være nyttig og igjen få følelsen av tilhørighet i samfunnet. Jeg har vært ute av arbeidslivet i flere år, mistet 1/3 del av inntekten min, har måttet se i øynene at den storfamilien jeg en gang drømte om å stifte, forblir nettopp det, en drøm. Jeg har verken hatt psyke eller overskudd til å kunne nyte ferier verken her eller der og har hatt mer enn nok med å opprettholde en noenlunde livskvalitet innenfor min lille radius. Jeg har klart å opprettholde et minimum av kontakt med mine nærmeste venner og endel vennskap har rent ut i sanden nettopp fordi jeg ikke har klart å pleie dem. Jeg har med andre ord ikke hatt progresjon og utvikling i livet mitt de siste årene, i beste fall har jeg stått på stedet hvil.

Dette har jeg en sorg inni meg over, jeg sørger over at livet tok en så annerledes vending enn det jeg hadde planlagt. Jeg sørger over at jeg på mange måter har mistet den Lene jeg en gang var. Jeg sørger over at jeg ikke klarer å gjennomføre mye av de tingene som jeg ønsker å gjøre og da snakker jeg ikke om store ting som å reise jorden rundt, ta en doktorgrad eller svømme med delfiner. Men om små ting som de fleste tar for gitt, som å gå en tur i skogen sammen med hunden, sitte alene på en kafé å kikke på folkelivet eller sitte å le høyt av en morsom film på kino sammen med barna mine.

Det er ikke noe jeg går rundt og tenker på til dagen og jeg føler vel at jeg har klart å unngå å havne i selvmedlidenhetsgrøften, for den kan nok være rimelig vanskelig å kravle ut av igjen. Jeg har ikke latt sorgen ta overhånd og jeg mener det oppriktig når jeg sier at jeg opplever at jeg har en ganske god livskvalitet på tross av begrensningene mine. Men det ville også vært å lyve å unnlate å si noe om denne delen av det å leve med en invalidiserende sykdom, enten den nå er fysisk eller psykisk.


Jeg leste et godt intervju i utgave nr. 8 av ukebladet Tara om en kvinne på 46 år som går fra å være en travel og effektiv forlagsredaktør og superperfeksjonist på hjemme-og bortebane til å få livet sitt totalt snudd på hodet etter et massivt hjerneslag som lammer halve kroppen hennes og som gjør henne helt avhengig av hjelp til selv de enkleste ting i hverdagen. 
Hun snakker mye om sinne og sorg og trekker frem boken "smile or die" eller "Livets lyse sider" som den heter på norsk, av en amerikansk journalist som heter Barbara Ehrenreich. Hun tar for seg begrepet positiv tenkning og hvordan det nærmest kan bli et hån mot dem som sørger over livets nedturer. En interessant bok som jeg har satt på leselisten min, for jeg er jo tildels enig med forfatteren. Å sørge over at noe er borte er en viktig del av prosessen med å akseptere, å sørge er ikke det samme som å være deprimert og negativ.


 Det er bra å ha en realistisk, positiv innstilling til livet, det er ikke det, men når det vipper over til nivået der man skal tenke seg frisk av alvorlige fysiske sykdommer og blir man ikke frisk så har man ikke vært dedikert nok og positiv nok- ergo så er det ens egen feil at man fremdeles er syk, da har begrepet positiv tenkning blitt dratt for langt. Jeg har selv erfaring i forhold til dette da jeg tok kurs i Lightning Process  for min ME og opplevde å bli veldig mye sykere etter noen måneder med "tenk deg frisk"-mentalitet. Den opplevelsen slo skikkelig beina vekk under meg både fysisk og psykisk og det er i stor grad denne opplevelsen jeg nå jobber med å stable meg opp igjen etter.


Så jeg har sørget og gjør det fortsatt innimellom over det som er tapt, noe for godt men heldigvis er mesteparten av det jeg har "mistet" mulig å finne tilbake til, ikke alle er så heldig dessverre....


Takk for at du leste!!


Gode tanker fra
Lene

mandag 25. juni 2012

Det store gule huset i skogen.

14 dagers kvaler er overstått og jeg er like hel. Gang på gang gjør jeg meg den erfaringen, likevel virker det ikke som om at hjernen klarer å ta dette til etterretning. Fornuft og følelser befinner seg på hver sin planet, i hver sin galakse faktisk. Det er så stor avstand at jeg stadig vekk nærmest må sette spørsmålstegn ved min egen intelligens, er det virkelig mulig at et voksent oppegående menneske kan lage seg slike katastrofescenarioer med seg selv i hovedrollen og få (den i utgangspunktet fornuftige) hjernen til å spille med??
JA!! Det er fullt mulig dessverre.. Kunne jo alltids ha skyldt på en velutviklet og kreativ fantasi, men problemet blir jo ikke mindre av den grunn selv om det høres litt flottere ut å kalle seg selv for en kreativ sjel istedet for en person med utpregede nevrotiske trekk.

Det er jo på grunn av disse utpregede nevrotiske trekkene at jeg forrige mandag kveld i følge med min mor fikk stablet meg inn i en sovekupé på nattoget til Oslo etter å ha lidd store kvaler i 10 dager med tanke på nettopp det + de påfølgende 3 dagene og sist men ikke minst, turen hjem igjen til min trygge, lille verden.
Og som alltid før så sank angstnivået betraktelig da jeg først var i gang, merkelig nok du...Jeg sov godt på toget (med litt hjelp av en liten hvit pille vel og merke, som brukes kun ved slike ekstraordinære begivenheter) og kom frem til Vikersund kl. 5 tirsdags morgen en smule trøtt i trynet (som det heter på kav bergensk) for begrepet morgenfugl passer like dårlig på meg som å skulle kalle mine fjærkledde venninner i hagen for veldig intelligente skapninger (der ville imidlertid begrepet morgenfugl passet ypperlig, spesielt for hanen..) Det var faktisk så tidlig på morgenen at angstdelen av hjernen fremdeles sov i sin dypeste søvn (synd at den ikke bærer navnet Tornerose for da skulle prinsen blitt kjeppjaget over alle hauger....) så det gikk helt fint å sende min snille mor videre til Oslo på besøk til slektninger mens jeg selv tok en drosje opp til Modum Bad.


Og nå har jeg egentlig ikke ord.......

For et utrolig vakkert sted!!

 Nærmest midt inne i skogen åpenbarte det seg et soria moria slott. Et stort gult hus med flotte utskjæringer omgitt av en nydelig hage med fontener og statuer og mange småhus rundt om som bar navn som Villa Sana,   Villa Nora, Casa Grande og en hel haug med andre Villaer og Casaer. Det var stall, egen kirke, barnehage og skole. Det ble nesten som et eget lite samfunn der inne i skogen.
Det lå en atmosfære av ro og stillhet over hele stedet, og hadde det ikke vært for at årsaken til at jeg var der jo var av nevrotisk karakter, så hadde det nesten vært som en vakker drøm der jeg kunne drømt meg tilbake til stedets storhetstid på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet da stedet var nettopp det som navnet tilsier, et kurbad hvor eminente gjester som Henrik Ibsen og prins Carl av Sverige fikk ladet batteriene (fikset på dampen, eventuelt sveivet i gang hjulene igjen, får vi heller si siden batterier ikke eksisterte den gangen) i disse nydelige omgivelsene.

Men jeg skulle jo altså tilbringe disse tre dagene i dette eventyrlandskapet for å se om dette kunne være et sted hvor det ville være hensiktsmessig for meg å være for å få jobbet med min agorafobi  slik at det forhåpentligvis på sikt kan bli jeg som kontrollerer den og ikke den som kontrollerer meg.

Så noe opphold ala Prins Carl hadde, der han på et bilde i gangen i hovedhuset ligger lettere henslengt i en hengekøye med tjenerne rundt seg, ble det ikke på meg. Jeg befant meg faktisk alene og en hel dagsreise unna min komfortsone og hadde til tider et uronivå i kroppen som nærmest kunne gitt utslag på Richters skala (men kun i kortere perioder, noe som jo overhodet ikke stod i stil med de skrekkscenarioene jeg hadde laget meg på forhånd og hadde det vært totalt uproblematisk å være der...Ja, så hadde jeg vel ikke hatt noe der å gjøre i utgangspunktet..)

Så da de tre dagene var omme så var både jeg og de behandlerne jeg var i kontakt med skjønt enige om at et opphold på Modum nok kan vise seg å være ganske så "spot on" for meg og min angsting.

Jeg er veldig motivert og klar, men liiiivredd, for dette blir ingen "kjære mor". Opplegget er eksponeringstrening og kognitiv terapi. Så jeg må nok busse, toge, gå lange turer, gå på handlesenter, kjøre bil i tunnel - ALENE. Jeg føler meg som en gladiator som skal til kamp mot den brølende løven, bare at i stedet for et skarpt stålsverd og et solid skjold så er jeg utstyrt med en fruktkniv og en papptallerken, jeg må med andre ord kjempe med bare nevene.
Jeg må lære meg å stole på meg selv og egen mestring igjen, målet er å luke vekk alle sikkerhetanordninger som jeg har opparbeidet meg gjennom disse årene med angsting. De har jo faktisk vist seg å fungere like dårlig som fruktkniv og papptallerken mot den brølende løven, for her sitter jeg jo innenfor min 200 meters aksjonsradius!!! Jeg får ikke en gang ha med meg det grønne pulveret mitt og de ørti kosttilskuddene mine, langt mindre de to valiumene i lommeboken til bruk i ytterste nødsfall (som har en tendens til å aldri dukke opp).
Jeg skal bevege meg ut på dypt vann for å friske opp igjen svømmekunnskapene mine, jeg kommer til å gå under med hodet og det vil bli harking og hosting, men med øvelse så vil tryggheten sakte men sikkert komme tilbake igjen og jeg vil forhåpentligvis igjen kunne svømme rundt i livets hav og ikke bare så vidt vasse opp til anklene helt inne ved bredden.

Og så føler jeg meg utrolig privilegert som faktisk får muligheten til å komme på et slikt sted som Modum Bad. Helse-Norge har absolutt forbedringspotensiale på mange områder, men akkurat i dette tilfellet så får jeg komme på et 8-ukers gratisopphold på et utrolig vakkert sted der de kanskje sitter på den høyeste kompetansen på angst i landet. Så for min del iallefall så er ikke Norge det verste landet å ha angst i, tenker jeg..


Og forresten, togturen hjem gikk som på skinner :-)


tirsdag 12. juni 2012

På tuppa...

Jeg og hønsene er i samme modus om dagene, de av grunner jeg ikke kjenner til da jeg ikke er spesielt god på hønsepsykologi (kanskje ligger det i deres natur å være litt sånn på tuppa mer eller mindre hele tiden, det er vel ikke uten grunn at det kalles på tuppa..), jeg fordi jeg har fått et brev.

Det er et brev jeg har ventet på, i månedsvis faktisk og som jeg på en måte har vært mentalt forberedt på at ville komme og som jeg egentlig har gledet meg til at skulle komme.
Nå er det altså kommet og jeg har endt opp med å bli litt på tuppa.....

Jeg har jo nevnt det karaktertrekket ved meg tidligere, at jeg har et overutviklet strutse-gen og er en mester til å stikke hodet i sanden inntil problemstillingen som jeg har gjemt meg for sparker meg så kraftig bak at hodet spretter opp og lyset skjærer i øynene.
Jeg kunne absolutt ha vært mer forberedt denne gang, jeg visste det ville komme så det er meget selvforskyldt at jeg nå befinner meg på samme mentale nivå som mine tre fjærkledde venninner i hagen.

Jeg har fått brev om at jeg er kommet inn til et 3 dagers vurderingsopphold ved angstavdelingen ved Modum Bad.
Søknaden ble sendt for over et halvt år siden, det er noe jeg selv har bedt fastlegen min om å søke meg inn ved, ikke NAV en gang har vært inne i bildet her og pest meg i nakken og forlangt at jeg må gjøre noen grep slik at jeg kan komme meg ut i arbeidslivet igjen ( NAV har faktisk behandlet meg veldig greit så lenge jeg har vært nede for telling, i motsetning til hva mange andre opplever. Jeg har sendt meldekort, de har sendt en noe redusert andel penger og det var det. Har imidlertid småpratet litt med dem på telefonen nå i det siste, men det har vært greit for jeg er jo på vei i riktig retning helsemessig)


Jeg skal altså inn på det de i gamle dager kalte for et nervesanatorium og i gamle dager så var det vel den diagnosen jeg hadde fått, dårlige nerver eventuelt ispedd litt hysteri og hadde jeg tilhørt den bemidlete delen av befolkningen, så hadde jeg kanskje fått meg et opphold ved et nervesanatorium.

Nå for tiden er det jo heldigvis slik at dette er et tilbud som alle kan benytte seg av enten man er fattig eller rik, nå er forutsetningen "bare" dårlige nerver i en eller annen form og viljen til å få gjort noe med det.
Dårlige nerver har jeg i rikt monn og viljen er så absolutt til stede for å få livet mitt tilbake på sporet igjen.

 Det jeg nå har fått plass på dersom jeg "består opptaksprøven"( vurderingsoppholdet skal gi både dem og meg en pekepinn på om dette er hensiktsmessig for meg å gjennomføre) er et 3 mndrs opphold der jeg alene og sammen med andre skal jobbe med angsten min og forhåpentligvis gjøre den til noe som jeg kan leve et rikt og godt liv med der det er jeg som kontrollerer den og ikke den som kontrollerer meg.

 Jeg sier frivillig ja til å være borte fra familien og dem jeg er ellers er glad i, i månedsvis og drivkraften er at jeg forhåpentligvis kan bli den mor, kone, datter, søster og venninne som jeg egentlig har lyst å være:

 En mor som kan ta med mine barn på stranden alene en fin sommerdag eller dra til byen med bussen og gå på akvariet for etterpå å rusle rundt i byen med en softis og se på alt folkelivet, eller ta med eldstedatteren på shoppingtur til København eller bare til Åsane storsenter for den del.

 Å bli en kone som kan være med å dele ansvaret for logistikken i familien i stedet for å utgjøre en vanskelig brikke for å få logistikken til å gå opp slik at mannen til stadighet er i minus på timer på jobben, eller å ha mulighet overraske ham med et impulsivt restaurantbesøk og etterfølgende revy eller kino.

Å bli en datter og en søster det går an å spørre om hjelp, i stedet for at det alltid skal være meg som trenger en hjelpende hånd i min innsnevrete hverdag.

 Å være en venninne som kan si ja til fjelltur, kino og storbyferie uten forbehold og ikke en som det alltid må taes hensyn til når ting skal planlegges...

Jeg har ingenting å tape og alt å vinne, så de eventuelle 3 månedene har jeg store forventninger til. Jeg grugleder meg noe inn i hampen...

Og grunnen til at jeg er på tuppa??
Jeg fikk brevet i helgen og skal møte på Modum tirsdag 19.juni kl.10.00, jeg fikk altså 10 dager å områ meg på. Strengt tatt ikke så veldig angstvennlig akkurat, eller så er det akkurat det det er...ikke så mye tid til å kvie seg...
Jeg skal jo komme meg bort dit og det er laaangt utenfor min komfortsone. Mannen kan ikke følge meg, han må være her og passe fortet med dyr og barn.
Jeg har alliert meg med min mor og vi skal ta toget (hjæælp, ikke så keen på offentlige transportmidler, men min mor kjører ikke bil og ikke jeg heller lengre enn 10 min hjemmefra, for ikke å snakke om gjennom tunneler. Og fra vestlandet til østlandet mangler det jo ikke på tunneler, vi er jo til og med så utrolig heldig at vi har en av verdens lengste, den kan du tro jeg er glad i !!!! Lærdalstunnelen!!!! Får vondt i magen bare av å skrive ordet..)
Så her går jeg altså og tripper, det er vel nummeret før jeg går i klukk   (Et kjent begrep for oss med fjærfe) og det knirker og gnurer for harde livet oppi skolten. Men til modum vil jeg og til modum skal jeg om så noen må slå meg i hodet med noe hardt og bære meg av og på toget.
Mine fjærkledde venninner i hagen blir litt mindre på tuppa etter en boks med mais, skulle virkelig ønske at det hadde funket på meg også....

Takk for at du leste!!


På tuppa tanker fra

Lene


tirsdag 5. juni 2012

Mirakelmedisin...

Som jeg har vært på leting etter den, den behandlingen eller behandleren som kan fjerne alle mine plager i løpet av kort tid. Som nesten ved et trylleslag gjør meg til den gode, gamle Lene og vekker meg opp fra denne til tider vonde drømmen og vips, så er jeg klar for å erobre verden igjen...

Jeg drømmer om at alle mine kroppslige og psykiske symptomer skal skyldes en eller annen form for mangel, en essensiell aminosyre, et uoppdaget viktig vitamin eller et mineral som viser seg å ha stor betydning for  at kropp og psyke skal virke som den skal, men som jeg da har en all for lav verdi av. Og ved bare å tilføre kroppen denne viktige bestanddelen i form av en pille eller store inntak av kardemomme, rips eller bøffelmelk (for det har da vist seg at akkurat dette krydderet, eller denne matvaren er proppfull av denne mirakelbestanddelen), så vil kropp og sjel komme i balanse igjen og jeg blir frisk som en fisk.

Jeg drømmer om at jeg tilfeldig skal støte på Joralf Gjerstad (bedre kjent som snåsamannen) og at han vil lage sin ring av helbredende krefter rundt meg og jeg vil bli enda en i rekken av de tusenvis som mener seg helbredet av hans varme hender.

Jeg har oppsøkt naturterapeut, homøopat, kiropraktor, akupunktør, osteopat og soneterapeut foruten alle de runder hos fastlege, psykolog og spesialister med utredninger, blodprøver, røntgen og CT og MR og en haug med andre bokstavkombinasjoner.

Jeg har tatt Lightning Process-kurs til 15.000 kroner for 3 dager for å lære meg å tenke meg frisk fra mine helsemessige utfordringer og med lovnaden om at hvis jeg bare viet meg nok til opplegget, la hele min sjel i prosessen og gjorde det riktig så ville jeg få tilbake det livet jeg elsker...Med det resultat at jeg noen mndr senere gikk ned for full telling og ble tilnærmet sengeliggende fordi jeg hadde overskredet kapasiteten min så altfor mye over for lang tid.

Jeg har bokhyllen full av selvhjelpsbøker med titler som "Tenk deg glad", "spis deg frisk", "Pusten er din helbreder"," En innføring i TankeFeltTerapi", "Den lille boken om stressmestring" osv, osv..

Jeg har knasket piller for lavt stoffskifte, for depresjon, for høyt blodtrykk og allergi uten å ha noen av de sykdommene som medisinen var ment for, men for å prøve ut om det muligens kunne ha en effekt på min generelle helse.

Jeg tar høydose D-vitamin, B-vitamin, magnesium og Omega 3-6 og 9 fettsyrer (i riktig mengdeforhold i forhold til hverandre vel og merke, for ellers kan effekten plutselig bli negativ i stedet for positiv..) Jeg har ulovlig innført (det må sies til mitt forsvar at dette var jeg da ikke helt klar over da jeg bestilte dem) aminosyren GABA via postordre fra USA for den skal visst fungere som kroppens eget valium.

Jeg starter dagen med et stort glass fylt av noe som ser ut som grønt sølevann og som jeg bruker til å skylle ned  de grønne spirulina og chlorella-tablettene med + kapselen med Q10 som jeg ikke engang husker hva skulle være godt for i farten og drikker litervis med romtemperert vann med masse sitron i for å gjøre kroppen mer basisk.

Jeg er småfanatisk opptatt av at det jeg spiser og det jeg smører på kropp og i hår, skal være så rent som mulig. Dette gjelder også det jeg rengjør klær og hus med. Her skal ingen lumske kjemikalier få komme inn å forstyrre mitt noe maniske forsøk på finne den optimale balansen mellom yin og yang igjen og ikke minst, fri flyt av chi, livsenergien.

Jeg vil så gjerne bli frisk!!! Helt frisk, både fysisk og psykisk. Og det kunne jeg gjort det meste for å oppnå! (noe som kanskje ikke hadde vært nødvendig å nevne når man ser det ovenfor-stående i dette blogginnlegget.)

 Den fysiske helsen min er jo blitt mye bedre takket være deltakelse i rituximabstudiet ved haukeland (se link  i dette blogginnlegget, hvis du vil lese mer om dette studiet) og det er jeg for all del uendelig glad for men mye vil ha mer og fanden vil ha fler. Jeg vil bli helt frisk, slik at verken angst eller ME står på agendaen min lengre overhodet! Jeg vil så gjerne bli den gamle Lene igjen, fullt og helt!

 Jeg vet at jeg stiler høyt, sannsynligvis altfor høyt. Men noen dager føles det som om det bare er helt frisk som er godt nok. Noen dager blir det bare så altfor tydelig hvor liten kapasitet jeg har som følge av psykisk og fysisk sykdom, hvor redusert min livsutfoldelse egentlig er og det er dette som driver meg på den uendelige jakten etter mirakelmedisinen eller mirakelmedisinmannen.

Kanskje vil det på sikt vise seg at rituximab er denne mirakelmedisinen og at den med tidens hjelp vil få kropp og psyke i balanse igjen, for ting er jo så absolutt begynt å skje, ingen tvil om det. Men rituximaben er ikke som antibiotika som gir umiddelbar lindring, den virker på lang sikt, ja opp mot mange mndr etter at behandling er gitt, så man kan ikke gjøre så mye annet enn å vente å se hvilken virkning den har i et langt perspektiv. Men jeg er en utålmodig sjel i dette henseende og det passer dårlig sammen med både diagnosene angst og ME som begge er lidelser som ikke akkurat er kjent for å kureres av et lite 3-dagers "tenk deg frisk" kurs eller en syv dagers pillekur.


Så sitter du på en flaske med ekte aquavita eller oppskriften på Miraculix sin styrkedrikk, så få det hit så fort som mulig, for jeg har et liv å leve!!!



onsdag 30. mai 2012

Redd - reddere - ANGST

Siden denne bloggen forhåpentligvis skal ha funksjon som en slags egenterapi, så er det jo ikke fritt for at det blir en del tanker rundt begrepet angst for tiden.
I motsetning til før da jeg frenetisk prøvde å gjemme de tankene og følelsene lengst inne i hjernearkivet i håp om at de dermed skulle ligge der å samle støv og til slutt bli glemt, (slik som arkiverte ting gjerne blir) men erfarte jo at virkningen ble stikk motsatt (ikke tenk på en rosa elefant, ikke tenk på en rosa elefant.....).
Så har jeg nå fått en helt annen innstilling til angsten min etter at jeg begynte å blogge åpent om den. Siden jeg skal skrive om den så må jeg også ta den fram i lyset og studere den fra alle tenkelige vinkler, virkelig gå inn i materien og stille inn mikroskopet som en annen vitenskapsmann(dame).
Med andre ord, det er herved slutt på strutseatferden, hodet er kommet opp av sanden og skal brukes til å tenke noen fornuftige (forhåpentligvis) tanker (det har jo hendt at det har kommet noen fornuftige tanker tidligere også, for all del...) rundt angst.
Jeg har jo skrevet litt om hva jeg gjør når jeg angster, både i forhold til det som skjer oppe i hodet og med kroppen, men har den siste tiden tenkt en del på hva som ligger under der igjen..
Hva er det jeg egentlig er redd for, innerst inne, under alle lagene med irrasjonelle tanker og følelser?
Urangsten min så og si. Hva består den av?

En del psykologer vil vel hevde at all angst til syvende og sist handler om redsel for døden, en dødsangst, fordi angst fra naturens side jo er en overlevelsesmekanisme, det er "fight or flight"- responsen som setter inn for at man enten skal kjempe for livet eller løpe for livet. Jeg vet ikke, men opplever vel at for mitt vedkommende så er det ikke bare dette det handler om.
Jeg er jo selvfølgelig redd for å dø, men det handler mer om en redsel for hvordan jeg eventuelt skal dø hvis døden skulle komme med store smerter og ubehag, ikke for døden selv. Jeg tror ikke på helvetes pinsler og elendighet dersom man ikke har levd et fromt og edelt liv.  Skulle det imidlertid være noe etter døden, så velger jeg å tro at det er noe godt for alle, en eventuell "second chance" rett og slett. (Er visst i det filosofiske hjørnet i dag...)

Men tilbake til min urangst, et stikkord er iallefall kontroll. Jeg ønsker helst å være i forkant av begivenhetene, jeg lever stort sett i fremtiden med alle mine hvis, om, at, så, men. Jeg har store problemer med å bare la livet gå sin vante gang og å være i nuet, her og nå. Jeg klarer det innimellom, når jeg ikke har noe jeg skal, da kan jeg ha slike lykkelanddager som jeg beskrev i mitt forrige blogginnlegg, men med en gang jeg har noe på tapetet i nær fremtid så hopper jeg rett inn i dit. Hva kan skje som kan gi meg angst der fremme? og hva vil skje dersom jeg får angst der fremme? Hva vil i det hele tatt skje der fremme? Jeg kjemper en kamp jeg har tapt før den i det hele tatt har begynt, for fremtiden lar seg i liten grad kontrollere, man vet faktisk ikke hva som venter rundt neste sving på livets landevei og har man da laget seg et behov for å vite...ja, så kan man jo få angst av mindre.
Jeg vil nesten snu psykologenes dødsangst-forklaring på hodet, og kalle det for livsangst. For meg med mitt behov for kontroll er livet for uforutsigbart, jeg vil at livets landevei skal være en rettlinjet autostrada i flate Danmark med full oversikt forover og til begge sider og ikke en liten svingete krøttersti lengst inne i en dal bak et høyt fjell.
Jeg får angst av livets uforutsigbarhet rett og slett.


Et annet stikkord er trygghet. Jeg mangler en indre trygghet, jeg mangler tyngden, ankeret inni meg selv som holder meg fast og som sier meg at jeg er sterk nok til å "bære" livet og dets uforutsigbarhet. Jeg stoler ikke på meg selv og kroppen min. Jeg stoler ikke på at jeg klarer meg alene der ute i verden. For å forklare det billedlig:  Jeg har lært å svømme og er forholdsvis flink å svømme, likevel svømmer jeg med en arm mens den andre armen holder et godt tak i bassengkanten fordi jeg stoler ikke på mine egne svømmerferdigheter hvis jeg kommer på dypt vann. Jeg tør ikke å bare slippe taket og legge på svøm selv om fornuften min sier at svømmeferdighetene mine er mer enn gode nok.
Jeg prøver å finne trygghet utenfor meg selv og opplever dermed at jeg blir veldig avhengig av andre for at jeg skal føle at jeg klarer å "bære" livet på en brukbar måte. Å ha denne tryggheten inne i seg selv er ganske forutsigbart, ankeret med solid kjetting ned til havbunnen som holder deg på plass selv om det blåser kraftig rundt deg. Derimot å være avhengig av å finne denne tryggheten utenfor en selv, er ikke fullt så forutsigbart. Det kan være rift i overlevelsesdrakten eller redningsvesten klarer ikke å bære vekten din i lengden.
Jeg får angst av å ikke ha trygghet i meg selv og får enda mindre trygghet i meg selv av å ha angst fordi jeg gjentatte ganger får en bekreftelse på at jeg ikke er sterk nok til å "bære" livet.



Det som likevel er den største opprettholdelsesmekanismen bak min angst iallefall, er at jeg har utviklet angst for angsten. Jeg er livredd, ja faktisk "piss i buksen" for å bruke et godt bergensk uttrykk, for angsten.

Når jeg beveger meg alene utenfor min lille (den er så liten at den nesten kan kalles for nusselig) aksjonsradius så er det med en nagende redsel for at den skal dukke opp og jeg har så stor respekt for den angsten at det jo ikke er mange hundre meterne jeg kommer meg avgårde før angstalarmen blinker rødt (utrolig overfølsomme sensorer i den forb... alarmen) Da melder fort behovet seg for å snu og da gjør jeg det pronto!
For når den kommer, så er det så sterke krefter i sving. Jeg føler at jeg mister kontrollen (kontroll var jo også et stikkord i forhold til urangsten) over meg selv, det er krefter som jeg føler jeg ikke rår over som tar over styringen på tanker, følelser og kropp. Og de er så uhyre ubehagelige, jeg klarer ikke å finne noe sammenligningsgrunnlag faktisk. Du som har kjent på angst selv, vet hva jeg skriver om. Du som ikke har det, må nesten bare tro meg på mitt ord.
Det ligger jo i alle levende veseners natur å unngå det ubehagelige så godt som mulig og for meg er angst på topp 2 listen over ubehagelige tilstander eller følelser (bare slått av MEen når den var på sitt verste, men det var en god del angst i den tilstanden også). Så jeg skyr angsten som pesten og for å si det slik, det får den iallefall ikke til å forsvinne. Den henger ved meg som min egen skygge og jeg er ikke Lucky Luke, jeg trekker ikke fortere enn min egen skygge, det er vel heller den som treffer meg midt mellom øynene hver gang...
Så min største angst har blitt angsten selv. Jeg biter meg selv i halen og har blitt rund som et hjul så det blir en evig runddans som jeg har fått store problemer med å komme meg ut av igjen.

Men er jo på vei, et lite skritt av gangen, mot å slippe kontrollen og å finne tilbake til tryggheten inni meg selv. La angst være det det jo er, bare et ord og ikke et uovervinnelig, redselsfullt monster. For så å legge på svøm ut på dypet uten noen andre sikkerhetsanordninger enn min egen svømmeferdighet. For jeg har jo gode ferdigheter innen svømming og jeg har også gode ferdigheter i å leve, jeg har bare mistet litt treningen i å bruke dem akkurat nå..


Takk for at du leste!


Gode tanker fra
Lene

lørdag 26. mai 2012

Herlige dager!!!

Solen skinner fra skyfri himmel, gradestokken har passert tyvetallet med god margin og det blomstrer og gror hvor man enn snur seg. Været og naturen viser seg fra sin beste side, det kan faktisk ikke bli bedre. Akkurat nå ville jeg ikke byttet land og by med noen i verden.

Vinduer og dører står på vidt gap, hele dagen og kvelden med. Varmepumpen er forlengst slått av, det er faktisk nummeret før den settes over på airconditionfunksjon for temperaturen holder seg godt opp mot tyvetallet til langt ut i de sene kveldstimer. Herlig, ja bent ut vidunderlig er det!! Sommeren er endelig kommet, om den er kommet for å bli får tiden vise. Den tid, den sorg.
Herlige dager!!!

Nå skal det bare nytes.
Og jeg nyter i fulle drag. Marinerer meg i sol, varme og vakker natur i håp om at det skal sive godt inn under huden, ja helt inn til margen, slik at følelsen sitter i lenge etter at solen atter har gjemt seg bak skylaget og varmepumpen igjen er med på å holde strømregningen på et i overkant av akseptabelt nivå.
 Jeg og min svarte, krøllete venn, Lukas. Mine tre italienske fjærkledde venninner, Prilla, Fia og Maja. Min stolte, men lille hane Kornelius og for ikke å glemme min lille,svarte spretne venn Jackie, har de siste dagene levd et annerledes liv enn det vi er vant til i den ellers så regnfulle byen mellom de syv fjell. Hønsene ligger som hvite dotter rundt om på skyggefulle plasser på plenen og har evakuert hønsegården og funnet seg en liten kald hule i skråningen opp mot veien hvor de legger eggene sine (plutselig fant vi 14 egg på en gang og jeg som mistenkte dem for ikke å orke å legge egg i varmen...), hanen har ikke kommet med så mye som et ørlite kykkeliky og er enda mer rød i luggen enn vanlig og hunden har ligget som et pelspledd rett innenfor altandøren.  Kaninen er støtt og stadig ute i luftegården sin, nesten som å forsikre seg om at dette uvante været virkelig er sant og ikke bare en drøm, men holder ikke ut så lenge av gangen før den hopper inn igjen til skyggen i buret sitt.

Jeg blir derimot tydeligvis ladet av solens stråler og varme, i motsetning til mine pelskledde og fjærkledde venner.  For på tross av sommerforkjølelse så har jeg fått renset og beiset terrassen og er godt i gang med å grave ut et stort bed i det ene hjørnet av plenen. Jeg har fått plantet i de fleste av krukkene mine, masse sommerblomster i friske farger, roser og 3 nye klematis som har fått tilhørende klatrestativ spikret opp på veggen og jeg gleder meg som en unge på julaften til de skal bre ut sine vakre fargerike blomster oppetter veggene i løpet av sommeren.
Herlige dager!!!

Jeg er virksom og full av vigør og angsten har stort sett glimret med sitt fravær, jeg har rett og slett en aldri så liten pause fra angstingen, da jeg har hatt mer enn nok å ta meg til her innenfor min noe innsnevrete aksjonsradius. Det har ikke vært nødvendig å bevege seg ut i den "store verden" for å oppnå følelsen av å være til nytte og å mestre og det har vært veldig deilig å ha fått det lille avbrekket fra følelsen av å hele tiden måtte utfordre angsten i håp om at virkefeltet mitt dermed skal økes.

Men jaggu har jeg ikke likevel beveget meg ut i den "store verden" i løpet av disse strålende dagene. For min skjønne, gode nabo som har tatt meg litt under sine vinger etter å ha lest bloggen min, inviterte meg med på sykkeltur. Så med friskt mot og solbris mot kroppen og vel vitende om at hun er innforstått med mitt skjulte handikap så syklet vi avsted og jeg nøt hvert eneste pedaltråkk, til og med i (de små vel og merke) oppoverbakkene. Og vel hjemme igjen så var mestringsgodfølelsen rikelig til stede.
Herlige dager!!!

Jeg lever i en boble om dagen, et slags drømmeaktig lykkeland med sommerfugler og bier, kvitrende fugler og blomstrende epletre, med smilende naboer med farge i kinnene. Middagen blir spist utendørs ved syrinbusken og antrekket vi har trukket i for anledningen er shorts og singlet. Jeg tilbringer dagene ute fra jeg står opp om morgenen og til solen forlengst har gått ned et sted jeg dessverre ikke kan se fra huset mitt.
Herlige dager!!!

Ikke tvil om at sol og varme virker positivt på kropp og psyke for de aller fleste, det meste føles lettere når solen skinner fra skyfri, blå himmel og gir varme og lys til hver celle i kroppen. Det er ren energi, man lades og kommer i pluss på energikontoen. Man får pågangsmot og virketrang og det meste ser i grunnen lysere ut når solen skinner på det, også bokstavlig talt selvfølgelig.
 Bak skyene er himmelen alltid blå heter det seg, men akkurat nå føles det som om det ikke er skyer på min himmel i mils omkrets her i min lykkelandboble og er de der, så er det de jeg svever på...
Akkurat nå er livet bare herlig og den følelsen skal jeg holde på så lenge det lar seg gjøre.

Ønsker av hele mitt hjerte at du har herlige dager du også!!!

Takk for at du leste!

Gode tanker fra

Lene