59°NORD

Da var jeg på plass igjen etter en aldri så liten sommerferie, til og med PCen tok jeg sommerferie fra og siden jeg ikke har en fancysmancy touchutgave av en mobiltelefon men en tastetelefon som er skikkelig avleggs(selv om den bare er vel 2 år gammel, men utviklingen på gadgetsområdet går jo så rivende fort at ting er jo avleggs innen et halvt år..) så har jeg ikke vært på nett på over en uke. Og vet du....Det gikk helt fint!!

Sitter her i hjemmets trygge arne, det er bare meg og hunden som er våken. Resten av familien er i skikkelig feriemodus fremdeles, til og med 7-åringen kan sove til nærmere 11 for tiden.

Har kommet vel hjem etter god uke på tur med vår lille retrocampingvogn og hele familien på slep. Hadde det ikke vært for at campingvognen vår er i den heller mindre delen av skalaen hva størrelse angår til disse hyttene på hjul, så hadde vi vel minnet mest om en romfamilie der vi ankom campingplassen i Kristiansund med morfar, svigermor, søster, tante, onkel og søskenbarn på slep + to firbeinte og hårete familiemedlemmer. En koselig mimretur har det vært og angsten har stort sett glimret med sitt fravær der jeg har vært omgitt av mine nære og kjære. Jeg har spist på restaurant, vært på badeland og gått på handlesentre og i byen og det med et angstnivå nærmere null. Det har vært veldig deilig!! Kunne den ikke bare blitt igjen der oppe, tatt seg en svømmetur og druknet der oppe i havgapet...Den hadde ikke blitt savnet! 


Men så enkelt er det nok ikke dessverre, for jeg har ting å tenke på, ting som jeg har skjøvet litt unna nå i ferien men som nå opptar ganske stor plass i hjernen og som gjør at jeg våkner tidligere enn jeg strengt tatt skulle ønske med en vag urofølelse i kroppen. Eller vag og vag.. Jeg vet jo godt hva den kommer av! 


Jeg er nemlig påmeldt 59°NORD, eller fått plass på Modum Bad om du vil...

Om en uke akkurat, klokken 16.00, skal jeg stille med kofferten min og være deltaker sammen med en 15-16 andre i 8 uker i mitt livs realityserie.


 Denne blir ikke vist  i beste sendetid på TV selv om utfordringene jeg og de andre skal gjennom, går en høy gang og vel så det, de utfordringer som deltakerne i 71°NORD og Robinsonekspedisjonen må gjennom. 
Vi skal ikke bestige høye tinder med ski og full oppakning, hoppe fra tre til tre i jungelen med en slange rundt halsen og kvele den før den kveler deg for så å spise den etterpå (eller hva nå de gjorde på denne Robinsonekspedisjonen, for den har jeg aldri sett. Ikke en hel episode av 71°NORD heller for den del.. Men skjønner jo konseptet..) rappellere ned skrenter eller rafte i strie stryk. 


Vi skal ta buss og tog alene, gå på tur alene uten mobiltelefon, gå på den nye STOOORE IKEA etter å ha kjørt dit ut selv gjennom fløyfjellstunnelen på 3,6 km og med mye trafikk. Gå helt innerst i butikken (butikk høres faktisk litt fislete ut når det er snakk om 38.000 m2) og gjerne stå der en stund også alene (akkurat nå høres det ut som en umulighet faktisk) og stå i kassakøen etterpå. 
Noen skal være sammen med ukjente mennesker og snakke med dem og gjerne holde et lite foredrag for dem, kanskje ikke mer enn å si noe om hvem de er foran en 6-7 stykker. 
Atter andre igjen, må øve på å gå på offentlige toaletter uten å desinfisere hele stedet først eller gå på offentlige og andres toaletter i det hele tatt eller å kunne ta i et dørhåndtak med hånden uten hanske på og uten å bruke de desinfiserende serviettene som de alltid har i vesken. Eller å kunne holde brødkniven eller å kjøre bil uten å ha tanker om at man skal komme til å drepe noen. Eller telle streker i gaten, slukke av og på lyset akkurat 10 ganger, sjekke, dobbeltsjekke og trippelsjekke om døren er låst, kranene skrudd igjen, komfyren slått av osv osv osv.. 


Noe av dette som jeg her har ramset opp, kjenner du deg kanskje litt igjen i selv om du ikke definerer deg selv som en angster og å ha grader av disse tingene går helt fint an å leve et godt og normalt liv med, men for oss deltakere i 59°NORD har det tatt litt overhånd og er blitt det som styrer livet vårt. Så invalidiserende angst er fellesnevneren her enten den nå kommer av sosialangst, agorafobi, posttraumatisk stresslidelse eller tvangslidelser. Hadde man målt populariteten til disse realityseriene i angstnivå hos deltakerne kontra seertall, så hadde 59°NORD danket de andre langt ut over sidelinjen det er sikkert som amen i kirken, men nå skal jo den serien som forøvrig ville vart over 8 uker, aldri bli vist på TV takk og lov. På tross av mye følelser, sikkert gråt og tenners gnissel. Rett og slett blod, svette og tårer (i god realityserieånd), så vil forhåpentligvis intrigemakerinivået være så lavt at den aldri ville ha slått an hos det rette publikum.


Så her sitter jeg altså, ikke mye høy i hatten gitt, den er faktisk så flat som en alpelue eller kanskje bare en hårbøyle rett og slett, helt uten disse svevende og luftige kreasjonene som de kongelige av og til putter på knotten..
Jeg er ganske redd faktisk (ikke akkurat noe bombe det da..) mest av alt redd for at jeg ikke skal klare dette, at det rett og slett blir for tøft for meg. For tro på egen psykisk styrke er jo fullstendig fraværende hos meg, i egne øyne er jeg et persilleblad (et vissent persilleblad faktisk..)
Dette utsetter jeg meg for høyst frivillig, jeg skal daglig utsette meg for situasjoner som kan sammenlignes med å hoppe fallskjerm for første gang for dem som ikke er utpregede angstere. Premien er ikke 1 million kroner, en Volvo XC90 eller min tilmålte tid med ære og berømmelse. Belønningen (hvis jeg vinner over angsten) er vel egentlig mye mer verdt enn alle penger og all berømmelse. Jeg får tilbake friheten min, friheten til å gjøre det jeg vil når jeg vil, friheten til å nyte alle sider av livet uten alle mine om, at, hvis, så, men. Jeg får tilbake selvstendigheten min og selvtilliten min, jeg blir litt mer hel igjen rett og slett. 


Åååå så deilig det skal bli!!!!


Jeg vet jo selvfølgelig at jeg mest sannsynlig ikke vil være klar for Ikea alene med bilen etter 8 uker på Modum, det er nok en lang vei å gå og jeg må jo bare bruke den tiden jeg trenger. Om jeg bruker sjumilssteg eller museskritt, får nesten bare tiden vise,men jeg er motivert og klar og REDD!!


Jeg har vært veldig heldig som fikk komme til så fort, noen har ikke vært klar nok og kanskje alt for redd og har måttet melde avbud. 
Jeg håper at de en dag tar sjansen og melder seg på igjen til sitt livs realityserie, 59°NORD.




Takk for at du leste!!


Gode tanker fra
Lene