Skal, skal ikke.....

Skal, skal ikke. Skal, skal ikke, Skal, skal ikke...... I dagesvis holdt jeg på slik. Jeg ble urolig i kropp og sjel, en slags plagsom gnagende rastløshet. Jeg sov litt dårligere om natten. Og tenkte og gnurte og kavet og stresset for noe som egentlig bare burde vært en koselig hendelse å se frem til.

Og dagen opprant.

Sov selvfølgelig dårlig den natten og dårlig søvn betyr trøtthet som igjen kan bety at angsten lettere kan få feste seg, så jeg begynte å helle mot at dette ikke var mulig men hadde enda ikke en klar formening om jeg skulle gå eller ikke. Full retrettmulighet til siste sekund!

Skal, skal ikke. Skal, skal ikke. Skal, skal ikke.... Hele dagen!
Følte meg fysisk syk med kvalme, hjertebank og kaldsvetting, ønsket at jeg virkelig hadde vært skikkelig syk for da hadde på en måte kroppen tatt valget for meg og jeg kunne meldt avbud med hevet hode overfor meg selv.


Det sies jo at man skal lytte til kroppen og sin indre stemme, men har man angst og skal ha dette som en livsguide, så hadde det neimen ikke vært mye man hadde fått gjort. Min kropp og mitt hode lyver så det renner, hver dag faktisk og jeg har lært at det er stygt å lyve, noe som altså alt ved meg utenom fornuften bare har valgt å totalt ignorere. 
Ergo så roper disse to som jeg ikke har sjanse til å skille meg fra, i stereo og på full styrke om alt som kan gå galt bare jeg beveger meg utenfor min egen gatedør. Og de har et unikt samarbeid, kroppen roper med hjertebank, kvalme og kaldsvetting og hodet følger på med katastrofetanker som stort sett ender med et tankebilde av meg selv som en dirrende klump naglet fast til bakken ute av stand til å lee en muskel og enda mindre snakke( hvor dette skremselsbildet har sitt opphav fra, må jo fuglene vite, for akkurat det har jo aldri skjedd. Så ingenting i veien med fantasien, har jeg etterhvert kunnet fastslå).


 Er det hodet som starter hylekoret, med tanker om at jeg nå beveger meg utenfor min lille radius og det begynner å bli langt (en smule relativt akkurat dette adjektivet for en angster, for hva blir langt?? Over 10 min. hjemmefra med bil?? Noen minutters gange unna gatedøren?? Når jeg ser det slik svart på hvitt, så ser jeg jo at det ikke er langt, men det er altså helt utrolig hva min ville fantasi kan få seg til å tro at kan hende bare i løpet av noen få minutter) tilbake til min trygge havn, så følger dens nære kompanjong, kroppen, opp med dundrende hjerte, muskler som begynner å føles kraftløse, svette hender og gjerne med en dæsj svimmelhet for å toppe det hele...


En aldri så liten digresjon her (men har jo forsåvidt holdt meg innenfor temaet). Så tilbake til min historie om klassetreffet.
Jeg gikk altså rundt med et håp om at jeg skulle bli skikkelig syk for å slippe unna det hele med verdigheten i behold, men uansett hvor iherdig kroppen jobbet og jeg følte meg rimelig elendig,  så klarte den ikke å presse tempen opp til godt over 38 eller få meg til å henge over toalettskålen. Så skjønte jo at det bare var min nære (men overhodet ikke kjære) følgesvenn i tykt og tynt, angsten, som her var i full aksjon.
Jeg bestemte meg til slutt for iallefall å late som jeg skulle på treff, så jeg gjorde som jeg pleide å gjøre i gode gamle dager da jeg skulle på dill og dall, jeg skjenket meg et glass vin, gikk på badet og startet med fasadeoppussingen. Har nemlig hatt stor glede av å pynte meg opp gjennom årene, iallefall etter at hormonene satte i kok en gang i midten av 80-tallet (himmel og hav!!! Det begynner å bli en del år siden det...)
 Og å pynte meg for å gå i festlig lag, er jo ikke akkurat noe jeg har gjort for mye av de siste årene, men selv om sminketeknikkene var noe rustne og klærne jeg kunne velge fra i skapet ikke var av sesongens kolleksjon, så oppdaget jeg at jeg koste meg der jeg stod med vinglasset mitt og totalt kaos av div. sminkeprodukter på hyllen under baderomsspeilet. Vinen begynte nok å gjøre sin virkning slik at alarmberdeskapen oppe i topplokket tok en aldri så liten lunsjpause. Så etterhvert fikk de konstruktive tankene litt overtaket og "oppdrag klassetreff" begynte faktisk å virke mulig å gjennomføre.
Så den som svingte seg rundt og fikk mannen til å kjøre meg og min gode venninne ned til byen for å gå på klassetreff, det var meg.
Og den som satt på restauranten og nøt en bedre fiskerett mens jeg pratet om løst og fast med mine tidligere klassekamerater, det var meg.
Og den som svevende på en sky av lykke over en særdeles koselig kveld og ikke minst over egne prestasjoner og ble hentet av min mann i tolvtiden, det var meg.


Hvis jeg skal trekke frem noe positivt ved det å ha angst så er det at de gangene man klarer noe som i utgangspunktet står på nei-listen, eller for den del enda bedre, på overhodet ikke-listen. Så gir det en så utrolig fantastisk godfølelse som man pakker godt inn i hjertet og som man kan leve ganske lenge på.


Skulle jo ønske at en slik stor mestringsopplevelse betyr at man nå har overvunnet frykten for byturer og restaurantbesøk en gang for alle, men slik er det dessverre ikke.. Det betyr bare at man har tatt et steg i riktig retning og er dermed et skritt nærmere et liv der angsten ikke lenger spiller hovedrollen, men der den har en liten birolle som dukker opp en gang i blant i livet, slik som det egentlig er ment fra naturens side at den skal.


Takk for at du leste!


Gode tanker fra 


Lene