Velkommen inn....

I mitt hode og i min kropp. Nå har jeg jo allerede invitert deg inn i mitt liv, senket guarden og vist meg frem som den jeg er. Jeg har lagt min største hemmelighet ut på verdensveven, til alles skue. Jeg har skrevet det i store bokstaver, til og med verbifisert dette substantivet og nå skal jeg prøve å forklare for deg hva jeg gjør når jeg angster (bøyes forøvrig : Å angste, angster, angstet , har angstet. Og at det ikke er laget om til et verb for lenge siden er meg en gåte, for det er absolutt noe man gjør...).

Da er det greiest å ta utgangspunkt i en situasjon som jeg opplever som vanskelig og da har jeg jo et hav å ta av (ikke bare et hav, men alle de 7 verdenshav faktisk).


For et års tid siden tok en tidligere klassevenninne av meg initiativ til reunion med gymnasklassen. I år var det nemlig 20 år siden vi løp rundt i våre røde drakter og lot alle hemninger falle (92-russen ble forøvrig kåret til tidenes verste russekull her i byen, vi klarte til og med å komme på forsiden av avisene. Det gjør jo russen nå til dags støtt og stadig, men husk på at dette var i gamle dager uten inspirasjon fra paradise hotel og andre oppbyggelige TV-program... men det er en helt annen historie)

 Et veldig kjekt initiativ og som den naive optimisten jeg er, så tenkte jeg at det går helt fint-jeg er "fit for fight" om et år jeg, Dette går sikkert over, terapien har hjulpet til den tid og jeg har funnet mirakelmedisinen. Jeg blir med, klart det!!
Så stakk jeg hodet pent på plass i sanden igjen og tenkte ikke så mye på det før datoen begynte å nærme seg.
Men da begynte til gjengjeld hjernen å knirke og gnure i stor stil og kroppen responderte som en av Pavlovs hunder på den berømmelige bjellen (klassisk betinging tatt rett ut av læreboken, bortsett fra at jeg slever ikke jeg da.)

 For å tydeliggjøre denne metaforen bedre for en ikkeangster, så er sjelden angst noe som slår ned som lyn fra klar himmel, det er ikke noe man plutselig får. Det kan oppleves slik den dagen det første angstanfallet slår til med full styrke, men før dette så har kropp og hjerne hatt et tett samarbeid om å lage raske koblinger til hverandre om at det er fare på ferde. Problemet er bare at de har klart å lage disse koblingene knyttet opp til i utgangspunktet, ufarlige og gjerne dagligdagse ting. Som å ta bussen, være på restaurant, kjøre bil i tunnel, være i selskap, kjøre heis, hunder. Jeg kunne ramset opp i det uendelige, det er fullt mulig å utvikle angst for det meste faktisk.

Angst begynner som et fysisk ubehag som man ikke klarer å definere, man får symptomer som f.eks hjertebank, pustebesvær, kvalme, skjelvinger, svimmelhet, synsforstyrrelser. Man føler seg direkte syk og mange går til lege for å finne ut hva som feiler en, gjerne med en redsel for at det er noe virkelig alvorlig, som begynnende hjerteinfarkt eller hjernesvulst, for man har gjerne googlet symptomene, og fått opp slike skremmende scenarier som mulige forklaringer på de ubehagelige symptomene man har.

(Det er selvfølgelig også viktig å utelukke at disse symptomene ikke har en alvorlig fysisk forklaring, så gå for all del til lege hvis man kjenner på disse tingene slik at man kan få en fysisk eller psykisk diagnose og dermed mulighet for å kunne forholde seg til det som feiler en på en konstruktiv måte.)

Ok. Man går til legen, tar de tester og utredninger som legen har tilgjengelig og får til svar at man er frisk som en fisk, ingenting å finne her og stort sett så vil nok legen da nevne ordet stress som forklaring på de symptomene man har og man får gjerne en 14 dagers sykemelding.
Ok igjen, stress ja, det kan man jo forholde seg til. Da er jo løsningen å stresse ned og man prøver å finne måter å minske andelen stress i livet på.
Er det stress så går disse symptomene over når man bare har fått "roet bæret" over en tid, men har det utviklet seg til angst så er ikke det å "roe bæret" nok. Koblingene til hjernens "alarmberedskapssenter" er for sterke og hurtige og man har rett og slett mistet litt kontrollen over "firenigheten": følelse-tanke-reaksjon-atferd/handling.

Det er ikke alltid så lett å vite hva som kommer først av følelse, tanke eller fysisk reaksjon når man er midt i angsting. Eller når man ser tilbake på det etterpå og skal prøve å analysere hva som egentlig skjedde slik at man tilslutt stod igjen som en pipende redd, liten mus. Som illustrasjonen ovenfor viser, så påvirker de hverandre innbyrdes. Opp og ned, frem og tilbake og på kryss og tvers. Men det ender alltid med en Atferd/handling og for innbarka angstere så er denne atferden gjengs over hele fjøla. Man unngår, skygger banen, kaster inn håndkleet, see you later alligator (see you never alligator blir vel egentlig litt mer riktig her, men det rimer så dårlig + forferdelig grammatisk dårlig engelsk..)

Og så har man det gående. Fordi man unngår det som utløser angst, så bekrefter man jo egentlig bare det som hjerne og kropp har rottet seg sammen om å snikinnføre : Dette ER farlig!!

En rask tilbakespoling : Jeg er invitert på reunion, det skal foregå på en restaurant i byen og det kommer en rundt 15 stykker fra gymnasklassen som jeg ikke har sett på år og dag.
Status : Jeg har veldig lyst men....... Og det er nå det begynner, en million men......
For det første: Jeg må komme meg ned til byen! jeg klarer ikke buss, jeg klarer ikke å kjøre ned selv, jeg klarer ikke å ta taxi alene. Ordne, ordne, ordne... Ok, yngsten sover over hos bestemor så mannen kan kjøre og hente. Greit.... Nei forresten.....det føles aldeles ikke greit enda...

For det andre: Vi skal spise på restaurant! Jeg har ikke vært på restaurant på flere år, det vil være andre mennesker der. Tenk om det er veldig mange mennesker? Tenk om jeg blir sittende inneklemt langt fra utgangsdøren? Tenk om jeg vil være så stresset at jeg ikke klarer å spise? Tenk om jeg får så mye ubehag at jeg bare må komme meg hjem fortest mulig? Hjæælp og det er ingenting jeg kan ordne her som kan gjøre det lettere.....Jo, heldigvis en ting, en veldig god venninne som kjenner til mitt "lille" problem skal være der med meg og hun har lovet å passe på meg.

For det tredje : Jeg skal treffe folk som kjente meg slik jeg var før angst og ME. Hva skal jeg si? Hvordan skal jeg oppføre meg? Tenk om jeg får et anfall der nede og alle ser det? Hjæælp!! Det er ikke så mye jeg kan ordne i forhold til dette heller, men min gode venninne skal heldigvis være der med meg.

SKAL: Dette klarer jeg, det kommer til å gå helt fint. Jeg vet jo at jeg alltid har mye kviing i forkant men når jeg først er i situasjonen så går det jo stort sett greit.

SKAL IKKE : Nei, dette er langt utenfor min komfortsone. Dette er alt for mye å gape over på en gang, herregud hva er det jeg tenker på. Det kan jo ikke gå bra...

Vil du vite hvordan det gikk??
Følg med i neste blogginnlegg.....

Takk for at du leste!

Gode tanker fra
Lene