Redd - reddere - ANGST

Siden denne bloggen forhåpentligvis skal ha funksjon som en slags egenterapi, så er det jo ikke fritt for at det blir en del tanker rundt begrepet angst for tiden.
I motsetning til før da jeg frenetisk prøvde å gjemme de tankene og følelsene lengst inne i hjernearkivet i håp om at de dermed skulle ligge der å samle støv og til slutt bli glemt, (slik som arkiverte ting gjerne blir) men erfarte jo at virkningen ble stikk motsatt (ikke tenk på en rosa elefant, ikke tenk på en rosa elefant.....).
Så har jeg nå fått en helt annen innstilling til angsten min etter at jeg begynte å blogge åpent om den. Siden jeg skal skrive om den så må jeg også ta den fram i lyset og studere den fra alle tenkelige vinkler, virkelig gå inn i materien og stille inn mikroskopet som en annen vitenskapsmann(dame).
Med andre ord, det er herved slutt på strutseatferden, hodet er kommet opp av sanden og skal brukes til å tenke noen fornuftige (forhåpentligvis) tanker (det har jo hendt at det har kommet noen fornuftige tanker tidligere også, for all del...) rundt angst.
Jeg har jo skrevet litt om hva jeg gjør når jeg angster, både i forhold til det som skjer oppe i hodet og med kroppen, men har den siste tiden tenkt en del på hva som ligger under der igjen..
Hva er det jeg egentlig er redd for, innerst inne, under alle lagene med irrasjonelle tanker og følelser?
Urangsten min så og si. Hva består den av?

En del psykologer vil vel hevde at all angst til syvende og sist handler om redsel for døden, en dødsangst, fordi angst fra naturens side jo er en overlevelsesmekanisme, det er "fight or flight"- responsen som setter inn for at man enten skal kjempe for livet eller løpe for livet. Jeg vet ikke, men opplever vel at for mitt vedkommende så er det ikke bare dette det handler om.
Jeg er jo selvfølgelig redd for å dø, men det handler mer om en redsel for hvordan jeg eventuelt skal dø hvis døden skulle komme med store smerter og ubehag, ikke for døden selv. Jeg tror ikke på helvetes pinsler og elendighet dersom man ikke har levd et fromt og edelt liv.  Skulle det imidlertid være noe etter døden, så velger jeg å tro at det er noe godt for alle, en eventuell "second chance" rett og slett. (Er visst i det filosofiske hjørnet i dag...)

Men tilbake til min urangst, et stikkord er iallefall kontroll. Jeg ønsker helst å være i forkant av begivenhetene, jeg lever stort sett i fremtiden med alle mine hvis, om, at, så, men. Jeg har store problemer med å bare la livet gå sin vante gang og å være i nuet, her og nå. Jeg klarer det innimellom, når jeg ikke har noe jeg skal, da kan jeg ha slike lykkelanddager som jeg beskrev i mitt forrige blogginnlegg, men med en gang jeg har noe på tapetet i nær fremtid så hopper jeg rett inn i dit. Hva kan skje som kan gi meg angst der fremme? og hva vil skje dersom jeg får angst der fremme? Hva vil i det hele tatt skje der fremme? Jeg kjemper en kamp jeg har tapt før den i det hele tatt har begynt, for fremtiden lar seg i liten grad kontrollere, man vet faktisk ikke hva som venter rundt neste sving på livets landevei og har man da laget seg et behov for å vite...ja, så kan man jo få angst av mindre.
Jeg vil nesten snu psykologenes dødsangst-forklaring på hodet, og kalle det for livsangst. For meg med mitt behov for kontroll er livet for uforutsigbart, jeg vil at livets landevei skal være en rettlinjet autostrada i flate Danmark med full oversikt forover og til begge sider og ikke en liten svingete krøttersti lengst inne i en dal bak et høyt fjell.
Jeg får angst av livets uforutsigbarhet rett og slett.


Et annet stikkord er trygghet. Jeg mangler en indre trygghet, jeg mangler tyngden, ankeret inni meg selv som holder meg fast og som sier meg at jeg er sterk nok til å "bære" livet og dets uforutsigbarhet. Jeg stoler ikke på meg selv og kroppen min. Jeg stoler ikke på at jeg klarer meg alene der ute i verden. For å forklare det billedlig:  Jeg har lært å svømme og er forholdsvis flink å svømme, likevel svømmer jeg med en arm mens den andre armen holder et godt tak i bassengkanten fordi jeg stoler ikke på mine egne svømmerferdigheter hvis jeg kommer på dypt vann. Jeg tør ikke å bare slippe taket og legge på svøm selv om fornuften min sier at svømmeferdighetene mine er mer enn gode nok.
Jeg prøver å finne trygghet utenfor meg selv og opplever dermed at jeg blir veldig avhengig av andre for at jeg skal føle at jeg klarer å "bære" livet på en brukbar måte. Å ha denne tryggheten inne i seg selv er ganske forutsigbart, ankeret med solid kjetting ned til havbunnen som holder deg på plass selv om det blåser kraftig rundt deg. Derimot å være avhengig av å finne denne tryggheten utenfor en selv, er ikke fullt så forutsigbart. Det kan være rift i overlevelsesdrakten eller redningsvesten klarer ikke å bære vekten din i lengden.
Jeg får angst av å ikke ha trygghet i meg selv og får enda mindre trygghet i meg selv av å ha angst fordi jeg gjentatte ganger får en bekreftelse på at jeg ikke er sterk nok til å "bære" livet.



Det som likevel er den største opprettholdelsesmekanismen bak min angst iallefall, er at jeg har utviklet angst for angsten. Jeg er livredd, ja faktisk "piss i buksen" for å bruke et godt bergensk uttrykk, for angsten.

Når jeg beveger meg alene utenfor min lille (den er så liten at den nesten kan kalles for nusselig) aksjonsradius så er det med en nagende redsel for at den skal dukke opp og jeg har så stor respekt for den angsten at det jo ikke er mange hundre meterne jeg kommer meg avgårde før angstalarmen blinker rødt (utrolig overfølsomme sensorer i den forb... alarmen) Da melder fort behovet seg for å snu og da gjør jeg det pronto!
For når den kommer, så er det så sterke krefter i sving. Jeg føler at jeg mister kontrollen (kontroll var jo også et stikkord i forhold til urangsten) over meg selv, det er krefter som jeg føler jeg ikke rår over som tar over styringen på tanker, følelser og kropp. Og de er så uhyre ubehagelige, jeg klarer ikke å finne noe sammenligningsgrunnlag faktisk. Du som har kjent på angst selv, vet hva jeg skriver om. Du som ikke har det, må nesten bare tro meg på mitt ord.
Det ligger jo i alle levende veseners natur å unngå det ubehagelige så godt som mulig og for meg er angst på topp 2 listen over ubehagelige tilstander eller følelser (bare slått av MEen når den var på sitt verste, men det var en god del angst i den tilstanden også). Så jeg skyr angsten som pesten og for å si det slik, det får den iallefall ikke til å forsvinne. Den henger ved meg som min egen skygge og jeg er ikke Lucky Luke, jeg trekker ikke fortere enn min egen skygge, det er vel heller den som treffer meg midt mellom øynene hver gang...
Så min største angst har blitt angsten selv. Jeg biter meg selv i halen og har blitt rund som et hjul så det blir en evig runddans som jeg har fått store problemer med å komme meg ut av igjen.

Men er jo på vei, et lite skritt av gangen, mot å slippe kontrollen og å finne tilbake til tryggheten inni meg selv. La angst være det det jo er, bare et ord og ikke et uovervinnelig, redselsfullt monster. For så å legge på svøm ut på dypet uten noen andre sikkerhetsanordninger enn min egen svømmeferdighet. For jeg har jo gode ferdigheter innen svømming og jeg har også gode ferdigheter i å leve, jeg har bare mistet litt treningen i å bruke dem akkurat nå..


Takk for at du leste!


Gode tanker fra
Lene