Det store gule huset i skogen.

14 dagers kvaler er overstått og jeg er like hel. Gang på gang gjør jeg meg den erfaringen, likevel virker det ikke som om at hjernen klarer å ta dette til etterretning. Fornuft og følelser befinner seg på hver sin planet, i hver sin galakse faktisk. Det er så stor avstand at jeg stadig vekk nærmest må sette spørsmålstegn ved min egen intelligens, er det virkelig mulig at et voksent oppegående menneske kan lage seg slike katastrofescenarioer med seg selv i hovedrollen og få (den i utgangspunktet fornuftige) hjernen til å spille med??
JA!! Det er fullt mulig dessverre.. Kunne jo alltids ha skyldt på en velutviklet og kreativ fantasi, men problemet blir jo ikke mindre av den grunn selv om det høres litt flottere ut å kalle seg selv for en kreativ sjel istedet for en person med utpregede nevrotiske trekk.

Det er jo på grunn av disse utpregede nevrotiske trekkene at jeg forrige mandag kveld i følge med min mor fikk stablet meg inn i en sovekupé på nattoget til Oslo etter å ha lidd store kvaler i 10 dager med tanke på nettopp det + de påfølgende 3 dagene og sist men ikke minst, turen hjem igjen til min trygge, lille verden.
Og som alltid før så sank angstnivået betraktelig da jeg først var i gang, merkelig nok du...Jeg sov godt på toget (med litt hjelp av en liten hvit pille vel og merke, som brukes kun ved slike ekstraordinære begivenheter) og kom frem til Vikersund kl. 5 tirsdags morgen en smule trøtt i trynet (som det heter på kav bergensk) for begrepet morgenfugl passer like dårlig på meg som å skulle kalle mine fjærkledde venninner i hagen for veldig intelligente skapninger (der ville imidlertid begrepet morgenfugl passet ypperlig, spesielt for hanen..) Det var faktisk så tidlig på morgenen at angstdelen av hjernen fremdeles sov i sin dypeste søvn (synd at den ikke bærer navnet Tornerose for da skulle prinsen blitt kjeppjaget over alle hauger....) så det gikk helt fint å sende min snille mor videre til Oslo på besøk til slektninger mens jeg selv tok en drosje opp til Modum Bad.


Og nå har jeg egentlig ikke ord.......

For et utrolig vakkert sted!!

 Nærmest midt inne i skogen åpenbarte det seg et soria moria slott. Et stort gult hus med flotte utskjæringer omgitt av en nydelig hage med fontener og statuer og mange småhus rundt om som bar navn som Villa Sana,   Villa Nora, Casa Grande og en hel haug med andre Villaer og Casaer. Det var stall, egen kirke, barnehage og skole. Det ble nesten som et eget lite samfunn der inne i skogen.
Det lå en atmosfære av ro og stillhet over hele stedet, og hadde det ikke vært for at årsaken til at jeg var der jo var av nevrotisk karakter, så hadde det nesten vært som en vakker drøm der jeg kunne drømt meg tilbake til stedets storhetstid på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet da stedet var nettopp det som navnet tilsier, et kurbad hvor eminente gjester som Henrik Ibsen og prins Carl av Sverige fikk ladet batteriene (fikset på dampen, eventuelt sveivet i gang hjulene igjen, får vi heller si siden batterier ikke eksisterte den gangen) i disse nydelige omgivelsene.

Men jeg skulle jo altså tilbringe disse tre dagene i dette eventyrlandskapet for å se om dette kunne være et sted hvor det ville være hensiktsmessig for meg å være for å få jobbet med min agorafobi  slik at det forhåpentligvis på sikt kan bli jeg som kontrollerer den og ikke den som kontrollerer meg.

Så noe opphold ala Prins Carl hadde, der han på et bilde i gangen i hovedhuset ligger lettere henslengt i en hengekøye med tjenerne rundt seg, ble det ikke på meg. Jeg befant meg faktisk alene og en hel dagsreise unna min komfortsone og hadde til tider et uronivå i kroppen som nærmest kunne gitt utslag på Richters skala (men kun i kortere perioder, noe som jo overhodet ikke stod i stil med de skrekkscenarioene jeg hadde laget meg på forhånd og hadde det vært totalt uproblematisk å være der...Ja, så hadde jeg vel ikke hatt noe der å gjøre i utgangspunktet..)

Så da de tre dagene var omme så var både jeg og de behandlerne jeg var i kontakt med skjønt enige om at et opphold på Modum nok kan vise seg å være ganske så "spot on" for meg og min angsting.

Jeg er veldig motivert og klar, men liiiivredd, for dette blir ingen "kjære mor". Opplegget er eksponeringstrening og kognitiv terapi. Så jeg må nok busse, toge, gå lange turer, gå på handlesenter, kjøre bil i tunnel - ALENE. Jeg føler meg som en gladiator som skal til kamp mot den brølende løven, bare at i stedet for et skarpt stålsverd og et solid skjold så er jeg utstyrt med en fruktkniv og en papptallerken, jeg må med andre ord kjempe med bare nevene.
Jeg må lære meg å stole på meg selv og egen mestring igjen, målet er å luke vekk alle sikkerhetanordninger som jeg har opparbeidet meg gjennom disse årene med angsting. De har jo faktisk vist seg å fungere like dårlig som fruktkniv og papptallerken mot den brølende løven, for her sitter jeg jo innenfor min 200 meters aksjonsradius!!! Jeg får ikke en gang ha med meg det grønne pulveret mitt og de ørti kosttilskuddene mine, langt mindre de to valiumene i lommeboken til bruk i ytterste nødsfall (som har en tendens til å aldri dukke opp).
Jeg skal bevege meg ut på dypt vann for å friske opp igjen svømmekunnskapene mine, jeg kommer til å gå under med hodet og det vil bli harking og hosting, men med øvelse så vil tryggheten sakte men sikkert komme tilbake igjen og jeg vil forhåpentligvis igjen kunne svømme rundt i livets hav og ikke bare så vidt vasse opp til anklene helt inne ved bredden.

Og så føler jeg meg utrolig privilegert som faktisk får muligheten til å komme på et slikt sted som Modum Bad. Helse-Norge har absolutt forbedringspotensiale på mange områder, men akkurat i dette tilfellet så får jeg komme på et 8-ukers gratisopphold på et utrolig vakkert sted der de kanskje sitter på den høyeste kompetansen på angst i landet. Så for min del iallefall så er ikke Norge det verste landet å ha angst i, tenker jeg..


Og forresten, togturen hjem gikk som på skinner :-)