På tuppa...

Jeg og hønsene er i samme modus om dagene, de av grunner jeg ikke kjenner til da jeg ikke er spesielt god på hønsepsykologi (kanskje ligger det i deres natur å være litt sånn på tuppa mer eller mindre hele tiden, det er vel ikke uten grunn at det kalles på tuppa..), jeg fordi jeg har fått et brev.

Det er et brev jeg har ventet på, i månedsvis faktisk og som jeg på en måte har vært mentalt forberedt på at ville komme og som jeg egentlig har gledet meg til at skulle komme.
Nå er det altså kommet og jeg har endt opp med å bli litt på tuppa.....

Jeg har jo nevnt det karaktertrekket ved meg tidligere, at jeg har et overutviklet strutse-gen og er en mester til å stikke hodet i sanden inntil problemstillingen som jeg har gjemt meg for sparker meg så kraftig bak at hodet spretter opp og lyset skjærer i øynene.
Jeg kunne absolutt ha vært mer forberedt denne gang, jeg visste det ville komme så det er meget selvforskyldt at jeg nå befinner meg på samme mentale nivå som mine tre fjærkledde venninner i hagen.

Jeg har fått brev om at jeg er kommet inn til et 3 dagers vurderingsopphold ved angstavdelingen ved Modum Bad.
Søknaden ble sendt for over et halvt år siden, det er noe jeg selv har bedt fastlegen min om å søke meg inn ved, ikke NAV en gang har vært inne i bildet her og pest meg i nakken og forlangt at jeg må gjøre noen grep slik at jeg kan komme meg ut i arbeidslivet igjen ( NAV har faktisk behandlet meg veldig greit så lenge jeg har vært nede for telling, i motsetning til hva mange andre opplever. Jeg har sendt meldekort, de har sendt en noe redusert andel penger og det var det. Har imidlertid småpratet litt med dem på telefonen nå i det siste, men det har vært greit for jeg er jo på vei i riktig retning helsemessig)


Jeg skal altså inn på det de i gamle dager kalte for et nervesanatorium og i gamle dager så var det vel den diagnosen jeg hadde fått, dårlige nerver eventuelt ispedd litt hysteri og hadde jeg tilhørt den bemidlete delen av befolkningen, så hadde jeg kanskje fått meg et opphold ved et nervesanatorium.

Nå for tiden er det jo heldigvis slik at dette er et tilbud som alle kan benytte seg av enten man er fattig eller rik, nå er forutsetningen "bare" dårlige nerver i en eller annen form og viljen til å få gjort noe med det.
Dårlige nerver har jeg i rikt monn og viljen er så absolutt til stede for å få livet mitt tilbake på sporet igjen.

 Det jeg nå har fått plass på dersom jeg "består opptaksprøven"( vurderingsoppholdet skal gi både dem og meg en pekepinn på om dette er hensiktsmessig for meg å gjennomføre) er et 3 mndrs opphold der jeg alene og sammen med andre skal jobbe med angsten min og forhåpentligvis gjøre den til noe som jeg kan leve et rikt og godt liv med der det er jeg som kontrollerer den og ikke den som kontrollerer meg.

 Jeg sier frivillig ja til å være borte fra familien og dem jeg er ellers er glad i, i månedsvis og drivkraften er at jeg forhåpentligvis kan bli den mor, kone, datter, søster og venninne som jeg egentlig har lyst å være:

 En mor som kan ta med mine barn på stranden alene en fin sommerdag eller dra til byen med bussen og gå på akvariet for etterpå å rusle rundt i byen med en softis og se på alt folkelivet, eller ta med eldstedatteren på shoppingtur til København eller bare til Åsane storsenter for den del.

 Å bli en kone som kan være med å dele ansvaret for logistikken i familien i stedet for å utgjøre en vanskelig brikke for å få logistikken til å gå opp slik at mannen til stadighet er i minus på timer på jobben, eller å ha mulighet overraske ham med et impulsivt restaurantbesøk og etterfølgende revy eller kino.

Å bli en datter og en søster det går an å spørre om hjelp, i stedet for at det alltid skal være meg som trenger en hjelpende hånd i min innsnevrete hverdag.

 Å være en venninne som kan si ja til fjelltur, kino og storbyferie uten forbehold og ikke en som det alltid må taes hensyn til når ting skal planlegges...

Jeg har ingenting å tape og alt å vinne, så de eventuelle 3 månedene har jeg store forventninger til. Jeg grugleder meg noe inn i hampen...

Og grunnen til at jeg er på tuppa??
Jeg fikk brevet i helgen og skal møte på Modum tirsdag 19.juni kl.10.00, jeg fikk altså 10 dager å områ meg på. Strengt tatt ikke så veldig angstvennlig akkurat, eller så er det akkurat det det er...ikke så mye tid til å kvie seg...
Jeg skal jo komme meg bort dit og det er laaangt utenfor min komfortsone. Mannen kan ikke følge meg, han må være her og passe fortet med dyr og barn.
Jeg har alliert meg med min mor og vi skal ta toget (hjæælp, ikke så keen på offentlige transportmidler, men min mor kjører ikke bil og ikke jeg heller lengre enn 10 min hjemmefra, for ikke å snakke om gjennom tunneler. Og fra vestlandet til østlandet mangler det jo ikke på tunneler, vi er jo til og med så utrolig heldig at vi har en av verdens lengste, den kan du tro jeg er glad i !!!! Lærdalstunnelen!!!! Får vondt i magen bare av å skrive ordet..)
Så her går jeg altså og tripper, det er vel nummeret før jeg går i klukk   (Et kjent begrep for oss med fjærfe) og det knirker og gnurer for harde livet oppi skolten. Men til modum vil jeg og til modum skal jeg om så noen må slå meg i hodet med noe hardt og bære meg av og på toget.
Mine fjærkledde venninner i hagen blir litt mindre på tuppa etter en boks med mais, skulle virkelig ønske at det hadde funket på meg også....

Takk for at du leste!!


På tuppa tanker fra

Lene