Såre toner.

Jeg har endt opp med en litt lett, småhumorisktisk tone til min bloggstemme, det er selvfølgelig et bevisst valg og jeg trives med å formidle meg slik, det blir underholdende å skrive og forhåpentligvis underholdende å lese om et tildels vanskelig og alvorlig tema.

Dette blogginnlegget derimot skriver jeg i moll, det blir ikke like enkelt å skrive lett og småhumoristisk når temaet denne gang skal være den sorgen jeg faktisk bærer på over tapet av det livet jeg en gang hadde, de drømmene jeg har båret med meg men som har blitt lagt på is på ubestemt tid, de årene som har gått der jeg har stått på sidelinjen og vært passiv tilskuer til livet og som jeg aldri får igjen.


Mine friske venner og bekjente har gjort karriere, økt jevnt og trutt i inntekt, tatt videreutdanning, fått flere barn, reist der hvor solen befinner seg om sommeren og der hvor snøen befinner seg om vinteren, utvidet sitt sosiale nettverk og hatt en progresjon og en utvikling i livet sitt. Og jeg unner dem det av hele mitt hjerte, det er bare det at jeg så gjerne skulle ha gjort disse tingene jeg også.

Jeg har vel derimot "dumpet" mangfoldige klasser på livets skole og må nå ta dem om igjen for å få tilbake selvstendigheten min, få tilbake følelsen av å være nyttig og igjen få følelsen av tilhørighet i samfunnet. Jeg har vært ute av arbeidslivet i flere år, mistet 1/3 del av inntekten min, har måttet se i øynene at den storfamilien jeg en gang drømte om å stifte, forblir nettopp det, en drøm. Jeg har verken hatt psyke eller overskudd til å kunne nyte ferier verken her eller der og har hatt mer enn nok med å opprettholde en noenlunde livskvalitet innenfor min lille radius. Jeg har klart å opprettholde et minimum av kontakt med mine nærmeste venner og endel vennskap har rent ut i sanden nettopp fordi jeg ikke har klart å pleie dem. Jeg har med andre ord ikke hatt progresjon og utvikling i livet mitt de siste årene, i beste fall har jeg stått på stedet hvil.

Dette har jeg en sorg inni meg over, jeg sørger over at livet tok en så annerledes vending enn det jeg hadde planlagt. Jeg sørger over at jeg på mange måter har mistet den Lene jeg en gang var. Jeg sørger over at jeg ikke klarer å gjennomføre mye av de tingene som jeg ønsker å gjøre og da snakker jeg ikke om store ting som å reise jorden rundt, ta en doktorgrad eller svømme med delfiner. Men om små ting som de fleste tar for gitt, som å gå en tur i skogen sammen med hunden, sitte alene på en kafé å kikke på folkelivet eller sitte å le høyt av en morsom film på kino sammen med barna mine.

Det er ikke noe jeg går rundt og tenker på til dagen og jeg føler vel at jeg har klart å unngå å havne i selvmedlidenhetsgrøften, for den kan nok være rimelig vanskelig å kravle ut av igjen. Jeg har ikke latt sorgen ta overhånd og jeg mener det oppriktig når jeg sier at jeg opplever at jeg har en ganske god livskvalitet på tross av begrensningene mine. Men det ville også vært å lyve å unnlate å si noe om denne delen av det å leve med en invalidiserende sykdom, enten den nå er fysisk eller psykisk.


Jeg leste et godt intervju i utgave nr. 8 av ukebladet Tara om en kvinne på 46 år som går fra å være en travel og effektiv forlagsredaktør og superperfeksjonist på hjemme-og bortebane til å få livet sitt totalt snudd på hodet etter et massivt hjerneslag som lammer halve kroppen hennes og som gjør henne helt avhengig av hjelp til selv de enkleste ting i hverdagen. 
Hun snakker mye om sinne og sorg og trekker frem boken "smile or die" eller "Livets lyse sider" som den heter på norsk, av en amerikansk journalist som heter Barbara Ehrenreich. Hun tar for seg begrepet positiv tenkning og hvordan det nærmest kan bli et hån mot dem som sørger over livets nedturer. En interessant bok som jeg har satt på leselisten min, for jeg er jo tildels enig med forfatteren. Å sørge over at noe er borte er en viktig del av prosessen med å akseptere, å sørge er ikke det samme som å være deprimert og negativ.


 Det er bra å ha en realistisk, positiv innstilling til livet, det er ikke det, men når det vipper over til nivået der man skal tenke seg frisk av alvorlige fysiske sykdommer og blir man ikke frisk så har man ikke vært dedikert nok og positiv nok- ergo så er det ens egen feil at man fremdeles er syk, da har begrepet positiv tenkning blitt dratt for langt. Jeg har selv erfaring i forhold til dette da jeg tok kurs i Lightning Process  for min ME og opplevde å bli veldig mye sykere etter noen måneder med "tenk deg frisk"-mentalitet. Den opplevelsen slo skikkelig beina vekk under meg både fysisk og psykisk og det er i stor grad denne opplevelsen jeg nå jobber med å stable meg opp igjen etter.


Så jeg har sørget og gjør det fortsatt innimellom over det som er tapt, noe for godt men heldigvis er mesteparten av det jeg har "mistet" mulig å finne tilbake til, ikke alle er så heldig dessverre....


Takk for at du leste!!


Gode tanker fra
Lene