onsdag 9. mai 2012

Fy, skam deg!!!

Det er det jo heldigvis ingen som går rundt og sier sånn rett i fleisen på oss nevrotiske. Men det er vi veldig gode på å si til oss selv. Kanskje ikke akkurat fy først, men vi er utrolig gode på å tenke at angsten vår er noe flaut og skammelig, den må gjemmes og skjules, man må ta seg sammen. Tenk å være et voksent menneske og så ikke tørre å ta bussen en gang eller gå på butikken alene, eller gå på butikken i det hele tatt for den del.

Det er jo ikke akkurat noe man går rundt og slår seg på brystet og skryter av.

Synes jeg ser det som status på facebook : Jepp, jepp! I dag turde jeg jammen meg ikke å komme meg ned til busstoppet engang, skal bli deilig å sette seg ned i sofaen med noe velfortjent i glasset etter denne prestasjonen!!.

Eller : Ny pers på mine 5 runder rundt huset, så nå rett i dusjen :-)) (smilefjes)

Veel, jeg har jo så langt i min fb-karriere ikke lagt ut slike statuser selv om jeg har plenty å ta av og har ikke sett så inn i hampen mange av dem heller.
Vi med angst er nærmest en slags hemmelig, undercover agentliga som er så hemmelig at vi faktisk ikke vet om hverandre engang.
Prøv å søk på angst på fb, jeg fikk ikke opp et eneste nyttig og relevant treff som jeg kunne benyttet meg av dersom jeg var ny i "gamet" og trengte litt informasjon, eller aller helst noen jeg kunne ha delt mine erfaringer med. Det finnes sikkert, men det er så godt skjult og gjemt at man sikkert må kjenne noen som kjenner noen og så sende inn søknad i 3 eksemplarer.
Det er hakket bedre på nettet, men det strømmer ikke akkurat over av ny informasjon om emnet. Mye av det man får opp når man søker på ordet angst er gjerne flere år gammel informasjon, mesteparten er relevant for all del, men dette er en lidelse som rammer en fjerdedel av befolkningen på et eller annet tidspunkt i livet - det er 1.250.000 mennesker det folkens.....

Så rundt om i vårt vakre land så angstes (nytt verb kreert av meg selv) det for harde livet, men i det skjulte.

Vi skammer oss og gjemmer oss og bagatelliserer angsten vår til det ugjenkjennelige når vi en sjelden gang letter på sløret. Jeg for min del har gått rundt og snakket litt vagt om at jeg er så plaget med flyskrekk (for det er streit) men jeg glemte å plusse på tog, båt, buss og alene i egen bil lenger enn 10 min. hjemmefra. For da er det ikke lenger fullt så streit og jeg blir plutselig veldig annerledes enn gjennomsnittet og jeg skammer meg over å være så langt unna normalen.

Jeg ser jo logikken i det å være flau over og å skamme seg over at man er annerledes enn flertallet, vi har helst lyst å være som alle andre (bæææ), og vil vi skille oss ut, så ønsker vi selvsagt at det skal være i positiv retning. Vi vil være penere enn gjennomsnittet i tillegg til slankere enn gjennomsnittet, gjerne rikere enn gjennomsnittet, lykkeligere enn gjennomsnittet, smartere enn gjennomsnittet og det er forsåvidt ok å befinne seg på gjennomsnittet også.

Men det er bare så innmari slitsomt å kave sånn med å holde fasaden for å gå i ett med gjennomsnittet, når man egentlig befinner seg et godt stykke unna, i negativ retning vel og merke.

Så derfor har jeg bestemt meg for å prøve å slutte med det, for det har jo så langt ikke ført noe godt med seg. Det har faktisk gjort situasjonen min verre. For jeg har jo gått rundt og vært livredd for å bli avslørt som undercover angstagent, tenk hvis noen hadde oppdaget hvor utrolig liten, ynkelig og redd jeg egentlig føler meg. Hvor hjelpeløs og uselvstendig jeg er i mange situasjoner. Det har jo vært mitt store mareritt!!!!

Jeg har endt opp med en psykisk sykdom som for tiden er ganske invalidiserende, jeg må stikke fingeren i jorden å innse at jeg faktisk er ganske psyk.
Men det er en sykdom som jeg på ingen måte har gått inn for å få, det er ikke selvforskyldt at jeg har angst. Arvelig betinget?? De lærde strides, men likevel så er det jo ikke min feil eller mitt ønske.
Hvorfor skal jeg skamme meg så mye over noe jeg ikke kan hjelpe noe for??

Skulle virkelig ønske at denne skammen forbundet med alle typer psykisk sykdom kunne begraves (skulle ikke fått en verdig begravelse en gang, for det har den overhodet ikke fortjent) en gang for alle.
Faktisk så er det symptomene som er psykiske, men årsakene til all psykisk sykdom er i bunn og grunn fysiske. Det handler om biokjemi, signalstoffer i hjernen, hormoner, noe er av en eller annen grunn kommet litt i ulage i kroppens finslige system.

Det er helt greit å si at man har fått diabetes 2, lite skam som er ute og går der, men diabetes 2 blir betegnet som en livsstilssykdom som egentlig sier noe om at man ikke har passet så godt på kroppens finslige system som man burde. Det samme gjelder de fleste tilfellene av hjerte/kar-sykdommer og spesielt hvis de rammer i litt tidlig alder. Helt greit å si at man har hatt et lite hjerteinfarkt, selv om man gjerne bare er i 40-årene, selv om det her også i de fleste tilfellene handler om at man ikke har tatt vare på helsen sin...

Det er selvfølgelig ikke kjekt å være syk uansett hva som feiler en, men det er et hierarkisk system innenfor sykdommer også. Noen har høyere status enn andre og er du psyk i psyken så kommer man ganske langt ned på rangstigen og det letter jo ikke akkurat på skamfølelsen det heller.

Så nok er nok, iallefall for min del!! Jeg har herved sluttet å skamme meg over at jeg har en psykdom som jeg ikke kan hjelpe noe for.
Nå vil jeg bruke alle de kreftene og den energien som har gått med på å skjule og gjemme, til mer konstruktive ting som å mestre og lære å leve med.

Så SKAM, fy deg!!!!!

33 kommentarer:

  1. JA, Fy søren asså! FY SKAMME SEG, SKAMMEN! For en dritt...Ting? Uansett, no skikkelig dritt! :(
    Man kan ikke gjøre noe mer enn det beste man kan, uansett. Så så lenge man prøver så godt man kan så får det jammen meg være godt nok! Så det så.

    Synes du skriver sabla godt og elsker verbifiseringen din og andre morsomme språkleker du har. Tenk at du har vært undercover så lenge!? Det er en morsom tanke mtp at det beskriver noe som slett ikke er morsomt og som forårsaker mye slitsomme følelser.

    Jeg heier på deg på din ferd ut i verden igjen.

    Stooooor KleM :)

    SvarSlett
  2. Tusen takk for gøy og god tilbakemelding :-)

    Synes det å leke med språket er veldig kjekt, så kan jo ikke skjønne hvorfor jeg har ventet så lenge med å blogge??

    Det er jo den perfekte arena for slike ting..
    Har vel litt med at tanken på å dele en såpass privat ting av meg selv med offentligheten måtte modnes en god stund før jeg turte å sette ideen ut i livet..

    Lene

    SvarSlett
  3. Du Lene, du Lene, du er ei super jente som tør slippe spøkelser ut i dagslys og det er sannelig tøft (og veldig riktig) gjort. De blir litt mindre skumle da, etterhvert. Men hvordan i all verden kom du deg "velberget" helt opp på Berget der vi møttes???? En prestasjon av dimensjoner, spør du meg.

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, håpet her er jo at spøkelset/trollet skal sprekke i fullt dagslys, slik at damen igjen kan nyte alle sider ved livet til fulle :-)
      Turen til Berget ble foretatt med campingvogn og hele familien på slep.
      Vi hadde kjøpt oss en gammel campingvogn den våren og pusset den opp til det ugjenkjennelige innvendig (et veldig artig prosjekt forresten)i håp om at jeg kunne bli som en snegl med huset på ryggen og dermed ha med meg min trygge arena rundt om.
      Det ble jo ikke helt slik da, men jeg klarte å kreke meg rundt på sørlandet og østlandet den sommeren og altså opp på Berget litt senere på sensommeren..

      Må man, så må man :-)

      Lene

      Slett
  4. Hei Lene. :-)
    Endelig fant du deg en blogg. Du skriver veldig godt.
    Og jeg synes dette er et veldig viktig tema, særlig den biten der med at forskjellige sykdommer nærmest har en slags hieraki-aksept.
    Takk for sist forresten. :-)
    Ønsker deg lykke til med bloggingen.
    klem fra meg

    SvarSlett
  5. Tusen takk :-)

    Ja, endelig ble det blogg på meg også, hvem skulle trodd det....

    Håper det kan bli en arena som kan bli til nytte både for meg og andre, det får vel tiden vise siden jeg foreløpig er en fersking.

    Lene

    SvarSlett
  6. Jeg skjønner ikke hvorfor du tror du ikke skriver bra, for det gjør du så absolutt!

    På høy tid at du lagde deg blogg! Jeg er helt sikker på at du kommer lange steg videre med deg selv ved å uttrykke deg i blogg. Det er også en fin måte å dele erfaringer med andre på og få nye kontakter.

    Fortsett å skrive, det er godt for både deg og for oss som leser. Du kan!

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk!

      Skal lage meg det som mantra : Jeg kan, jeg kan.

      Det er veldig spennende dette her med blogg og jeg ser absolutt at det kan få nytteverdi som en arena for egenutvikling.
      Men akkurat nå gir det mest knip i magen og litt stressfølelse, skal jeg være helt ærlig.
      Men det går seg vel til etterhvert som jeg blir vant til å dele av meg selv..

      Lene

      Slett
  7. Det er en fryd å lese det du skriver, hvordan du skriver og formidler et kjempeviktig tema! Du har virkelig en gave, Lene og jeg er sikker på at du vil treffe mange på hjemmebane med denne bloggen. Både for oss som ikke akkurat har invalidiserende angst, men kjenner litt på dette med det å ha en kronisk sykdom, for de som sliter med det samme som deg (for det er mange), for de som ikke helt greier å sette ord på hvorfor/og hvordan det er, og ikke minst for de som lever sammen med mennesker med angst.
    Jeg håper du får maaaaaaange lesere!
    Du vil bli sterkere og sterkere, du er i en god prosess, Lene! Jeg gleder meg til vi skal sees igjen. :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk søte, gode Lisa :-)

      Håper og tror at dette vil gjøre meg sterkere og at det vil øke selvtilliten min som har vært rimelig på bånn etter mange år med sykdom..

      Ja, det er på tide vi treffes igjen nå når vi har funnet hverandre igjen!!!
      Kan jo ikke gå 25 år mellom hver gang....

      Lene

      Slett
    2. Hvem vet, kanskje jeg plutselig besøker Bergen igjen.. :)

      Slett
  8. Hei på deg, kjære Lene!
    Du o modige og gode kvinne! Jeg er stolt av å kjenne deg! Gratulerer med blogg og gratulerer med å komme ut av skapet. Du er herved lagt til min bloggliste inne hos meg og jeg vil gjerne se/lese mer av deg!

    Du skriver da utrolig godt!

    Klemmer i bøtter og spann sendes din vei!

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk kjære du :-)

      Jobber med å lage meg en bloggliste jeg også og der er jo du selvskreven med dine kreative oppkom, men er jo en amøbe på data.
      Så sitter nærmest som et spørsmålstegn og lurer litt på hvordan jeg i det hele tatt klarte, teknisk sett å komme meg på weben.
      Men det var jo i grunnen selvinstruerende og med hjelp av noen snutter fra youtube, så fikk damen det jammen meg til!!!

      Lene

      Slett
  9. En kjempeklem til deg, og et stort HURRA for innlegget ditt :) Noe av det beste jeg har lest på lenge :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Puh... Er ikke så vant til skryt pga egne prestasjoner, men kjenner jo at det varmer litt i magen og at det får meg til å heve hodet noen hakk.

      Så tusen takk for så positiv tilbakemelding :-))
      *smiler fra øre til øre*

      Lene

      Slett
    2. Vil gjerne legge til din reflekterte og velskrevne blogg til min bloggliste!

      Slett
  10. flott skrevet..du er tøff :) jeg bruker å si : er det ikke umulig,så er det mulig ...klem til deg <3

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk :-)

      Og det har du jo helt rett i!!!

      Lene

      Slett
    2. Altså at er det ikke umulig så er det mulig :-))
      Så det kunne leses litt feil dette første svaret mitt...

      Slett
  11. Tusen takk for et fantastisk blogginnlegg!
    Jeg trekker litt på smilebåndet her jeg sitter. Men det er ikke fordi jeg ler av deg. Nei, det er fordi jeg kjenner meg veldig godt igjen. Jeg går også rundt som en undercover angstagent som prøver å skjule angsten min. Men hvorfor i all verden skal vi skamme oss? Vi har jo ikke bedt om å få angst? Dessuten blir det lettere å håndtere angsten om vi lever ærlig og (forholdsvis) åpent med den. Lettere sagt enn gjort, oh yes! Men kanskje vi kan prøve sammen? Jeg heier i hvertfall på deg!

    SvarSlett
    Svar
    1. Og tusen takk for at du tok deg tid til å lese, hva er en blogg uten lesere??
      Må jo bli en logg det da og det var jo ikke det jeg hadde tenkt at det skulle bli...
      Det var det jeg håpet på med denne bloggen, at noen skulle kunne kjenne seg igjen i større eller mindre grad i det jeg skriver og at den kan bli en arena for utveksling av erfaringer og livsmestringstips knyttet til det å leve med angst eller andre livshemmende begrensninger.
      Så bare heng deg med på min vei mot å leve åpent og ærlig med angsten og det også uten skam.
      Jeg blir veldig glad for selskap!!!

      Så jeg heier på deg også!

      Slett
  12. Hei Lene. Så utrolig godt du skriver! Har stor sans for de språklige formuleringene dine :) Og så er du fantastisk tøff! Psykiske problemer er ingen ting å skamme seg over, og med denne bloggen skaper du virkelig åpenhet. Stå på!

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk :-)

      Du har jo en veldig god blogg om det å leve med ME, så håper det er greit at jeg legger den til i blogglisten min.

      Lene

      Slett
    2. Takk :) Selvfølgelig helt greit at du legger bloggen min til i blogglisten din :) Ha en fin dag! Trine

      Slett
  13. Jeg heier på deg! Du er modig! Å blogge er en flott hobby og man blir kjent med mange forskjellige mennesker. Jeg fant deg via Gamleheksa, som er ganske nytt bekjentskap for meg. Liker å bli kjent med forskjellig typer mennesker og bloggere. Her kommer jeg til å kikke innom :)
    En fin mandag ønskes deg fra Inger

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk for at du tok deg tid til å lese og jeg setter virkelig pris på litt heiahjelp :) Hjelper å føle at det jeg har satt i gang her så langt har gitt positive reaksjoner.

      Ønsker deg en fortsatt fin helg!

      Lene

      Slett
  14. Hei Lene! Jeg fant bloggen din via Gamleheksa.
    Du har en veldig bra blogg her! Veldig viktig tema! Og flott at en med ordet i sin makt skriver om det på en sånn folkelig måte som du gjør! Jeg er veldig imponert over at du er så modig!
    Åpenhet er flott - og viktig! Og her ble det mange utropstegn gitt, men de kommer fra hjertet!
    Ønsker deg en fin dag!

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk for fine og gode ord og jeg tar imot alle de utropstegn som kommer fra hjertet som jeg kan få:)

      Ha en fortsatt fin helg ANNEPÅLANDET!!!

      Lene

      Slett
  15. Har forresten lagt deg til i blogglista mi - håper det er greit?

    SvarSlett
    Svar
    1. Det synes jeg er veldig greit:-)
      Har jeg nå først gått åpent ut med dette så ønsker jeg jo også å nå ut til lesere med mitt budskap.

      Så tusen takk for det!!

      Slett
  16. Snakk om å kjenne seg igjen!! Angst for buss, båt, tog osv, og selvfølgelig denne flyskrekken(som vi tør å erkjenne). Så godt beskrevet, og jeg kjenner meg igjen i alt! Jobber med saken, og noe går heldigvis rette veien :-) Flott at du setter ord på det og lager blogg utav det! Jeg følger med!! mvh

    SvarSlett
  17. Så bra at du opplever at det går rette veien!! Og det er jo helt utrolig hva det er mulig å lage seg angst for altså.....

    Men vi får bare stå på og satse på at det kommer en dag der vi kontrollerer angsten slik at vi igjen kan leve livet til fulle!!!

    SvarSlett