mandag 7. mai 2012

Ut av skapet....

1-2-3.... Nå!!!
Jeg gjør det...Neei, vent litt.. dette er skummelt!!!!
Puh!! Hjertebank og pustebesvær....
Kom igjen!!! 1-2-3 på det 4. skal det skje:

OK. Jeg er herved begynt å blogge, hadde ikke trodd at jeg skulle bli en av dem som ønsker å legge en bit av meg selv ut på den verdensomspennende weben men nå gjør jeg altså det...

Ønsker du bilder av mitt gjennomførte chabbychic countryhouseinteriør, mine tips til de beste restaurantene i Barcelona eller hvordan sette sammen det perfekte vintageantrekket. Så kan du forsåvidt bare slutte å lese med en gang!
Det er ikke det at jeg ikke er interessert i interiør og mote og jeg skulle gjerne reist jorden rundt, men jeg er bare ikke helt der nå. Og det finnes et hav av lekre blogger der man kan boltre seg i alskens lekkerheter, så jeg hadde nok ikke hatt så mye å stille opp med på den arenaen uansett siden konkurranseinstinktet ligger og vaker nær overflaten og jeg helst vil befinne meg i teten (noe som også gjør at det å skulle begynne med denne bloggen, oppleves som ekstra skummelt..)
Jeg ble ufrivillig kastet av "det perfekte liv-karusellen" for en del år siden (det kommer det nok mer om i et senere blogginnlegg) og har vel innfunnet meg med at jeg ikke klarer å kaste meg på den igjen heller, og prøver for tiden å innbille meg at det er greit...

Hvorfor legger jeg nå biter av meg selv på nettet?

Fordi jeg har savnet en tilsvarende blogg selv, nå har jeg kanskje ikke trålt nettet på kryss og tvers for å finne en heller. Så det finnes nok der ute, men kanskje jeg nå kan komme i kontakt med dem som jeg tidligere har vært på leting etter, nettopp ved å by på meg selv langt inn til beinet.
For det er det jeg har planer om å gjøre, jeg skal vise de sidene av Lene som bare noen ytterst få vet om.
De sidene som jeg helst vil ignorere og ikke vedkjennes i det hele tatt og som jeg prøver å bagatellisere i håp om at de skal bli like unnselige som jeg ønsker de skal være, men som er en så stor del av mitt liv og min hverdag at jeg har dem i plakatformat rett i fleisen hvor enn jeg snur meg.
Og på de plakatene står det ANGST med uthevet rød skrift og 10 utropstegn etter!!!!!!!!

OK, tenker du. Angst ja, det har jeg hørt om. Du kjenner gjerne noen som har det, eller kanskje du har det selv. Ikke utenkelig, da det sies at en fjerdedel av oss vil bli rammet av angst i løpet av livet.( Vil du vite mer om angst, så les HER  eller HER.)


Jeg har agorafobi og for meg innebærer det at jeg så og si ikke klarer å gjøre noe utenfor husets fire vegger alene. Og selv om jeg har følge av personer som jeg er trygg på, så er det fremdeles vanskelig for meg å bevege meg for langt vekk hjemmefra. Så ferier er et lite mareritt ( derfor ingen restauranttips fra Barcelona) og turer langt ut i skog og mark og ikea og tunneler og buss og kino og + og +og +og........

Er det mulig? Tenker du sikkert, så lenge du er en av dem som ikke har kjent det selv på kroppen.

Ja!!! Det er jeg et levende bevis på. Og jeg anser meg egentlig som et veldig oppegående menneske. Jeg er høyt utdannet, ser helt normal ut og har velutviklede sosiale ferdigheter. Jeg har mann og barn og en haug med dyr, vi har grei økonomi og jeg har nære venner. Er proppfull av kreativitet og skapertrang og har mange interesser (dette finnes det også så uendelig mange flotte blogger om og som jeg tidligere har vært inne på, så hopper jeg ikke etter Wirkola). Jeg er glad i livet mitt på tross av dets begrensninger så jeg vil påstå at jeg ikke er deprimert og har heller aldri vært det.
Tror ikke at du ville tenkt at jeg er hardt rammet av angst, dersom du ikke er en av dem som kjenner meg veldig godt.
Jeg kan selvfølgelig være fortvilet, oppgitt og lei meg over at det er blitt som det er blitt, men klarer alltid å tenke positivt om fremtiden og tenker at dette vil ordne seg for meg på sikt.

Et håp som jeg har vedrørende denne bloggen, er at den skal gjøre tilfriskningsprosessen min lettere. Jeg har brukt nok år på å skamme meg over denne biten av meg selv. Brukt tid og krefter på å sammenligne meg med andre og alltid kommet til kort fordi aksjonsradiusen min er så uendelig liten (min sønn på 7 år er mer selvstendig enn meg). Snakket vagt om at jeg har et snev av flyskrekk, mens sannheten  er jo at jeg ikke kommer meg inn til byen engang..

Så nå kommer jeg ut av skapet og viser meg frem som den jeg er fra innerst til ytterst.

Ja, jeg har invalidiserende angst men jeg vil ikke skamme meg over det lengre!!!!

Ja, jeg har invalidiserende angst men jeg har faktisk ganske god livskvalitet likevel og det er derfor bloggen handler om livet med angst på godt og vondt og det skal du få lese mer om ved en senere anledning.

Takk for at du leste.

Gode tanker fra

Lene

32 kommentarer:

  1. Velkommen inn i bloggverden Lene :) Håper og tror du vil ha nytte av det! Klem

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk Emme :-)

      Det kommer forhåpentligvis til å være en stor dæsj selvterapi i dette. Så satser på at nytteverdien blir høy og også for andre ikke minst!!

      Lene

      Slett
  2. Kjære snille, gode Lene :)
    Jeg er imponert over hva du får til! Dette er en kjempesvær dørstokk du har gått over nå, og så får resten komme med museskritt. Jeg er selv besøksvenn (via Røde Kors) for en dame med angst. Hun går knapt utenfor døren og har ingen som kommer til seg - unntatt meg og en psykriatisk sykepleier. Jeg synes det er vanskelig å takle, og kommer nok til å følge bloggen din og kanskje plukke opp noen tips på veien.
    Og du, jeg er så uendelig glad for at vi fikk treffe deg den 27/4! Takk for at du kom, veldig godt å se deg!
    God klem fra Hilde

    SvarSlett
    Svar
    1. Er veldig stolt over meg selv faktisk for at jeg kom meg avgårde :-) Og når gulroten ble å få treffe deg og de andre så ble det jo bra!!!
      Håper at du kan plukke opp noen tips ja, slik at du kan hjelpe hun stakkars damen som jeg jo vet akkurat hvordan hun har det.
      Huff altså :-(
      Og ingen overraskelse at du er besøksvenn kjære deg, du er jo bare så god!!!

      Lene

      Slett
  3. Du er tøff Lene!!!! Velkommen inn i bloggverden forresten. Her er det mye å finne for de fleste og veldig bra at noen stikker hull på en og annen byll. Du er nemlig ikke den eneste som sliter (og det vet du jo) Men det er tøft å gi så mye av seg selv.

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk og takk :-)

      Har det med å plumpe uti med begge føttene når jeg først gjør noe....
      Men det er jo egentlig sånne ting som det er så slitsomt å holde på, gå rundt å late som om alt er greit og så er det jo overhodet ikke det...
      Like greit å få det ut (til "hele" verden :-)
      Så nå skal det blogges!!!

      Slett
  4. Du er tøff, og slettes ikke alene. Jeg vet akkurat hva du går gjennom. Fikk agorafobi kastet på meg da jeg traff veggen så det smalt etter å ha jobba i overkant mye en periode. Det tok noen år før jeg klarte å kjempe meg gjennom det og komme meg over dørstokken. For meg går det mye bedre nå, men jeg skal ikke være veldig sliten før det kommer kastet på meg igjen. Slitsomt er det, men stå på! Stor klem fra meg!

    OK, jeg er ikke så god på blogger og kommentarer, å må visst sende dette som Anonym, også sier jeg bare; hilsen, Anne Kari :-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Det er jo bare så dumt at man faktisk blir gående å føle seg ganske alene fordi det er ingen som snakker noe særlig om disse tingene her....
      Har prøvd å finne blogger eller nettsteder der jeg kan finne paralleller til hvordan jeg har det, men synes ikke at det har vært mye å finne. Så da fant jeg ut at jeg får dele mine ting og hvis at noen kan kjenne seg igjen i det jeg skriver og finne støtte i det så er jo det supert..
      Så godt å høre at det går bedre med deg Anne Kari :-)

      Slett
  5. Hei på deg!
    Skulle ønske at det var noen som satte ord på angst trollet for mange år siden.Jeg hadde les HADDE det slik som du! I 10 år gikk jeg slik.Turte ikke gå utfor døra,da var jeg sikker på at jeg hadde falt om død.10 år,uten å si noenting,ikke engang min mann visste noe.Når jeg tenker på d nå er d i grunn rart at han ikke merka noe.men men..Etter som åra gikk ble jeg gradvis bedre.Nå går alt helt greit,nå kan jeg til og med reise på ferie til utlandet alene,noe som var helt utenkelig før.Men d var ett sant helvete når d stod på.Hva som utløste angsten vet jeg ikke .Den komsom lyn fra klar himmel.På den tida var d ingen som prata om slike lidelser...d var nesten tabu.Jeg fortalte legen min dette da jeg følte at det gikk rett vei...han såg helt forstyrra ut...å dette har du gått med så lenge??? Jada..Derfor er jeg så glad for at noen setter ord på det,så de som er i angsthelvete vet at de ikke er alene!

    SvarSlett
    Svar
    1. Mitt mål med denne bloggen er å prøve å ufarliggjøre angsten overfor meg selv og forhåpentligvis overfor andre som sliter med det samme.
      Det er så synd at vi fremdeles i 2012 har så lite åpenhet rundt det å slite psykisk.
      Jeg var lei av å gå å skamme meg over en vesentlig side ved meg selv i en alder av snart 39!!
      Så nok var nok :-)

      Lene

      Slett
  6. Du er tøff Lene!! Jeg har selv et lite angst-troll i magen, og selv om det stort sett har ligget i dvale de siste årene, så kjenner jeg at det er der. Fint å lese en ærlig blogg, og at det er selvterapi er jeg helt sikker på :) Stå på!

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk :-)
      Det er faktisk nesten allerede som om en del kilo er løftet av skuldrene mine, så selvterapivirkningen har visst så smått begynt allerede :-)

      Tenk hvis vi kunne være mer ærlig på hvordan vi egentlig har det!!! Tror det hadde vært stor samfunnsøkonomisk gevinst i det..

      Lene

      Slett
  7. Synes du er tøff jeg:-)
    Klem<3

    SvarSlett
  8. Grattis med blogg :)
    Tøft å stå frem sånn, men detter er jo noe MANGE kan gjenkjenne, i forskjellig grad, inkl. meg selv.
    Stå på! Fint med denne bloggen.
    Klem Monica R :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk og takk :-)

      Ja, i utgangspunktet så skal jo angst være en helt naturlig og nødvendig følelse i følge psykologen min. Men akkurat den påstanden er ikke alltid like lett å svelge når denne følelsen tar helt overhånd og setter så store restriksjoner på livsutfoldelsen...

      Lene

      Slett
  9. Kjære Lene!
    Ønsker deg lykke til med bloggingen. Tar med en tur til deg i nærmeste framtid :)
    Gode tanker!

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk Ingunn :-)
      Den satt langt inne denne bloggen, har hatt den lenge i tankene men nå er det gjort!!!

      Veldig koselig om du tok deg en tur en dag ja :-)

      Lene

      Slett
  10. Modig av deg å 'komme ut av skapet' som du kaller det!!
    Jeg jobber som frivillig telefonvakt i kirkens SOS, og møter mange innringere med invalidiserende og akutt angst hver gang jeg jobber. Noen har så sterk angst at de skjelver over hele kroppen, og klarer ikke å gå over gulvet, får ikke puste, og nesten ikke klarer å få fram et ord..det er kjempevanskelig for meg å sette meg inn i hvordan det oppleves eller føles..
    Men en fellesnevner for disse er at om de har fått trygghet&tid&rom til å sette ord på angsten og fått pratet ut en stund, (vanligvis ca 30-45 min) så er det akutte angstanfallet over og de kan fortsette med sin dag.
    Håper denne bloggen kan ha liknende effekt for deg, at den komunikasjon og respons du gir og får her kan gi nye perspektiver og være en del av en erkjennelses-og bearbeidelsesprosess, gi deg ny innsikt.
    Håper også at alle som leser bloggen din lærer verdifulle ting om angst og FÅR ny innsikt, fint at du her tar på deg oppgaven som læremester :D -Angst er fremdeles veldig tabubelagt!
    Og veldig fint at du poster blogginnleggene dine på FB!
    Stor <3 klem fra LinnKristianeLavik

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, jeg synes selv jeg har vært modig nå. Har hatt så lyst å gjøre det så lenge, men ikke hatt nok mot til å "kle meg naken" i det offentlige, skriftlige rom. Men tenkte at skulle jeg først gjøre det, så var det like greit å ta skrittet fullt ut og også dele denne siden av meg selv med de som er mine venner og bekjente på fb.
      Vet jo at det er mange som har det slik som meg og som sitter med de samme vonde følelsene rundt det å ha angst. Så håper virkelig at dette kan ha nytteverdi også for andre, det får jo tiden vise.
      For at det vil gjøre meg godt å ha denne bloggen, det er jeg ikke i tvil om!!!


      Lene

      Slett
  11. Sterkt gjort å begynne å blogge og samtidig fortelle "alle" om det!
    Jeg støtter deg og følger deg. Velkommen til bloggenes verden!
    Jeg tror du kommer til å lære mye gjennom bloggingen og jeg er sikker på at du finner mange du kjenner deg igjen i.

    Stor klem fra A-H

    SvarSlett
  12. Tusen takk A-H :-)
    Her hopper vi rett ut på dypet uten å kunne svømme, hvem skulle trodd jeg hadde angst??
    Satt her og var ganske skjelven da jeg skulle legge det ut, men har vært så uendelig lei av å late som den angstbiten av meg ikke eksisterer.
    Jeg tror jeg har godt av dette og jeg håper at andre også kan nyte godt av dette.

    Lene

    SvarSlett
  13. Kjempegodt skrevet :) Jeg kjenner deg ikke,og vil bare si at det du formidlet traff meg rett i hjertet :) Tusen takk. Jeg kommer til å følge bloggen din. Masse lykke til :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk til deg også :-)
      Blir jo takknemlig for alle som vil lese og blir selvfølgelig ekstra glad hvis det jeg skriver treffer blink hos leseren!!!

      Lene

      Slett
  14. Kjære Lene. Livet gir oss utfordringer, små og store, og så er det opp til oss selv hvordan vi griper de fatt. Jeg synes det er sterkt gjort av deg å være åpen om dette, det har alltid vært min filosofi; vær åpen om det som er utfordrende, da blir det enklere å leve med det. Man slipper å gjemme det bort og samtidig gå rundt å lure på om andre vet/snakker om eller lurer på hva som feiler en. Man kommer litt i forkjøpet. Nå har jeg aldri kjent angsten slik du beskriver den, men det å måtte slippe det såkalte "perfekte liv" vet jeg alt om. Men som du sier, man kan faktisk tilpasse seg og ha det godt med alle sine begrensninger, man må bare skifte litt fokus og kjenne etter hva som virkelig betyr noe for livskvaliteten. (dessuten tror jeg mange med "perfekte liv" ikke har det så perfekt alltid..) Jeg liker måten du skrive på, fokuset du tar og positiviteten du viser, til tross for angsten du sliter med. Det gjør meg sikker på at dette blir en god prosess for deg, bloggen vil gi deg uendelig mye mer drahjelp enn du kan forutse. Stå på, Lene! Jeg skal lese hvert ord og støtte deg om jeg kan!
    Og så fikk jeg så lyst til å treffe deg igjen! Vi har mange fellestrekk. :) God klem fra meg her nord!

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk for gode og kloke ord Lisa :-)
      Det ligger mye god livserfaring i å takle disse livets små og store utfordringer, kanskje ikke alltid så lett å se det når man står mitt oppi det men det er vel ikke foruten grunn at de fleste i etterkant sier at de ikke ville vært dem foruten...
      Kjenner jeg gleder meg til å ta fatt på denne bloggen, har mye på hjertet og nå er jo det første og største steget tatt!!
      Og et treff må vi vel klare å få til vel, selv om avstanden er litt stor.

      Lene

      Slett
  15. Kjære tøffe, modige og menneskelige Lene;)
    Ja for det er DET du er, menneskelig som kjenner disse følelsene, tøff som takler livets mange utfordringer og modig som hopper ut i verden med denne flotte bloggen. gratulerer-du mestret det!!
    Jeg er selv ei jente på 37, har ikke ME men MS...OG angst. Har hatt angst i 14 år, til tider mer invalidiserende en andre. Så da jeg leste om deg var det som om jeg selv skulle ha skrevet det...
    Har gått hos psykolog i mange år, med pauser og opphold-men innser vel at det er en behandling jeg trenger for å kunne fungere best mulig. Har tre barn som mange ganger er mye mer selvstendig en mammaen sin-desverre er det slik.
    Gleder meg til å følge deg på din vei i livet, og ønsker deg all verdens lykke til. Stor føler med deg klem Marita(niesa til LisaM)

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk kjære deg :-)

      Du er tremenningen min du faktisk, din mor er kusinen til min far. Så vi har truffet hverandre for 25 år siden da jeg var oppe i nord med min bestemor som er storesøster til din bestemor Margot.
      Så kjekt å høre fra deg, men ikke kjekt å høre at du sliter med disse tingene du også for det er jo noe man ikke engang unner sin verste fiende...
      Skal akkurat i gang med å skrive et nytt innlegg som handler om det med å få psykiske plager som følge av en kronisk, invalidiserende sykdom. Noe som jo du også absolutt har kjent på kroppen med din MS-diagnose.
      Sender deg mange gode tanker og håper at jeg får følge deg litt også på din vei videre!!

      Lene

      Slett
  16. Flott at det kommer en blogg som omhandler dette betente tema og, det er jeg helt sikker på at mange har savnet. Håper den kan være til stor hjelp for deg og for mange andre der ute som er i samme situasjon. Skal holde et øye med deg! ;) Stå på! :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, jeg har jo savnet det selv også, for man føler seg ofte veldig alene med en psykisk diagnose selv om statistikken sier at det er mange av oss. Men det må jo bli slik når nesten ingen snakker om disse tingene.
      Takk for at du tok deg tid til å lese!!

      Lene

      Slett
  17. Du er tøff Lene!

    SvarSlett